Raul Castro har en “bodyguard”, sin bror Fidel, sier menneskerettighets-aktivisten Armando Valladares til Minerva. Den dagen Fidel dør, faller også Raul, siden han ikke klarer det Fidel alltid å klart – å skremme kubanerne til lydighet. Etter kommunismen kommer ikke sosialdemokratiet, men et USA-vendt markedsliberalt regime på Cuba, mener Valladares.
Armando Valladares er i Oslo i forbindelse med menneskerettighetskonferansen Oslo Freedom Forum, arrangert av Human Rights Foundation, en organisasjon der han er styreformann.
Valladares er en ganske liten, intens mann på 72 år, uten synlige fysiske merker av 22 år i Castros fengsler (1960-1982), der han ble utsatt for brutal mishandling. Han snakker mest via tolk. Det at han er torturert av Castro-regimet er ingen unnskyldning for å torturere andre med dårlig engelsk, forklarte hans agent på forhånd, med selvironisk hilsen Valladares.
På den tiden du satt i fengsel ble tusenvis av regimets motstandere henrettet. I dag er det langt færre politiske fanger, og ingen er henrettet siden 2003. Har regimet blitt mykere i kantene?
- Det er sant at det ikke er henrettet noen de siste årene, men jeg vil ikke si at regimet på noe vis er blitt mykere. Arrestasjonene, torturen og mishandlingen fortsetter. Se bare på Elias Biscet, den aller første antiabort-aktivisten på Cuba. Han har sittet fengslet i åtte-ti år og nektes medisinsk behandling, på tross av at han har mistet tolv tenner og har svært dårlig helse, blant annet på grunn av underernæring. Hans eneste forbrytelse er å be om endringer på Cuba. I USA ber en svart mann om Change – og blir valgt til president. På Cuba ber en svart mann om Change – og blir begravd i et fengsel.
Biscet er i dag en av Cubas mest kjente fanger, og det jobbes intens fra utlandet for å få ham satt fri, akkurat som det i sin tid ble jobbet for Valladares. Den franske presidenten Francois Mitterand, som hadde lest hans poesi, la til slutt et vellykket press på Castro-regimet.
Valladares nevner flere andre navn, og at opposisjonen ble banket opp og mishandlet rett foran TV-kameraene bare tre dager etter at Cuba undertegnet to internasjonale menneskerettighetskonvensjoner i februar 2008.
Overslagene over antallet politiske fanger varierer, fra et 60-tall registrert hos Amnesty International til drøyt 200 hos Human Rights Watch. Den siste store arrestasjonsbølgen i 2003, gjerne omtalt som Den Svarte Våren, førte til at 75 opposisjonelle ble fengslet. Dommene løp opp til 25 år, som Biscet fikk. I dag sitter mer enn 50 av disse fremdeles fanget. Noen er frigitt av helsegrunner, noen på grunn av press fra utlandet. Valladares viser til sitt nettverk av informanter på Cuba, og mener antallet politiske fanger er drøye 500. Disse spres tynt ut over landets 230 fengsler som ledd i en bevisst strategi.
Prat om reformer
Jeg nevner Raul Castros navn, og at det har vært mye snakk om at han vil gjennomføre reformer.
Er det mulig å reformere Cuba mens Castro-brødrene fremdeles er i live?
- Snakk, ja. Det er nettopp det det er, snøfter han. Raul Castro kommer ikke til å gjennomføre reformer. Han er ingen reformator, heller ikke på det økonomiske området. Man kan ikke forstå Cuba i dag ved bare å gå 10-15 år tilbake i tid. Det er nødvendig å gå 55 år tilbake, til før revolusjonen, for å forstå hva slags folk vi har med å gjøre.
- Den 2. januar 1959, (dagen etter at Batista-regimet falt), beordret Raul personlig 100 fanger stilt opp foran en grøft som bulldoserne hadde laget. De ble skutt uten lov og dom, og 15 av dem bare fordi de nettopp hadde fylt inn papirene som innrullerte dem i Batistas hær. De hadde ikke rukket å tjenestegjøre en dag, ikke en gang å bli trenet. Massakren er vel dokumentert – en eneste mann overlevde. På 1990-tallet beordret Raul to sivile fly skutt ned over Mexico-gulfen.
- Så hva har Raul Castro egentlig gjort? Han har tillatt salg av PCer til det kubanske folk, men han lar dem ikke få adgang til internett. Han har tillatt kubanere som har dollar å besøke hoteller i sitt eget land. Dette er ingen reformator.
I mars i år ble to av de aller mektigste menn i regimet, de facto statsminister Carlos Lage og utenriksminister Felipe Pérez Roque fjernet fra sine stillinger, og tok den obligatoriske selvkritikken før de forsvant inn i glemselen. Pérez er ingen venn av Valladares, som han i samsvar med offisiell kubansk historie har kalt en forræder og terrorist, men disse to ble av mange regnet som tilhørende reformfløyen i regjeringen. Valladares ser ikke noe klart politisk signal i dette.
