Avisene dør, bøkene dør, CD-ene og DVD-ene dør – alle dør, og som i Agatha Christies ”Mordet på Orientexpressen”, er vi alle også skyldige. Men det finnes et liv etter døden.I forrige uke falt dommen i den omtalt monumentale Pirate Bay-saken, men som så mange andre med meg, har jeg ikke giddet å følge saken særlig nøye. Å lese side opp og side ned med platebransjens desperate formaninger om ikke å stjele – blir litt som å sitte og høre på et flere timers langt foredrag med Tijuanas borgermester om krigen mot kartellene som skal vinnes – det er så hinsides all realisme at det blir kjedelig.
For kampen mot fildeling var tapt allerede før fildeling i det hele tatt var et begrep, slik fungerer nemlig den selvregulerende markedsliberalismen i praksis. Folk tar det de vil ha, bare det finnes tilgjengelig et eller annet sted. Slik har det vært med olje, slik har det vær med gull, med fisk, med tømmer, med sukker og nå med filer. Og som Darwin lærte oss, så er det den sterkestes rett. Den som har mest tilgjengelig informasjon og best forutsetninger for å ta denne i bruk, er den som vil kunne vinne utbytte av all verdens tilgjengelige ressurser, og det er av denne grunn vi i dag kan snakke i termer som fattig og rik. Men hva så hvis alle har informasjonen tilgjengelig? Og nesten alle har forutsetningene for å ta den i bruk? Kan vi da ta i bruk termen informasjonsdarwinisme? Den sterkestes rett 2.0?
Vil vi slutte å produsere?
Vegard Larsen beklaget seg i Dagbladet nylig over at så få norske forfattere evner å markedsføre seg selv gjennom media, og han trakk frem ”ukjente” Bård Torgersen som et eksempel på en av få som har lykkes å bruke spaltemeterene til sin fordel, men han unnlot å trekke frem det kanskje mest interessante sitatet fra Torgersens selvpromoteringskampanje – ”Bøkene i fremtiden bør bli mye, mye kortere”. Og i en samtid hvor det snakkes om ting som Digital ADHD, burde ikke denne profetien være av det veldig oppsiktsvekkende slaget. Vi befinner oss i en virkelighet der stadig yngre mennesker setter dagsorden – og stadig yngre mennesker har stadig mindre tid å kaste bort.
Problemet er bare at de som jobber langs Somalias virtuelle kystlinje jobber mye raskere og er mye smartere i sin utvikling av fremtidens våpen enn hva borgerskapet er.
Og det er dette som er hovedledetråden i den foreløpig uoppklarte drapssaken vi nå har fremfor oss. Tid er penger – nesten mer enn hva penger er i seg selv. Det er ikke først og fremst fordi albumet koster 150 kroner at Maja (18) ikke gidder å kjøpe det; det er fordi hun ikke skjønner hvorfor hun skal kaste bort tid på å gå i butikken å kjøpe det, når hun bare har lyst til å høre på en sang og det kanskje bare en gang. Dette er selvsagt satt på spissen, penger er ikke uten betydning, men i det man løser tidsknuten, i det mediegrossistene gjør det å kjøpe filer raskere og enklere enn det er å stjele dem, i det øyeblikket vil man kunne se at trenden snur. Problemet er bare det at de som jobber langs Somalias virtuell kystlinje, jobber mye raskere og er mye smartere i sin utvikling av fremtidens våpen enn hva borgerskapet er.
Vi lever i en tid der ingen er interessert i å betale noe for noe, og resultatet av dette vil bli kommer til å slutte å produsere, kort oppsummert var dette budskapet fra mediesynser Anders Giæver da jeg intervjuet han for Smuglesning.no. ”I framtiden vil det et bli lettere å tjene penger på å lage fest, enn på å starte magasin eller gi ut plate”, lyder på andre siden dommen til mangeårig redaktør og Hove-mann Gaute Drevdal, og det er vanskelig å argumentere mot noen av dem. Det er klart at underholdningstilbudet vil bli mindre om betalingsvegringen vedvarer, men det er minst like klart at folk aldri vil slutte å la seg underholde. Så hva vil egentlig skje? Hvem dør og hvem overlever? Hvordan vil framtidens bli seende ut?
Lokalavisen moss.blogspot.com
Skal man tro Anders Giæver er lokalavisene først ut. Moss Dagblad har eksempelvis ikke tjent penger snart hundre år (Per Anders Madsen, Aftenposten 26.03), og det er lite eller ingenting lokalbloggene ikke kan tilby som lokalavisene kan. I USA er denne utviklingen allerede i gang for lenge siden, og det er ikke lenge til vi her i Norge også med stor sannsynlighet kommer til å se at mossby.blogspot.com el. overtar de gamle arbeidsoppgavene til Moss Dagblad, i form av en relativt smertefri og grei operasjon. Den største forskjellen er at bloggerne ikke krever den samme fastsatte tariffen som medarbeiderne i lokalpressen gjør, og i så måte blir vi en utgiftspost mindre som følge av prosessen. Via annonsører får lokalbloggerne utbetalt det som tilfaller dem, igjen som følge av markedsliberalismens digitale mekanismer.
Personlig tror jeg morgendagens musikk blir bedre enn noe vi har hørt tidligere.
