Begreper som ”restorative justice”, tilgivelse og forsoning er i vinden, og setter spor også i det norske lovverket. Straffeprosessloven ble i fjor endret for å gi fornærmede og etterlatte flere rettigheter i straffesaker. Skyld og straff uten tilgivelse og forsoning kan hindre både forbryter og offer å gå videre i livet.
Denne artikkelen ble først publisert i Minerva 2-2009, som er i salg nå.
13. mai 1981 ble pave Johannes Paul II skutt og forsøkt drept – en hendelse som førte til en sterk svekkelse av hans allerede da skrantende helse. Attentatmannen, tyrkeren Mehmet Ali Agca, ble dømt til livsvarig opphold i italiensk fengsel. Historien sluttet likevel ikke der. Julen 1983 fikk Agca besøk i fengselet. Det var paven som kom personlig for å fortelle ham at han var tilgitt. De to mennene tilbragte noen timer i attentatmannens lille celle og gjorde opp seg imellom. Agca ble likevel ikke løslatt, og det ble neppe lagt noe grunnlag for et fremtidig nært vennskap mellom de to.
I 1994 ble rundt én million mennesker drept og tre millioner drevet på flukt under folkemordet i Rwanda. Etter folkemordet ble 130 000 mennesker som var mistenkt for å ha deltatt i drap eller plyndring arrestert. De nye myndighetene innså at et tradisjonelt domstolssystem ikke ville makte å behandle alle sakene, og opprettet derfor rundt 11 000 Gacaca-tribunaler som fungerer som domstoler og som har mulighet til å idømme samfunnstjeneste. Gacaca betyr ”på gresset”, og rettsseremonien kjennetegnes ved at både overlevende ofre, antatte gjerningspersoner og vitner vender tilbake til åstedet for forbrytelsen og forsøker å rekonstruere hva som har hendt, for på denne måten å få klarhet i om de antatte gjerningspersonene er skyldige. Gacaca-tribunalene kan legge til rette for at tilgivelse og forsoning kan skje, bl.a. ved at gjerningspersonen og offeret møtes ansikt til ansikt på åstedet.
Nils Christie har beskyldt straffeprosessen for å stjele konfliktene fra enkeltmenneskene.
Hovedtemaet i en straffesak vil normalt være om den antatte gjerningspersonen er skyldig og hvilken straff han eller hun bør få. I et slikt landskap har ofrene eller de etterlatte for kriminalitet hatt en svært begrenset rolle, til nød som vitne. Deres eventuelle synspunkter og forventninger om straffeutmålingen er blitt avskrevet som uønskede hevntanker i en straffeprosess ellers preget av høye idealer om rehabilitering og allmennprevensjon. Budskapet har vært: Det er samfunnet som straffeforfølger, ikke ofrene. Straffeforfølgningen skjer heller ikke på vegne av ofrene, men på vegne av samfunnet, idet enhver lovovertredelse i prinsippet rammer alle i en demokratisk stat. Tanken på ofre for kriminalitet med en rolle i straffeprosessen har nok vakt mye skepsis blant dommere, advokater og aktorer på grunn av usikkerheten ved om ofrene vil bidra til forsoning og tilgivelse, eller om deres tilstedeværelse i stedet vil fylle rettssalene med hat, bitterhet og hevn.
Det er fra flere hold blitt reist kritikk mot den tradisjonelle strafferettspleien. Kriminologen Nils Christie har beskyldt straffeprosessen for å stjele konfliktene fra enkeltmenneskene. Jurister og politifolk er trenet til å se det strafferettslig relevante i en hendelse, og momentene som enkeltmenneskene mener er viktigst i en sak kan derfor bli avfeid som irrelevant når straffesaken skal til doms, hevder Christie. Han har i stedet foreslått et større fokus på forsoning.
Forsoning
Forsoning blir ofte kalt ”gjenopprettelse” eller ”restorative justice”. Den britiske filosofen Trudy Govier har i sin bok Forgiveness and Revenge definert forsoning som å komme sammen i en gjenopprettet relasjon etter et brudd som skyldtes en reell eller antatt ondsinnet handling fra den ene eller begge parters side. Dette innebærer at både offeret og gjerningspersonen deltar i en ytre prosess for å bygge en relasjonsmessig bro over deres uenighet.
Forsoning kan tjene en rekke gode formål. For det første kan forsoning bidra til sosial reintegrering av lovovertredere og å hjelpe dem til å avstå fra nye lovbrudd. For det andre kan det tenkes at offeret gjennom forsoningen får en økonomisk eller følelsesmessig restitusjon for skaden eller tapet handlingen har medført. For det tredje kan forsoning bidra til at relasjonen blir bedre mellom offeret og gjerningspersonen, eller mellom ulike grupper av mennesker. En forbedring av relasjonene mellom enkeltmennesker kan ha svært positive konsekvenser både for dem selv og samfunnet rundt dem.
Tilgivelse
Forsoning og tilgivelse brukes mye i samme sammenheng, men er begreper med ulikt innhold. Forsoning kan skje uavhengig av tilgivelse – og vice versa.