- Dette er helt normalt i kommunistiske regimer. Dette er akkurat det samme som hendte med dem som var før dem, og dem før der igjen. Med jevne mellomrom renskes rivaler ut, på Cuba som i Sovjetunionen. Særlig de som har posisjoner i utenriksdepartementet er utsatt, siden disse er i regelmessig kontakt med utlandet – med de “kapitalistiske fristelser” det innebærer, og kan mistenkes for å ville hoppe av.
Betyr det siste utrenskningen at det ikke er mulig å tenke seg at en opposisjon mot Castro-brødrene får bygge seg opp innenfra eliten, og at et regimeskifte skjer først når de to er døde?
- Fidel – ja! Ingenting skjer før han er borte. Fidel er fremdeles makten bak tronen. Det så vi for noen uker siden, da Raul sa at han var villig til å drøfte menneskerettigheter med USA. Fidel gikk straks i rette med ham og slo fast at det ikke var aktuelt. Raul teller ikke. Han er det absolutt lett å fjerne. Ingen respekterer Raul, ingen frykter ham. Ikke folket, ikke hæren. Den eneste som inspirerer terror, som er den avgjørende faktoren for å kunne styre et diktatur, er Fidel. Det er akkurat som med Stalin. Raul har en “bodyguard”, og det er Fidel. Den dagen Fidel er borte, sier jeg deg at den første som får hodet sitt kappet av er Raul! Det står militære i kø for å gjøre det.
Da jeg innvender at han nettopp har beskrevet hvor skrupeløs Raul Castro er, repliserer han at den historien er gammel, og vi er begge enige om at Raul mangler sin brors karisma. Valladares påstår også at Raul er alkoholiker og at han ikke respekteres av de høyere offiserene. En grunn til dette er at han garanterte de øvrige militære at general Arnaldo Ochoa, som seilte opp som en rival til Fidel, ikke skulle henrettes da han ble arrestert i 1989. Det ble han likevel. Valladares nevner også at Raul har store problemer med Valdes, en henvisning til veteranen Ramiro Valdes Menendez, som nylig har gjort politisk come-back.
Intet sosialdemokrati etter Castro
Et favoritt-emne for eksil-kubanere er spekulasjonene om hva som skjer når Castro dør. Vi går noen runder rundt dette, men Valladares understreker hvor vanskelig det er å si noe sikkert. En aktuell mulighet er at hæren vil spille en viktig rolle i en overgangsfase.
Latin-Amerika har de siste årene tatt noen skritt til venstre gjennom mer eller mindre frie valg. I noen land, med Venezuela i spissen, har dette form av en autoritær og radikal venstrekurs, mens andre fører en sosialdemokratisk sentrumslinje.
Når regimet en eller gang faller, kommer det til å bli erstattet av et USA-vennlig liberalt, markedsøkonomisk regime, eller et mer sosialdemokratisk, kanskje etter mønster av Lulas Brasil, slik mange nordmenn later til å tro?
- Det blir definitivt ikke noen form for sosialisme, men noe som ligger tett opp til det amerikanske systemet. Sosialismen er fullstendig diskreditert på Kuba. Det vil være politisk selvmord for den som kommer etter Fidel bare å hinte i den retning.
Han mener også at kubanere flest er velinformert om verden utenfor. Selv har Valladares sine egne ukentlige radiosendinger som rettes mot Cuba, og snakker med mengder av folk som forlater Cuba. Ingen han har snakket med ville velge noe som ligner på dagens system, påstår han.
Men sa ikke mange det samme om Øst-Europa, og bare et valg eller to etter Murens fall var det regjeringer som kalte seg sosialdemokratiske eller sosialistiske på plass i en rekke mellom-europeiske land, som Tsjekkia, Ungarn og Polen?
- Det finnes en viktig og utslagsgivende forskjell. I USA er det 2,5 millioner velutdannede kubanere, hvorav mange bare venter på å vente tilbake til et Cuba som ligger like i bakgården, eller etablere næringsvirksomhet der. Disse 2,5 millioner menneskene produserer tre ganger Cubas BNP! De vet hvordan ting virker, og de vil bidra til at Cuba igjen blir en fungerende økonomi.
Valladares har ingen tålmodighet med dem som mener at Cuba har et velfungerende skole- og helsevesen, og at grunnideene herfra vil overleve. Han viser til nettstedet therealcuba.com for nærmere informasjon. Her kan man også få dokumentert forskjellene på det helsevesenet som tilbys utenlandske turister og det kubanerne selv møter. Et eksempel er at kubanerne må få sendt grunnleggende medisiner som aspirin og antibiotika fra USA, Spania og Mexico. Bare i Miami er det visstnok 50 firmaer som ikke gjør annet enn å sende medisin til Cuba.
- For fire måneder siden måtte jeg sende bedøvelsesmidler til en slektning som skulle ha fjernet en tann – tannlegen hadde ikke slikt. Kjenner du noen nordmenn i USA som må sende aspirin til sine slektninger i Norge, spør Valladares retorisk, til stor latter fra tolken.