Neste på lista er bøkene. De er for lange, for mange og de koster penger. Penger og tid man heller vil bruke på uttrykke seg selv, sammen med andre, gjerne over en pils eller to. Men man er avhengig av påfyll, intellektuell stimuli, for å ha noe å uttrykke seg med, for ikke å bli kjedelig – være seg i jobblunsjen (for de få som fortsatt driver med jobbing) eller i røykepausene i bakgården på Mono. Også her ligger svarene ganske sikkert innenfor bloggformatets fire rammer. Blir fremtidens bøker så mye kortere som herr Torgersens profetier forteller oss, er det lite som tilsier at disse ikke også kan publiseres digitalt; bloggens hvite sider er til forveksling like dem av den stive permen. Prosa eller poesi, det er selvforklarende hvorfor literattur som ligger på en fane vil bli mer lest enn den som nødvendigvis må ha et eget nattbord å ligge på, i nært forestående framtid.
Vi vil tenne stearinlys
Hva så med musikken? Kan man virkelig ikke tjene penger som musiker lenger? Og hva vil så skje? Framtiden vil nok ramme musikkindustrien hardt, men først og fremst vil den ramme industrien. For hvem er det som har tjent penger på platesalg frem til nå, uansett? Hvem har tjent penger på platesalg frem til nå, uansett? Ikke Jono El Grande i hvert fall, kunstrockkomponist og samtidsmusiker. Han ser ingen lys i enden av fildelingstunellen annet enn det fra et brennende stearinlys. ”Stearinlyseffekten” er læren om de kulturelle verdiers kraft over konsumentene, forteller han meg under et intervju for samme nettavis i samme by – selv i et hus av fullt av halogenpærer vil folk fortsatt tenne et stearinlys fra tid til annen, om ikke annet for å kose seg litt ekstra. Med denne filosofien i mente satser han nå på vinyl, som så mange andre smale artister. Det, sammen med konserter og fester, vil danne grunnlag for en på sikt styrket undergrunnskultur, til tross for at de store musikkhusene og dertil deres artister, kommer til måtte trenge kraftig bandasjering som følge av krigen mot piratene. Å bekymre seg for at vi skal stå uten god musikk å høre på i morgen pga et par altruistiske sjørøvere fra Sverige, er derimot intet mindre enn desperat propaganda fra en bitter kapitalist på dødsleiet. I en verden der alle vil bli hørt, skal det sterkere lut til enn et lite sjørøverskip for å utrydde en av verdens eldste uttrykksformer. Personlig tror jeg morgendagens musikk blir bedre enn noe vi har hørt tidligere.
Alt må være gratis
Til slutt har vi de visuelle mediene: film og TV. De to enorme kjempeindustriene klager nå sin nød over å ha blitt shanghaiet av nettbaserte skurker. I verste fall må vi til slutt lage moroa selv. Men er det mulig? En ting er litteratur og til dels musikk, det krever ikke så mye annet enn talent og hardt arbeid for å snekre sammen dette på gutterommet, men tanken på å skulle outsource filmindustrien til digital gerilja er vanskelig å tenke ferdig, selv for de mest progressive av tenkere.
Trecartin tilhører frontlinjen av en generasjon som har innsett at alt som overhodet kan transporteres gjennom fiberoptikk, nødvendigvis må være kostnadsfritt.
Videokunsteren Ryan Trecartin fra Texas synes derimot ikke det er noe vanskelig. Med minimale ressurser og hjelp fra familie og venner spiller han inn fullengdes kunstfilmer på rekke og rad, som alle får kritikere og publikum til å miste pusten av begeistring. Hva var det vi nettopp så, er det hyppigst stilte spørsmålet på utsiden av hans visningsgallerier, i skarp kontrast til spørsmålene vi i stadig oftere stiller oss selv på vei ut av kinosalen. I en kakofonisk smeltedigel av kaudervelske replikker, hyperklipping, hysteriske karakterer og visuell symbolisme tar han oss med på en times lang reise til overmorgen; en direkte konsekvens av alt som har formet oss siden 1989 til i dag, pakket inn i en retrofuturistisk språkdrakt som får oss til å undre: Hvem er vi egentlig? Trecartin tilhører frontlinjen av en generasjon som har innsett at alt som overhodet kan transporteres gjennom fiberoptikk, nødvendigvis må være kostnadsfritt. Pengene på nett må med stor sannsynlighet tjenes på andre måter enn via direkte transaksjoner mellom kjøper og selger, være seg gjennom reklame, produktplassering eller andre metoder for å selge håndfaste produkter og opplevelser.
Paradoksalt nok øker nemlig behovet blant folk for å være der det skjer; oppleve noe som er live. Desto mer virtuell virkeligheten blir, desto mer later det til at mennesket vil bruke pengene sine på ”reelle” opplevelser; ting man kan ta, føle og delta på, med hele sitt fysiske legeme. Onsdag 29. april kunne alle deltatt, rent fysisk, på en demonstrasjon for et fullstendig kostnadsfritt internett foran Stortinget, i regi av nye Piratpartiet. Og vi får bare håpe at det var noen artister der som solgte pølser og brus, så de også i morgen kan produsere underholdning for oss andre uten å måtte lide samme skjebne som papiravisen og dø av sult. For selv om det finnes et liv etter døden, er nok det nåværende livet å foretrekke for de aller fleste.
-
Sturla Haugsgjerd (f. 1982) er frilansjournalist.