Tilgivelse er i sin enkleste form en ensidig handling fra offeret overfor gjerningspersonen. Offeret går med på å sette en strek over en urett, og tilgivelsen blir dermed en gave fra offeret til gjerningspersonen. Derfor kan man kanskje si at det hefter noe ”urettferdig” ved tilgivelsen, idet offeret ved å tilgi velger å gjøre det motsatte av hevn eller gjengjeldelse, som gjerne oppfattes som den ”rettferdige” responsen på overtredelsen.
En konsekvens av kriminalitet kan være at det blir skapt en ubalanse i relasjonen mellom offeret og gjerningspersonen, i offerets disfavør. Offeret kan ha blitt nedverdiget og ydmyket gjennom den urettmessige handlingen ved at gjerningspersonen gjennom handlingen har vist mangel på respekt og anerkjennelse overfor offeret. Kriminologen og teologen Paul Leer-Salvesen hevder i sin bok ”Tilgivelse” at offerets tilgivelseshandling i en slik kontekst nettopp leder til en gjenopprettelse av offerets verdighet og en utligning av verdighetsunderskuddet til offeret.
Tilgivelse handler om å kunne se gjerningspersonen adskilt fra handlingen.
Mens tilgivelse innebærer å sette en strek over gammel urett, er det viktig å understreke at tilgivelsen for det første ikke unnskylder handlingen som er begått. For det andre vil tilgivelse ikke si å la handlingen forbigås i stillhet, men ofte det motsatte – å konfrontere gjerningspersonen med handlingen. For det tredje betyr ikke tilgivelse nødvendigvis å glemme det som har skjedd. Å glemme en vond hendelse kan i mange tilfeller være umulig, og kan være en skadelig fortrenging av hva som har skjedd. Tilgivelse handler om å kunne se gjerningspersonen adskilt fra handlingen, og forsøke å snu følelsene overfor ham fra vrede til empati.
Leer-Salvesen sier – med henvisning til tidligere erkebiskop Desmond Tutu – at hukommelsen og erindringen om det som har skjedd er en forutsetning for tilgivelsens frigjøring for alle parter, og en garanti for at overgrep og forbrytelser ikke gjentar seg. Med Desmond Tutus ord: ”Glemsel er veien til Helvete.”[1]
Forutsetninger
Tilgivelse kan skje ensidig uten noe møte mellom offeret og gjerningspersonen, som en bestemmelse fra offeret om å legge hendelsen bak seg. Tilgivelse og forsoning kan og vil imidlertid ofte gå hånd i hånd og skje samtidig, slik som når to gode venner bestemmer seg for å sette en strek over uoverenskomstene og fortsette vennskapet slik det var før konflikten oppsto. På den andre siden kan forsoning også skje uten at det samtidig skjer en tilgivelse. For eksempel kan to arbeidskolleger velge å forsones for å kunne samarbeide om et felles anliggende uten at konflikten dem imellom er løst eller oppgjort.
I rettssosiologisk litteratur er det antatt at det finnes en del forutsetninger som ofte vil måtte være til stede ved tilgivelse og gjensidig forsoning.
For det første må prosessen være frivillig både fra offeret og gjerningspersonen. Tilgivelsen oppleves neppe som frigjørende for mottakeren om den ikke er ekte og selvbestemt, og press til å tilgi kan være et nytt overgrep mot den som allerede er gjort en urett. Tilgivelsen er en gave fra den som tilgir, og ikke noe gjerningspersonen har krav på.
Hat og ønske om hevn kan føre til at følelsen av urett vokser og blir en selvutslettende kraft i offerets liv.
For det andre forutsetter tilgivelse og forsoning at begge parter anerkjenner at alle mennesker består av både godt og ondt, og kan foreta egne handlingsvalg. I en sammenheng hvor en gjerningsperson har gjort en urett mot et offer, kan tilgivelsesprosessen hemmes dersom offeret kun oppfatter gjerningspersonen i rollen som skadevolder, innbruddstyv, voldsutøver, biltyv, morder eller lignende, og ikke kjenner hans eller hennes andre sider. Tilsvarende kan det være hemmende for prosessen om gjerningspersonen ikke kjenner offeret og ikke forstår konsekvensene hendelsen har fått for offeret i ettertid. Det er derfor viktig at partene evner å skille mellom person og handling.
For det tredje vil det ofte måtte foreligge en erkjennelse av handlingen og dens forkastelighet, og skylden må plasseres hvor den hører hjemme. Det er bare den skyldige som har behov for tilgivelse, og i en prosess av tilgivelse og forsoning kan det være et sterkt hinder for forsoning om gjerningspersonen hevder at handlingen var rettmessig. Selvsagt kan det tenkes at begge parter har gjort urett mot hverandre, og at begge parter derfor innehar både rollen som gjerningsperson og offer, og i slike tilfeller vil ofte begge parter måtte erkjenne skyld for å kunne sette en strek for hendelsen.