Handelsembargoen
Den amerikanske handelsembargoen mot Cuba, på plass siden tidlig på 1960-tallet, er en het potet i det eksil-kubanske miljøet. Mens oppslutningen om dette tidligere har vært massiv, og heller ikke demokratene har våget å utfordre den, er holdningene i ferd med å endres, særlig blant unge kubansk-amerikanere. Meningsmålinger viser at denne gruppen, i likhet med amerikanere flest, støtter Barack Obamas ferske liberalisering, der eksil-kubanere, men ikke andre, nå får reise fritt og overføre penger. Kanskje står hele sanksjonspolitikken for fall, slik blant annet Amnesty International og Human Rights Watch har tatt til orde for.
Valladares klager over det han mener er dobbeltmoral hos Vestens venstreside, som gikk inn for boikott av Sør-Afrika og Chile, men ikke Cuba. – Er ikke kubanerne like mye verdt, spør han retorisk. Han peker også på at embargoen er full av hull, og blant annet at amerikansk matvareeksport til Cuba er svært stor og at seks firmaer har lisens til å selge medisinsk utstyr til Cuba, som riktignok må betale cash.
Men virker ikke embargoen mot sin hensikt ved å gi Castro en syndebukk, slik at det er USA og ikke Cuba som fremstår som ”the bad guy”? Er ikke sanksjonene kontra-produktive, slik også en del på høyresiden mener?
-Jo, jeg er helt enig i de argumentene. Vi har ikke lyktes i å forklare hva embargoen egentlig går ut på, hvor ufullstendig den er. I realiteten eksisterer det ingen embargo. De kubanske myndighetene står fritt til å handle med alle andre land, slik at de umulig kan være så skadelidende av at USA plasserer restriksjoner på handelen. Det er ikke embargoen som hindrer kubanerne tilgang til aspirin!
Valladares’ hovedinnvending er at dersom sanksjonene løftes, så vil kubanske myndigheter – altså Fidel Castro personlig – umiddelbart får tilgang til milliarder av dollar, blant annet via Verdensbanken, IMF og den interamerikanske utviklingsbanken, og at disse pengene vil ende opp på Castros bankkonti i utlandet. Han benekter også at kubansk-amerikanerne er i ferd med å vende seg mot sanksjonspolitikken, kritiserer meningsmålerne og peker korrekt nok på at alle kubanerne som representerer Florida i Kongressen, valgt med stort flertall senest i fjor, er tilhengere av sanksjoner.
League of democracies
Etter at Valladares ble sluppet ut av fengselet og kom til USA, utnevnte Ronald Reagan ham til amerikansk ambassadør ved FNs Human Rights Commission, forløperen for dagens Human Rights Council (HRC). USA har nylig sluttet seg til denne organisasjonen igjen, og ble forleden valgt inn i Rådet sammen med Norge. Bare jeg nevner FN ler både Valladares og tolken lett oppgitt.
- Min erfaring med Human Rights Commission tillater meg å slå fast at det aldri i verdenshistorien har eksistert en mer moralsk korrupt organisasjon! Istedenfor å se på sakens fakta, gikk prosessen i tortursaker ut på å granske ideologien til torturisten og offeret, og så fattet man vedtak på grunnlag av det. Å innsette Cuba i ledende posisjoner i en organisasjon (HRC) som er satt til å forsvare menneskerettighetene er omtrent som å sette Adolf Hitler til å lede en kommisjon til forsvar av jødene! Den tiden jeg var ambassadør nektet jeg konsekvent å håndhilse på representantene for diktaturene. I de tilfeller det var nødvendig å ha kontakt med slike regimer, var jeg aldri til stede, men sendte mine rådgivere.
- En dag kommer de demokratiske landene til å forlate FN, og danne en ny organisasjon der bare land som respekterer demokratiet og menneskerettighetene får være medlem. Dersom diktaturene ble isolert på denne måten, ville de ikke overleve lenge.
Hva med Che?
Hitler-analogien ga oppspillet til et spørsmål på tampen – hva med Che?
Igjen himling med øynene og latter, før Valladares setter i gang det som trolig ville være en liten tale om Ches ugjerninger: – Che var en morder …..
Jeg vil nødig avbryte – Valladares har all mulig grunn til å snakke om Che, som spilte en nøkkelrolle i å bygge opp det undertrykkelsesapparatet som torturerte ham, men jeg bryter likevel inn for å forklare at jeg det jeg vil spørre om er hva han mener om at mange unge i Vesten går med Che-T-skjorter, og at det stadig kommer nye filmer om Che, sist med Benicio del Toro, som hopper over hans ugjerninger.
- Che-dyrkingen reflekterer dårlig tilbake på Vesten. Jeg har inntrykk av at mange som går med disse Che-symbolene ikke vet hva han sto for – en mann som summarisk henrettet hundrevis av mennesker. Jeg møtte nylig en mann i Italia med en slik T-skjorte, og spurte ham hvem han trodde Che var. Mannen snudde seg og returnerte spørsmålet: – Var han ikke en rocke-stjerne?
