Det hjelper vel ikke å minne artikkelforfatteren om at slavedrift og imperialisme ikke har vært forbeholdt vestlige makter, tvert i mot, det er like mye et østlig fenomen. Muslimene har gjennom historien vært utmerkede slavedrivere, hvis det er noen som lurer. Men det passer som kjent dårlig inn i et politisk verdensbilde der Østen (særlig muslimske stater) har fått tildelt offerrollen, og der Vesten fortsatt spiller rollen som kynisk overgriper.

Når den kulturelle selvforakten øker, blir den til en del av problemet, også i denne artikkelen. Abraham skriver: ”Til tross for kraftige motsetninger som vi har vært vitner til i løpet av Durban II, må ikke konferansens rolle som en alternativ arena for væpnet ’sammenstøt mellom sivilisasjoner’, overses. Boikott, protester og en malstrøm av offentlig debatt, står som en del av spillet. En påfølgende, og forhåpentligvis introspektiv evaluering og selvkritikk av egne idealer innad i de ulike ’sivilisasjonene’, likeså.” Påstanden er at Abraham nærmer seg en tåpelig relativisme hvis hun her mener at vestlige og ikke-vestlige land skal evaluere og ta selvkritikk på egne idealer som om de var likeverdige. Med et slikt utgangspunkt er det selvfølgelig mulig å tenke at Durban II-konferansen var en nyttig lekegrind for politikere som ønsker å ta et oppgjør med vestlig arroganse.

De av dere som ikke faller for Abrahams kulturrelativistiske pragmatisme bør først stille følgende spørsmål: Hva er egentlig vitsen med et menneskerettsråd i FN -regi, og hva er vitsen med å avholde globale konferanser mot rasisme? Skal vi ikke kunne kreve at det beryktede FNs menneskerettsråd og Durban II – konferansen gjør verden til et bedre sted for menneskene som bor der? Men hvor mange færre homofile vil bli hengt i Teheran på grunn av konferansen? Hvor mange vil få økt ytringsfrihet i Kina på grunn av den? Hvor mange slipper unna slaveriet i Sudan fordi det endelig dukket opp en forsamling der ”slavefolket” kunne ta et oppgjør med sitt ”herrefolk”. Hvis antakelsene ovenfor blir negative, bør det reises noen nye problemstillinger. Her er en: Er det ulemper med å ha et en slikt råd og en slik forsamling gående dersom den ikke produserer noen resultater? Kan virkomheten virke mot sin hensikt?

Abraham hevder at skandalekonferansen Durban II må stå som vellykket for ettertiden. Jeg vil hevde at hun tar feil.