Miljøprofilen er lagt på vent, og nei til NRK-lisens og ja til kjernekraft bør gi interessante debatter fremover.
En viktig del av et partilandsmøte er å debattere og drøfte programmet – ja det aller meste av tiden går med til dette.
Jeg har deltatt på mange landsmøter i ulike roller, og prosessen er kanskje ikke fullt så viktig som det virker som midt i kampens hete. Vedtakene kan av og til bli selvmotsigende, de henger sjelden sammen økonomisk, og intet parti får flertall i valg, slik at det alltid vil være nødvendig å forhandle om kompromisser etterpå.
Partiledelsen har også rik anledning til å utsette, undergrave eller rett og slett se bort fra vedtak den ikke liker. Det så vi veldig tydelig etter SVs landsmøte, der partiledelsen led nederlag ved at motstanden mot private skoler ble langt mer bastant enn ledelsen ønsket, og serverte en gavepakke til høyresiden. Da ble vedtaket omgjort av landsstyret i etterkant. Jeg har lignende erfaringer fra min tid i Fremskrittspartiet.
Makten i Høyre har alltid vært konsentrert i stortingsgruppen. Den vil også i fremtiden bestemme i hvilken grad den vil la seg binde av et landsmøte. Men selvsagt legges det viktige føringer i programbehandlingene, og som et minimum gir de en indikasjon på stemningen i partiene.
Her følger mine subjektive vurderinger av noen viktige debatter på Høyres landsmøte.
Vekst og vern
Under Børge Brende gjorde Høyre forsøk på å skaffe seg en grønn profil. Høyre elsket – og elsker fremdeles – å angripe den sittende regjeringen for å være for passiv i klimapolitikken. Mange i Høyre, særlig Unge Høyre, mener dette dypt og inderlig. Men den grønne fløyens talsmenn i Høyre har et stort problem: Høyres velgere og potensielle velgere er ikke særlig opptatt av dette, men mer av det som i praksis ofte er miljøvernet motsats, nemlig å sikre den økonomiske veksten, samt at ingen forbrukere skal måtte betale mer eller endre adferd.
Vi ser ofte at synsere og avisredaktører mener at Høyre vil tjene velgere på å bli grønnere. Disse synserne har enten ikke Høyres vel som motiv, eller forstår ikke konkurranseflatene i norsk politikk. For hver unge vestkantvelger som holder seg til Høyre fremfor å gå til Venstre dersom Høyre fremstår som Brende-grønne, går det to bilister og distriktsvelgere til Fremskrittspartiet.
Selv om miljøpolitisk talsmann Peter Gitmark leverte de vanlige miljø-godordene i sitt innlegg, og partiet opprettholder ambisiøse langsiktige klimamål, har motkonjukturen vist at miljøvern ikke er øverste prioritet for Høyre. Når det butter imot i økonomien, går arbeidsplasser og næringsvirksomhet foran. Slik er det også blant velgerne generelt.
Derfor hjalp det ikke at Unge Høyre, anført av Torbjørn Røe Isaksen og Ine Marie Eriksen, ba om at beslutningen om oljeboring i nord måtte utsettes. Landsmøtet sluttet massivt opp om kravet fra fylkeslagene i nord om å komme i gang straks, og en resolusjon med den uvanlig klare overskriften ”Et klart ja til oljeleting i nord” ble vedtatt mot en håndfull stemmer. Stemningen i partiet er så klar at det skal bli vanskelig for partiledelsen å begrave dette standpunktet senere, i bytte med et regjeringssamarbeid med Venstre. Sponheim har som kjent stilt ultimatum i denne saken. Høyre må velge mellom olje og Venstre i regjering. Sagt på en annen måte: Enten kan vi ikke ta Høyres vedtak på alvor, eller så blir det ingen regjering med Venstre.
Knapt noe er mer populært blant Høyre-folk enn å bygge veier, og det er sjelden dette fører til mindre bruk av bilen, for å si det forsiktig. En sikker vinner for dem som går på talerstolen er det dessuten å gå kraftig ut imot veiprising, som burde være helt i samsvar med Høyres ideologi, men som koster bilistene penger.
Landsmøtet åpnet for å bygge ut i vernede vassdrag – så vidt jeg kan forstå en reversering av den linjen Børge Brende sto for. Ingen stor sak i seg selv, men den faller inn i et mønster. På lang sikt er det viktigere at landsmøtet med knapt flertall vedtok at partiet går inn for å ”støtte initiativ for å forske på og utvikle kjernekraft i Norge” – og ikke bare thorium-baserte kraftverk. Glem thorium – det er trolig et luftslott, som skygger for den reelle debatten, nemlig omkring konvensjonelle atomkraftverk. Når denne tabubelagte debatten nå er åpnet er det etter min mening noe av det mest oppsiktsvekkende som skjedde på dette landsmøtet, og noe som partiledelsen helt sikkert vil gjøre sitt beste for å undergrave.
