Operasjef Paul Curran vil bringe folk inn i operaen. Det handler om å fortelle gode historier, slutte å dømme publikum og gi en smakebit på taket.
Alle samfunn har sine ritualer. Ritualer som skaper forankring. Vi føler oss trygge når Høyre angriper Arbeiderpartiet, når vi feirer jul med ribbe og aquavit eller nyter en sommerkveld kan med reker og hvitvin. Det mest betryggende med ritualene er at vi vet de skjer regelmessig.
”Operaen taler ikke til vår tid!”
Samtidskomponister og kritikere gjentar klagen med rituell regelmessighet. Operahusene kan levere de beste belegg, men publikumsbesøk til tross: “Operaen taler ikke til sin tid!”
Blant de mest høylytte talsmenn for å modernisere operaene finner man regissører som jobber innenfor regiteatertradisjonen. Regiteater er et tysk begrep for teater der regissøren tar seg frihet til å fortolke teksten. Han står fri til å flytte handlingen i tid og rom og legge inn nye meninger. Begrunnelsen er at eldre stykker trenger å moderniseres for å tale til tidsånden.
Et tidlig eksempel på regiteateret var Patrice Chéreaus oppsetning av Wagners Nibelungen (1848-1874) i 1976, da terroristene i Rote Arme Fraktion herjet i Tyskland. Chéraus så Nibelungen som antikapitalistisk og ga den en marxistisk tolkning. Siden det har dekonstruktivismen gitt regiteateret mer luft under vingene. Vi har blant annet sett omdiskuterte forestillinger som Calixto Bietos oppsetning av Mozarts opera Bortførelsen fra Seraillet (1782) i Berlin i 2007. Her er handlingen flyttet til et bordell hvor karakterene har sadomasochistisk sex.
– Publikum synes det er spennende å besøke museer og se forskjellen mellom kunstnerne fra forskjellige perioder. De liker variasjon. Slik er det også i operaen.
Når Minerva skal gjøre den rituelle øvelse å utfordre operasjef Paul Curran om neste sesongs repertoar, og hvordan operaen skal appellere til vår tid, er det naturlig å ta utgangspunkt i hans forhold til regiteater. Og Curran lar seg ikke be to ganger.
 |
| Operasjef Paul Curran har en plan. |
Mangfold er spennende!
– La meg gi deg et godt råd. Du må ALDRI tro på det du leser i magasiner. Jeg sa ikke til journalisten at jeg var imot regiteater. Jeg finner det ikke problematisk i det hele tatt! Det jeg er skeptisk til er ”bare regiteater”.
Ensformighet er noe som kjeder Curran.
– Regiteateret kan bli litt gammeldags. I Tyskland tolkes nesten alle oppsetninger på denne måten. Da blir det for mye av det. Men tyske kritikere krever kun regiteater. Problemet er at når du begynner å forutse hva du får se i teateret, da begynner det å bli kjedelig.
Selv ser han regiteateret som en del av en operas repertoar.
– Se på kunsten. Vi trenger Caravaggio (1571-1610) og vi trenger Mark Rothko (1903-1970). Publikum synes det er spennende å besøke museer og se forskjellen mellom kunstnerne fra forskjellige perioder. De liker variasjon. Slik er det også i operaen. Jeg tror du vil like å se forestillinger der det tas forskjellige grep.
Fortelle historien best mulig
– Hva er den nye operasjefens tenkning rundt det å sette opp et repertoar?
– Når jeg skal avgjøre hvilke forestillinger Operaen skal spille, er alltid det avgjørende spørsmålet: På hvilken måte kan denne regissøren fortelle historien best mulig? Det kan være i form av regiteater eller en klassisk oppførelse.
Han legger til at i kommende års repertoar vil publikum se stor bredde i det regimessige.
– I Thaddeus Strassberger Figaros bryllup (1786) får du se en storslagen opera. Videre får du se Stefan Herheim, representant for regiteateret, regissere Tannhäuser (1845). Jeg selv er en klassisk historieforteller og setter opp Dvoraks Rusalka (1901). I tillegg til variasjonen i regiutrykk forsøker jeg å vurdere helheten. Noe italiensk, noe tysk, noe komedie.
– Rusalka er et eventyr om en jente som ofrer alt hun har for en mann. Så avviser han henne. Alle opplever dette i løpet av livet.
– Selv regisserer du et eventyr. Rusalka handler om en vannymfe som er blitt forelsket i en prins. Siden hun er usynlig for mennesker, har hun omfavnet ham i form av å være en bølge. Man kan vel si at hun ønsker å omfavne ham som et menneske, uten å si for mye. Når du iscenesetter , hvilket inntrykk ønsker du at publikum skal gå ut med?
– Jeg ser på det som en reise. Rusalka er et eventyr om en jente som ofrer alt hun har for en mann. Så avviser han henne. Alle opplever dette i løpet av livet. Jeg tror hver eneste jente vil kjenne seg igjen i historien. Visuelt ønsker jeg å dra publikum inn i en magisk reise.
Aldri intellektuelt snobberi
– Din forgjenger fikk kraftig kritikk av blant annet Morgenbladet for å sette opp få nye operaer og altfor konservative oppførelser. Synes du det er en utfordring at pressen blander seg opp i repertoarvalget før de har sett forestillingene?
– Nei. Men det handler om smak. At det blir en diskusjon om smak er bare sunt. Noen liker regiteater, andre liker en mer tradisjonell oppførelse, og til sist er det de som er historiefortellere. Det ville vært veldig lite nyskapning om vi alle likte det samme. Konfrontasjon er bra. Jeg vil aldri at operaen skal bli…
Her bryter Curran formen. Mens han har snakket fort og engasjert på engelsk, trengs nå et ord som den engelskspråklige kultur aldri maktet å skape: Koselig. Forholdet mellom operaen og media skal ikke bli ”koselig”.
