Miljøaktivister har ført en relativt vellykket kamp for å diskreditere all forskning og meningsytring i klimadebatten som på noe vis kan knyttes til dem som har interesse av å tone ned farene, først og fremst energiselskaper basert på fossilt brensel og andre næringer som kan knyttes til store utslipp, som bilindustrien. Det er blitt vanskeligere å få finansiert alternativ forskning, og klimaskeptiske miljøer sliter også mer med finansieringen.
Men det er veldig, veldig sjelden å se samme skepsis til økonomiske interesser når finans- og industriselskaper “kjemper det godes kamp”. Bjørn Lomborg skriver om dette i Wall Street Journal i dag.
This phenomenon will be on display at the World Business Summit on Climate Change in Copenhagen this weekend. The organizers — the Copenhagen Climate Council — hope to push political leaders into more drastic promises when they negotiate the Kyoto Protocol’s replacement in December.
The opening keynote address is to be delivered by Al Gore, who actually represents all three groups: He is a politician, a campaigner and the chair of a green private-equity firm invested in products that a climate-scared world would buy.
Naturally, many CEOs are genuinely concerned about global warming. But many of the most vocal stand to profit from carbon regulations. The term used by economists for their behavior is “rent-seeking.”The world’s largest wind-turbine manufacturer, Copenhagen Climate Council member Vestas, urges governments to invest heavily in the wind market. It sponsors CNN’s “Climate in Peril” segment, increasing support for policies that would increase Vestas’s earnings. A fellow council member, Mr. Gore’s green investment firm Generation Investment Management, warns of a significant risk to the U.S. economy unless a price is quickly placed on carbon.Even companies that are not heavily engaged in green business stand to gain. European energy companies made tens of billions of euros in the first years of the European Trading System when they received free carbon emission allocations.
Produsentene av fornybar energi har åpenbart interesse i å forsterke inntrykket av en kommende katastrofe, og forsterke presset for politiske tiltak. Bilprodusenter som ligger langt fremme i å utvikle lavutslippsbiler (f.eks. Toyota) har samme interesse, siden det styrker deres konkurransekraft i forhold til andre bilprodusenter osv.
I de senere år har det vært et påfallende skift i næringslivets holdning til klimaspørsmålet. Etter mitt skjønn er det nå flere pådrivere for den rådende aktivitistiske klimapolitikken i næringslivet enn det er bremseklosser.
Det er ingenting galt i å være økonomisk motivert. Det er også klokt å være klar over aktørenes ulike motiver. Men det er galt å mistenke bare den ene sides motiver, ikke den andres.
I siste instans er det bare argumentenes kraft og faktagrunnlag som bør telle, ikke en vurdering av hvem som tjener på dem. Argumentene fra Al Gore og Exxon Mobile bør underlegges de samme standarder. Forskning bør underlegges samme kritiske blikk uavhengig av hvem som har finansiert den.
Veldig bra at Minerva/Snoen tar opp denne siden ved “klimasaken”. Dette er informasjon som ikke kommer frem i MSM i dag, her er det utvilsomt et tomrom å fylle. Men det kan koste, da slike skriverier lett krenker religiøse klima-følelser á la de yppersteprest Mathismoen holder i hevd fra sin talerstol i Aftenposten.