Det er ikke alt av løse kanoner slottets kommende kommunikasjonsrådgiver kan råde over. Men han bør snarest installere seg og hente frem scotch-teipen.
I maimåneds portrettintervju titulert Behn i nesa, møter Dagbladet Ari Behns noe aparte mor, Marianne Behn. Vi får høre om råkjøring, påståtte trakasseringer fra hennes hold, og politianmeldelser kanalisert i hennes retning. Deretter følger ros av sønnens nyervervede djervhet til å ta til motmæle i media, før vi blir opplyst om hennes varme henders healende kraft, akkurat “som Snåsamannen”. Og det får en rojalist til å tenke: Det er ikke alt av løse kanoner slottets kommunikasjonsavdeling kan råde over, men rådgiveren slottet tidligere i år etterlyste, bør snart installere seg og hente frem scotch-teipen.
Den terningtatoverte gutten som vant prinsessen og halve kongeriket, vant også den unike muligheten til å opptre bajas på TV og i avis til enhver tid han følte behovet melde seg. Seere rynket litt på øyenbrynene da den påfugltegnende forfatteren ved inngangen av 2009 reiste fra TV-program til radiokanal til TV-program igjen, og leverte fra seg ihjelslitte retoriske fyndord som “men kjære deg” til programledere, og den kunstige, innøvde replikken “dette er begravelsen” om en ikke-oppmøtt Carl-Erik Grimstad. Ari Behn hadde fått nok av den tidligere soussjefens stadige angrep på sin familie, så nå skulle foten plantes i bakken og et eller to alvorsord skulle sies. Alt med et sleskt smil og en overdreven tiltro til sine egne debattferdigheter. Og, som kjent, monarkiets voksende mareritt verken startet eller sluttet med dette. Mens Kong Harald satt bortgjemt på soverommet med avisen i fanget og kaffe i vrangstrupen, og i frustrasjon røsket ut de siste hårstråene hodebunnen hans har klamret seg fast i, og prinsesse Märtha Louise sto i stallen og diskuterte fremtidige engleskolestrategier med hestene sine, kastet hoffets narr seg ut foran offentlighetens lyskaster igjen.
Denne gangen landet han med tennene i strupen på forfatterkollega Erlend Loe. Du er et furubord! ropte Ari Behn, og minnet oss på hvor vanskelig det er å avvende seg den velkjente lysfontene-og-andre-rare-beskrivelser-tourettesen. Senere figurerte han på avisforsider og nettsider med budskapet om at han var godt i gang med å “røyke ut sine motstandere”. Om alt dette var et desperat forsøk på å stoppe blekket i pennen til Grimstad, eller rett og lett få blest rundt sin kommende bok, vet jeg ikke. Men det er alltid pinlig å observere en mann uten klovnenese, flosshatt eller sirkusarena, sparke seg selv så hardt, så mange ganger.
I en tøff tid for et monarki flere og flere velger å snu ryggen til, er det livsviktig å kommunisere ut grunner til hvorfor vi skal la være å lefle med republikansk og lettere argumenterbart tankegods. Man skal ikke undervurdere den symbolske makten en kongefamilie besitter, og dets iboende muligheter for å samle et folk og gi nasjonen et godt internasjonalt ry. Umåtelig populære Prins Philip er heller ikke fri for kontroverser eller på-kanten-vitser, og hans kone, dronning Elizabeth II, som tross sin slående eleganse, er like folkelig som hun er folkekjær.
Men det er marinert med raffinert klasse. Alltid. At Märtha og Ari er for opptatt med seg og sitt til å bekymre seg over om ordet “konge” i “kongerike” skal bestå, tviler jeg ikke på. At de litt snodige affærene deres isolert sett er harmløse og får ufortjent hard medfart av journalistene, er jeg i enda mindre tvil om. Men av respekt for sin familie, og for den lovende kronpris Haakon Magnus, som har valgt å overta den kongelige stafettpinnen, burde parets selvknebling igangsettes sporenstreks.
Det er leit å påpeke en så brutal sannhet som at kronprinsesse Mette-Marit er sjanseløs når det kommer til å bli en ekte prinsesse – ikke bare i tittel, men også i kropp og sjel. Til det har hun blitt for tungt flasket opp på Rema 1000-matvarer og rølpete fyllefester. Prinsessefakter og -holdninger må ligge i kroppen fra man er liten og formbar, og kan ikke læres gjennom å gå prinsesseskole hvor det gis innføring i riktig etikette for hvordan dronninger skal hilses på, og hvordan det vinkes fra balkonger. Ikke bare det, sjefen for det hele, Kongen, virker øyensynlig livstrøtt og dekadent der han står med Prince-sigaretten mellom fingrene, tunge øyelokk og anstrengt smil, mens hans kone demonstrerer påtatt sympati og råflotthet foran kamerablitsen til den fjerde statsmakt.
Tross alt dette har jeg en tro på og et håp om at monarkiet igjen vil styrkes blant Norges borgere. Både i eleganse, folkelig appell og den nødvendige distansen et kongehus skal ha til sitt folk. Imidertid er dette gitt at de rette rådgiverne får de rette ansvarsområdene, og starter morgendagen med å flytte det verste klovneriet til et privat lekerom på slottet. Hvis ikke er kongefamilien like død som det Behn spådde Grimstad (som for øvrig slettes ikke avgikk med døden, men lever i beste velgående gjennom artikler og kronikker i landets største aviser). Aris mor har i det minste tatt lærdom, sier hun. For som Dagbladet skriver: Hun har for lengst vent seg til at det meste hun foretar seg synes å være i pressens interesse: “Jeg prøver å være forsiktig med det jeg sier om de kongelige, jeg ser hva det kan skape i media.” Det er lov å håpe at disse menneskene med merkverdige ting på hjertet, ikke bare skjønner hva som skjer når utsagnene deres printes ut på avispapir, men også hvorfor det skjer.
For når alt kommer til alt: Det vi ønsker oss er et stolt slott som huser en folkekjær og troverdig konge. Ikke Huset med det rare i.
- Andreas Hardhaug Olsen er markedskommunikator. Han jobber som PR-rådgiver i Playground og er sjef for Interregnum Records.
Du mener at kongehuset i dag er så latterlig at den eneste måten å få en ”folkekjær” og ”troverdig” konge er å sette et maskineri av proffe PR-rådgivere rundt. Altså regissere det autentiske. Regissere frem det folket skal kunne identifisere seg med.Når vi først har et kongedømme foretrekker jeg egentlig det klumsete, men samtidig ekte, kongedømmet. Folk som tør å gjøre ”opprør” mot de symbolske rammene som er satt for deres virksomhet. I stedet for falskt skuespill for å tekkes ”folkesjela”.Men likevel lurer jeg på om ikke den mer nærliggende konklusjonen er at kongedømmet er en levning fra en svunnen tid…
Jeg er monarkist med mitt konsesvative hjerte. Dette fungerer bra som et nasjonalt nedarvet symbol – så lenge vi har kloke og forstandige monarker. Jeg anser både nåværende Konge og hans sønn som det.Imidlertid – den dagen da herr Behn står på slottets veranda 17. mai -da blir til og med jeg republikaner. Det er jo grenser for alt.