I samme åndedrett understreker han at han ville satt pris på om enkelte kritikere så seg omkring før de begynte å kritisere.
– Du vet, Jorden rundt på 80 dager ble ikke utsatt av Bjørn Simensen. Den ble avlyst! Vi brakte den tilbake på repertoaret.
– Jeg tror ikke de vet hvor mange nye operaer vi bestiller. I skapet bak meg har jeg flere nye operaer. Problemet er at mye som skrives ikke er av god nok kvalitet. For å bruke en allegori: Man man må kysse forferdelig mange frosker før man finner en prins. Men, jeg ofrer aldri på kvaliteten og gir etter for intellektuelt snobberi. Hver forestilling må kvalitetssikres. Vi må være sikre på at den nye operaen er av topp kvalitet.
Trakk frem ”Jorden rundt…”
Curran understreker at han allerede har trukket frem en norsk opera på grunn av kvaliteten.
– Du vet, Jorden rundt på 80 dager ble ikke utsatt av Bjørn Simensen. Den ble avlyst! Vi brakte den tilbake på repertoaret. Da jeg begynte her tenkte jeg at det ville være synd for ensemblet som har investert så mye i Jorden rundt på 80 dager om det ikke ble noe av. Jeg gikk derfor gjennom partituret og fant ut at det var verdt å sette opp. Hadde den ikke vært av god nok kvalitet, ville vi ikke satt den på repertoaret.
– For et halvt år siden gjorde Minerva et intervju med intendant for Staatstheater am Gärtnerplatz i München. Han mente det var et problem at det ikke skrives mange gode tyske operaer…
– Det er jo akkurat det jeg forteller deg!
– …derimot påpekte han at det skrives mye spennende i USA. Selv hadde han hatt stor suksess med Philip Glass’Belle et la Bete (1994). Vil operaen sette opp ny, internasjonal opera og slik lære publikum til å like nye operaer?
– Å like handler om smak. Å forme folks smak kan kan være vanskelig. I 1842 var La Traviata en fiasko. Bizet døde i visshet om at Carmen (1875) var en vits. Først etter hans død ble den en suksess i Wien. Men for å svare på spørsmålet: Neste sesong, 2010 – 2011, har vi premiere på ny, internasjonal opera. Ja, faktisk blir det også premiere på ny, norsk opera.
– Først må jeg si at jeg er ganske “fed up” med at pressen sier at folk ikke liker nye operaer. Til slutt vil publikum selv tro at de ikke liker nye operaer.
Slutt å dømme publikum
– Du har sagt at uten nye operaer vil operaen stagnere. Jeg går ut fra at du tenker på samme måte når det gjelder å utvide repertoaret. Neste sesong får vi se fanciulla del West (1910) av Puccini. Tror du folk er mer tilbøyelige til å se ukjente operaer av kjente komponister?
– Først må jeg si at jeg er ganske “fed up” med at noen sier at folk ikke liker nye operaer. Til slutt vil publikum selv tro at de ikke liker nye operaer. Jeg har alltid sagt at operarepertoaret ikke sluttet med Richard Strauss og at folk er interessert i nyere operaer!
Han underbygger sin påstand med at han hadde stor suksess med en konsertversjon av John Adams` The Death of Klinghoffer (1991) på the Barbican i London i 2002. I 2007 satte han opp Schwanda the Bagpiper (1927) av Jaromír Weinberger i Augsburg.
– Ingen trodde at dette ville bli suksesser. Den verste historien var likevel da jeg satte opp Brittens Peter Grimes (1945) i USA. Alle sa til meg at dette ville bli en fiasko. Grunnen var at Britten aldri solgte i USA. Vel, den solgte ut hele sesongen. Vi satt utenfor billettkontoret å så på at folk ikke fikk billetter.
Avmystifiseringen av Operaen
– En kollega av deg, som har klart å bringe folk inn i operaen er Peter Gelb ved The Metropolitan Opera House. Faktisk er opera den sterkest voksende teaterformen i USA. Gelb introduserte opera til folket gjennom å sende forestillinger på kino. Har du noen tanker om å ta i bruk nye tekniske virkemidler for å nå ut?
– Det Peter Gelb har gjort handler ikke bare om nye tekniske virkemidler. Han har klart å avmystifisere operaen. Det samme klarte Lord Harewood ved English National Opera på 80- tallet. Begge formidlet at du ikke trenger å være elite for å gå i operaen. Jeg har hamret løs med denne argumentasjonen siden jeg kom hit. Vi må klare å avmystifisere opera.
– Hvordan har dere tenkt å gjøre det?
– Vel, for to uker siden var det 7000 mennesker på operataket. De så Carmen på storskjerm. Hvor mange av dem tror du hadde vært i operaen før? Jeg gikk rundt der i kilt og snakket med folk. De fleste jeg snakket med sa at de ikke hadde vært i operaen, men at dette var en god sjanse til å prøve det ut. Hvis de ikke likte det, var det ingen skam å gå.
For Curran handler avmystifisering om fortelle at alle kan like opera. Det betyr ikke at alle vil like det.
– Opera is for anybody. That doesn’t mean it’s for everybody.
- Nicolai Strøm-Olsen (f. 1982) er kunsthistoriker fra Universitetet i Oslo og medlem i Minervas kulturråd.
[...] Intervju med Operasjef Paul Curran: ”Avmystifisering av Operaen”. [...]