Arbeiderpartiet har lykkes med å skape et bilde av seg selv som det eneste ansvarlige alternativet. Men foran høstens Stortingsvalg er Arbeiderpartiet en oppsiktsvekkende ustødig skute.
Sammen med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, kan Arbeiderpartiet se tilbake på en regjeringsperiode preget av skiftende statsråder, stadige tilbaketog og motstridende budskap. I en koalisjonsregjering vil det alltid være interessekonflikter mellom partiene, men i den rødgrønne regjeringen har de motstridende budskapene også kommet fra et og samme parti. For SV sin del, har dette karakterisert hele regjeringsperioden. SV har faktisk klart det kunststykke å være i posisjon og i opposisjon samtidig!
For Arbeiderpartiet sin del har bruken av villedende dobbeltkommunikasjon blitt stadig hyppigere særlig den siste tiden. Kanskje har de observert hvor bra det har fungert for SV? Jo nærmere vi kommer valget, jo oftere taler nemlig Arbeiderpartiet med to eller flere tunger.
Ofte sendes den evige partisekretæren Martin Kolberg ut for å si det Jens og Jonas ikke tør eller vil si. Kolberg er ikke redd for å skitne til hendene sine og har heller ingen rolle i den rødgrønne regjeringen. Med andre ord får ikke det han sier noen konsekvenser for politikken som føres. Og da koster det jo ikke noe å være tapper i ord.
Men for de velgerne det gjelder, er det viktig; de får en følelse av Arbeiderpartiet bryr seg om det de bryr seg om. Et godt eksempel på dette var da Kolberg helt ut av det blå gikk til angrep på radikal Islam.
Desillusjonerte Ap-velgere skulle da lures til å tro at partiet ville ta et oppgjør med sin mislykkede innvandrings – og integreringspolitikk. Feit sjanse.
Kolbergs klare tale får ingen konsekvenser for verken regjeringens eller Arbeiderpartiets politikk. Det samme gjelder Arild Stokkan-Grandes liksom-harde utspill. Grande er visstnok Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsmann. Men da han foreslo at Norge skulle kutte i bistanden til land som nekter å ta i mot borgere utvist fra Norge, fikk han raskt reprimande fra Jonas Gahr Støre. Avtalt spill?
Spørsmålet er derfor; hvem kan man stole på til å formidle Arbeiderpartiets asyl -og innvandringspolitikk på en korrekt måte? Er det Martin Kolberg?
Eller er det partiets innvandringspolitiske talsmann? Eller er det kanskje utenriksminister Gahr Støre? Alle tre sier de forskjellige ting. Og for å komplisere bildet enda mer, kan vi legge til Dag Terje Andersen, arbeids -og inkluderingsminister for Arbeiderpartiet.
I Aftenposten i helgen kunne vi lese om Kamal Warsame, som oppholder seg ulovlig i Norge etter å ha fått avslag på søknad om asyl. Warsame soner en dom for narkotikakriminalitet og skal egentlig utvises. Men det blir han ikke, fordi norske myndigheter ikke klarer å bli enige med seg selv om hva man skal gjøre med personer som Warsame. Det interessante med denne saken, i denne sammenhengen, er imidlertid statsrådens svar på Aftenpostens spørsmål “Hva skal vi gjøre med Warsame?” Dag Terje Andersen sier at “det kun er få som reelt sett er ureturnerbare. De som omtales som ureturnerbare, kan stort ett alle reise hjem hvis de ønsker”.
Så hvorfor skjer det ingen ting? Og hvorfor sørger ikke Dag Terje Andersen, som statsråd og øverste ansvarlige, for at byråkratiet gjennomfører regjeringens synspunkt? Er det slik at ministeren ikke har kontroll over sitt eget byråkrati, eller er det kanskje slik at han bevisst skaper forvirring om regjeringens politikk? Det er vanskelig å tro noe annet enn at dobbeltkommunikasjonen er bevisst fra Arbeiderpartiets side. Et såpass velsmurt maskineri som Arbeiderpartiet jo er, bestemmer selv om de skal ha løse kanoner på dekk eller ikke.
Innvandringspolitikken er bare et av mange eksempler. Fra utenrikspolitikk, via utdanningspolitikk til helse og justispolitikk er det umulig å vite hva Arbeiderpartiet egentlig mener. De sier de vil ha likelønn, men så stemmer de i mot det på Stortinget. Jonas Gahr Støre har skrevet en hel bok om viktigheten av norske interesser i utenrikspolitikken, men styrer Norge bort i fra våre viktigste allierte i NATO. Jonas kan kunsten å snakke ut av begge munnviker samtidig.
Som dominerende part i Norges første flertallsregjering på mange år, fikk Arbeiderpartiet en gyllen sjanse i 2005 til virkelig å sette sitt preg på landet. Med flertall på Stortinget har de hatt muligheten til å gjøre så å si hva de vil. Fire år senere sitter mange igjen med en følelse av sviktede forventninger. Det er ikke rart at AP ønsker å gå til valg på å svartmale motstanderne. Deres egne resultater er nemmelig skrinne.
Det blir stadig mer tydelig at Arbeiderpartiet ikke lenger har noen visjon for Norge. Det kan synes som om at Arbeiderpartiets prosjekt er å holde Arbeiderpartiet ved makten. Og at de vil si hva som enn kreves for å oppnå dette målet. Men kan hende ender de opp med å lure seg selv, ikke velgerne.
For som Abraham Lincoln en gang sa “du kan lure hele folket noe av tiden, og du kan lure noe av folket hele tiden; men du kan ikke lure hele folket hele tiden.”
- Anne Kristine Lindblad Jensen (f. 1980) har tidligere jobbet som internasjonal politisk rådgiver i Fremskrittspartiets stortingsgruppe og er nå byrådssekretær i Avdeling for Velferd og Sosiale Tjenester i Oslo.