Jeg er enig med dem som mener at kjernekraft er et fornuftig klimatiltak. Det samme gjelder mer vannkraft. Det kan også hevdes, riktignok på et mer usikkert grunnlag, at oljeboring i nord er bra for det globale klimaet, eller i hvert fall ikke entydig negativt, slik Nils August Andresen tidligere har drøftet på lederplass hos Minerva. Men svært få grønne kjøper denne argumentasjonen, og etter mitt skjønn er heller ikke dette hovedmotivasjonen til mange av dem som på Høyrelandsmøtet ivret for boring nå. Her sto næringsutvikling og arbeidsplasser – “å ta landet i bruk”, i sentrum. Og når det gjelder oljeboring er det først og fremst hensynet til fiskeriinteressene, ikke klimaet som er det viktigste motargumentet, og dermed blir også dette et spørsmål om vekst eller vern.
Selv om Høyre-ledelsen sikkert med noen grad av saklig forankring vil forsøke å pakke disse vedtakene i grønne gevanter, er signalet utad klart. Nå er det vekst som gjelder – vernet får vi vente litt med. Og klimahensynene kan kombineres med vekst. Det blir lettere å finne en felles miljø- og energipolitikk med Fremskrittspartiet etter dette, betydelig vanskeligere med sentrumskameratene.
Tidligere statssekretær Terje Osmundsen, går i Aftenposten i dag til kraftig angrep på sitt gamle parti for dette, som han kaller strutsepolitikk: ”Man vedtar en målsetting og fortsetter som før”, sier Osmundsen. Egentlig summerer han vel opp ikke bare Høyres, men Norges klimapolitikk. Naturvernforbundets Lars Haltbrekken sier: ”På en helg har de klart å ødelegge alt Børge Brende bygde opp”.
Ole Brum og misunnelsen
I alle partier er det slik at summen av forslagene om økte utgifter ikke balanseres av tilsvarende skatteøkninger, snarere tvert imot. Det gjelder også Høyre, om enn i mindre grad enn enkelte andre partier. Partiledelsen mener at de skal finne rom for sine prioriteringer innenfor rammen av handlingsregelen. Det er også vanlig at partiledelsen må advare mot for stor løssluppenhet, noe landsmøtene sjelden tar særskilt hensyn til.
I Høyre unngår overbudene på utgiftssiden stort sett påtale fra partiledelsen. Buskeruds stortingsrepresentant Trond Helleland får for eksempel øse ut penger til samferdsel, og traseer for høyhastighetstog skal bygges selv om de er fryktelig kostbare og ikke lar seg regne hjem samfunnsøkonomisk. Det er mulig det blir velgere av slikt, men problemet er at Høyre ikke prioriterte vei særlig høyt da partiet satt i regjering, og det var ordentlige penger og ikke landsmøtepenger som skulle brukes, og uansett overbys av Fremskrittspartiet her.
Høyre insisterer på å klamre seg til målet om at 3 prosent av BNP skal gå til forskning, selv om slike mål der det er om å gjøre å bruke mest mulig penger er en oppskrift på pengesløseri. Høyre har i andre sammenhenger (u-hjelpen) innsett galskapen i slikt. Alle vet at Høyre ikke kan oppfylle målet denne gangen heller, akkurat som da Kristin Clemet var forskningsminister. Dette er Høyre på sitt mest klønete – å prioritere urealistiske overbud på et område som ikke gir ekstra stemmer.
I Høyre er det interessant at partiledelsen, denne gangen særlig Jan Tore Sanner, fokuserer på farene ved å gi store skattelettelser. Han burde kanskje tatt replikk da den gjestende makedonske utenriksministeren talte varmt om flat skatt fra landsmøtets talerstol. På årsmøtet i Oslo Høyre for litt tid siden la Per-Kristian Foss hele sin tyngde inn i å stoppe vedtak om å fjerne toppskatten.
Skattelettelser – det er ”fali” det, og det aller farligste er lettelser i toppskatten. Sanner, Foss og mange med dem er redd for at Høyre skal få stempelet som de rikes parti. I’ve got news for you: Det har det allerede, og blir aldri kvitt det. Istedenfor å fokusere på rettferdigheten i lavere skatter, slik Oslo Høyres leder Michael Tetzschner, Torbjørn Røe Isaksen og mange fra Unge Høyre gjør – i tillegg til de samfunnsøkonomiske fordelene, ønsker Høyres ledelse å fokusere på lettelser for ”folk flest”. Ingen ber om regnestykker på hva økt bunnfradrag skal koste. Fremskrittspartiet hadde tidligere samme debatten, og endte opp med den samme konklusjonen: I Norge går partiene ut fra at misunnelsen er dominerende, og den sosialdemokratiske forestillingen om at rettferdighet er det samme som likhet står sterkt.
