For første gang i mitt liv har jeg vært med på et landsmøte. Muligheten til å snuse litt på atmosfæren åpnet seg for en fyr uten partimedlemskap som meg, siden Høyre ønsket å legge forholdene godt til rette for oss bloggere. Det er noe som andre partier kan ha en del å lære av.

Fem intervjuer
Men i stedet for å sitte på bloggrommet og se landsmøteoverføring på TV og knatre på tastaturet, så valgte jeg å gå mest mulig rundt og prate med folk en-til-en. Via god hjelp fra partiets bloggvert, gjennomførte jeg fem slike lengre samtaler med interessante personer i dette partiet den landsmøtedagen som jeg var til stede på.

Jeg snakket om lokal Frp-erfaring med Monica Mæland. På oppfordring fra en av mine lesere tok jeg opp datalagringsdirektivet med Nikolai Astrup. Vi kom ei heller utenom EØS/EU-spørsmålet. Ivar Kristiansen framførte synspunkter på Høyres manglende distriktsappell. Og jeg kunne bare ikke forlate dette landsmøtet uten en samtale med Ine Marie Eriksen Søreide om skole og forskning, ei dame som jeg bare får mer og mer sans for.

Generalsekretæren
Likevel; den mest spennende samtalen hadde jeg, overraskende nok vil vel noen hevde, med partiets generalsekretær Trond Reidar Hole. En type som antagelig de færreste (med unntak av de mest interne) har hørt om, i motsetning til for eksempel Arbeiderpartiets partisekretær, noe som riktignok har mye med partikultur å gjøre, men som sikkert også kan ha med person å gjøre.

Riktignok ble det aller mest interessante sagt ”off the record”. Og riktignok kan min smule begeistring henge sammen med min subjektive og noe ”nerdete” tilnæring til politikk både hva strategi, valganalyser og tall angår. Like fullt; her er det noe som også bør være allment interessant å ta tak i. Det aller mest interessante i mine øyne er følgende utsagn:

- Vi har vedtatt fem hovedsaker i denne valgkampen. Skatt, skole, samferdsel, kriminalitet og helse. Erna plukket i sin landsmøtetale ut tre: skatt, skole og samferdsel.

Smalere fokus
Jeg har tidligere kritisert at Høyre synes å legge opp til en strategi som er for bred. Det inntrykket som ble skapt på bloggmøtet i forrige uke, bygde opp under den kritikken. Men landsmøtet har gitt en avklaring på at partiet nå smalner fokuset noe. Og det er ledelsen som har valgt. Øverst der står Erna Solberg. Hun har, sikkert i samråd med andre, valgt. Hun har valgt skatt, skole og samferdsel. D.v.s. at hun har valgt bort kriminalitet og helse.

Det var et lurt valg, tror jeg. Selv om jeg nok hadde sett at også samferdsel ble valgt bort til fordel for skole og skatt/økonomi. Med skole på toppen. Når jeg skriver valgt bort, så betyr det selvsagt ikke at partiet ikke bør snakke om dette. Men det betyr at hovedfokuset bør ligge på andre ting.

Hvorfor være så opptatt av taktikk og strategi, tenker kanskje du. Det er fordi strategi er viktig for å få til det som sikkert de aller fleste er opptatt av, nemlig å få gjennomført sin politikk. For man får ikke gjennomført slikt uten stemmer. Og for å få mange stemmer, så bør en gjøre noen strategiske grep (nå er ikke mange stemmer nødvendigvis nok for å få makt, bare se på Frp. Men i Høyres tilfelle hjelper det godt på). Høyre bommet kraftig strategisk både i 1997 og 2005 med å ha et så bredt fokus at ingen egentlig husket hva partiet ville. Resultatet ble en mangeårig tilværelse i skyggenes dal.

Mens partiet lyktes i 2001 med et smalt og klart fokus på sine beste saker. Høyre rendyrket det de er best på. Resultatet ble en tilværelse i en posisjon der man fikk gjennomført en del av det som folkene i Høyre brenner for. Selv om mange nok gjerne hadde sett at man fikk til enda mer.

Spillemønsteret
Vi skal selvsagt ei heller overvurdere strategiens betydning. For ofte så avgjør rene tilfeldigheter retningen i valgkampen. Det som i ettertid kan se genialt eller fatalt ut, kan ha mye med flaks og uflaks å gjøre. Dessuten er det også slik at egen dyktighet er vel og bra, men motstandernes grep og feilgrep, er også helt avgjørende. Aps momsreform og de interne Frp-skandalene var rene gavepakker til Høyre i 2001. Mens Aps vellykkede skatteretorikk (”Høyre gir bare lettelser til de rikeste”) og Frps tilbaketrekking av regjeringsstøtten, satte Høyre sjakk matt i 2005.

Like fullt står vi igjen med at det bør ligge en eller annen ide og plan i bunn. En plan for hvordan partiet skal framstå fra sin beste side. Det betyr ikke at planen skal spikres og ligge fast uansett hva som skjer. Men det handler om å ha et spillemønster, slik Rosenborg hadde det offensivt under Nils Arne Eggen. Og slik landslaget hadde det, (og kanskje og forhåpentligvis snart får det), særlig defensivt under Drillo, slik at spillet glir brukbart selv på middels og dårlige dager.

Strategien er lagt
Høyre har nå et spillemønster som heter skatt, skole og samferdsel. Erna Solberg har valgt taktikken og skal være spillende trener i valgkampen. Får hun agendaen med seg og motstandere som gir bort ballen, så kan dette gå veien. Om enn ikke helt opp til og over 20, så kanskje ikke så langt unna.

Får hun derimot agendaen i trynet (for eksempel innvandring, miljø og eldreomsorg) og dyktige motstandere som knapt gjør en feil, så trenger ikke veien være så veldig lang ned til 10-tallet. Da er hennes tid ute.

Høyre og Erna Solberg gjorde det de måtte på dette landsmøte. De valgte strategi. Hun valgte strategi. Det var en nødvendig betingelse for et anstendig valg.