Men Høyre er (heldigvis) langt fra konsekvente. Partiet er for å fjerne både arveavgiften og formueskatten. Selv om flere og flere ”vanlige folk” også betaler disse skattene, gir dette først og fremst lettelse til de rike. Dagbladet elsker oppslag som viser hvor mye Høyre-sponsor Stein Erik Hagen tjener på at formuesskatten blir borte. Men her har Høyre klart å overbevise seg selv om at disse skattene er samfunnsøkonomisk skadelige, og at dette hensynet veier tyngst. Selv om Høyre viderefører nåværende linje med å heve innslagspunktet for toppskatt, er partiet tydeligvis ikke like overbevist om at lavere toppskatt gir dynamiske effekter.
Den fæle profitten
Frontene innad i partiet er omtrent de samme i spørsmålet om hvorfor det er umoralsk å tjene penger på å gi ungdom en god utdannelse. Unge Høyre m.fl. foreslo å fjerne forbudet mot at friskoler skal kunne ta utbytte, men motstandere av forslaget mente at dette var veien til sikker ruin for Høyre. Det hjelper ikke at svenske sosialdemokrater administrerer et slikt system, eller at et viktig punkt i Erna Solbergs landsmøtetale var et kraftig angrep på regjeringen for at den ikke benytter seg av private helseforetak – hvorav mange er profitt-baserte – til å få ned helsekøene.
Av grunner som jeg på tross av gjentatte forsøk aldri har fått meg forklart fra Høyre-hold, er det umoralsk og samfunnsskadelig å tjene penger på utdanning, men ikke helse, eldreomsorg, veibygging og brødbaking, og alle som går inn for noe så avskyelig vil bli kjeppjaget av velgerne.
Unge Høyres forslag fikk denne gangen drøye 40 prosent av stemmene. En gang – om fire eller åtte år – blir dette til et flertall, dersom da ikke Fremskrittspartiet kan hjelpe til med å realisere prinsippet i regjering enda tidligere.
Noen andre observasjoner:
- Det er fremdeles et solid flertall for et verdikonservativt syn i spørsmål som kristen formålsparagraf i skolen, bioteknologi, eggdonasjon og eugenisk indikasjon som grunnlag for abort etter 12. uke.
- Forslaget om kjønnsnøytral verneplikt (fra Unge Høyre, av alle), som bygger på samme logikk som KrFs forslag om tvangsarbeid, altså samfunnstjeneste, falt.
- Med åtte stemmers overvekt ble det vedtatt å erstatte NRK-lisensen med skattefinansiering. En nødvendig tilpasning til en ny medievirkelighet, mener nå jeg. Neste fase blir å definere hva slags oppgaver NRK skal fylle. De bør være betydelig mindre og derfor billigere for skattebetalerne enn i dag.
- Et knapt flertall (ti stemmer) avviste forslaget om å erstatte landbruksforhandlingene med konsultasjoner, noe som ville ha vært et solid skritt i retning markedsøkonomi og bort fra den korporative norske landbruksmodellen. Bøndene fra Oppland vant denne gangen. Tro bare ikke at det varer. Blir det regjering med FrP forsvinner dette. Bønder er næringsdrivende, ikke statsansatte eller sosialklienter.
- Forslag om å stramme inn sykelønnsordningen, som Høyre var tilhengere av for noen år siden, falt også denne gangen. Igjen er det redselen for å fremstå som slemme og usosiale som hindrer Høyre i å fremme forslag som ville være naturlig utifra partiets grunnsyn. Den feige politikers mantra: ”kutt gir ingen stemmer” gjelder også i Høyre. Samme utvikling har vi sett i Fremskrittspartiet.
- Noen forenklinger for næringslivet, som opphevelse av revisjonsplikt for småbedrifter og å gjøre det lettere med midlertidig ansettelser ble vedtatt.
- Østfold Høyre fikk ikke gjennomslag for sine forslag til å skjerpe partiets profil i integreringspolitikken, men til gjengjeld vedtok landsmøtet at nye statsborgere må bestå en kunnskaps- og språktest, og å oppheve rasismeparagrafen i straffeloven, så et par hakk i den retning beveget partiet seg likevel.
- Den mest spontane stående applausen Erna Solberg fikk under sin tale, så vidt jeg kunne observere, var den klare støtten til Norges soldater i Afghanistan. Forsvarssaken sitter dypt i Høyres sjel, selv om partiet sjelden snakker om det.
Her er Høyre-sekretariatets egen oppsummering av de viktigste vedtakene.