Behov
Hvem er det så som har størst behov for tilgivelsen? For gjerningspersonen har tilgivelsen åpenbart en frigjørende betydning, idet den kan gi ham eller henne en følelse av å starte med blanke ark igjen. Kriminologen og teologen Paul Leer-Salvesen foretok i 1991 en undersøkelse blant drapsdømte fanger om deres forhold til fenomenet tilgivelse. Ifølge denne undersøkelsen var ønsket og drømmen om tilgivelse et tema som sto sentralt når fangene skulle beskrive sin situasjon. Flere av fangene følte at de sto i gjeld til de pårørende, og tilgivelse ble av disse oppfattet som uoppnåelig uten gjennom en ren gavehandling fra de pårørendes side. Tilgivelsen kan i slike tilfeller være en utstrakt hånd fra offeret for å hjelpe gjerningspersonen.
Flere rettssosiologer hevder dessuten at tilgivelseshandlingen også er viktig for offerets del.Dette fordi tilgivelse eller en annen måte å gjøre seg ferdig med saken på kan virke legende på offerets følelsesmessige sår. Hat og ønske om hevn kan føre til at følelsen av urett vokser og blir en selvutslettende kraft i offerets liv. Hevn vil imidlertid sjelden tilfredsstille og gi ro i sjelen. Sett fra dette ståstedet, vil tilgivelse være å anbefale også for offerets egen del. Derfor behøver ikke offeret tilgi bare for å avhjelpe lidelsene til en angrende gjerningsperson. Det kan rett og slett være for å selv bli kvitt den destruktive følelsen av forakt som har gått ut over sine passende grenser.
Tilgivelse og forsoning i Norge
Regjeringen har bestemt at konfliktrådene skal være ”hovedleverandør” av restorative justice i Norge, og resultatene er gode. Konfliktrådene behandler rundt 9000 saker i året på landsbasis, og rundt 90 prosent av sakene ender med en avtale mellom partene. Mye tyder på at konfliktrådene vil få mer å gjøre fremover, særlig etter at riksadvokaten i desember 2008 kom med et nytt rundskriv hvor politiet og påtalemyndigheten fikk en klar instruks om å henvise flere saker til konfliktrådsbehandling.
Likevel vet vi at tilgivelse og forsoning har en iboende kraft som kan forvandle menneskeliv.
Kriminologen Nils Christie har imidlertid tatt til orde for at konfliktrådene må forbedres for å kunne få den tiltenkte effekten. Han hevder at konfliktrådene får for få saker og for små problemer, og de problemene de får er ofte ikke mellom to mennesker, men mellom en gjerningsperson og et ikke-personifisert offer, som for eksempel en butikkjede eller en kommunal etat. De fleste straffesakene som blir henvist til konfliktrådene gjelder mindre alvorlige saker som naskerier, skadeverk, mobbing og trusler. Gode grunner kan nok tale for en evaluering av konfliktrådene, og det kan også tenkes at konfliktrådene kan spille en rolle i straffesaker hvor påtalemyndigheten også gir strafferettslige reaksjoner.
Tilgivelse i straffeprosessen
De aller fleste straffesakene ender aldri i konfliktrådet. Det neste spørsmålet er derfor hvorvidt tilgivelse og forsoning er ønskelig som et ledd i den ordinære straffeprosessen, og eventuelt hvordan dette kan skje.
Et alternativ er at elementer av tilgivelse og forsoning inkorporeres som deler av prosessen i retten, for eksempel ved at det settes av mer tid under hovedforhandlingen for at ofre og tiltalte som ønsker det kan få fortelle sin historie om årsaker og konsekvenser av hendelsen. Ved at også de omstendighetene rundt handlingen som ikke nødvendigvis er rettslig relevante i saken kommer frem, kan ofre i noen tilfeller få en bedre forståelse av hvorfor gjerningspersonen begikk den aktuelle handlingen, og dermed se ham eller henne som et helt menneske og ikke kun i rollen som gjerningsperson. Samtidig kan tiltalte få en større forståelse av konsekvensene av sine handlinger gjennom å høre offerets historie. Gjerningspersoner som tilstår straffbare handlinger i retten, kan også bli spurt om de ønsker å be ofre eller etterlatte om tilgivelse for handlingene og uttrykke dette i retten. Unnskyldningen vil da bli nedtegnet i rettsboken, og den offisielle og formelle erklæringen kan være et første steg til forsoning.
Som et alternativ til å inkorporere forsoningsprosessen i hovedforhandlingen, kan offeret og gjerningspersonen få tilbud om å delta i forsoningsprosesser parallelt med rettssaken. Dette kan for eksempel skje ved at ofre og gjerningspersoner som ønsker det blir invitert til å møtes i en konfliktrådslignende ramme hvor de kan få snakke ut om hvordan de har opplevd hendelsen.
Ytterligere et alternativ er at det, etter at dom er falt og eventuelt etter at straffen er ferdig sonet, kan gis tilbud til den straffedømte og offeret om å delta i frivillige samtaler og eventuelt en symbolsk oppløsning av konflikten ved avslutningen av straffesoningen. Kriminologen Leer-Salvesen trekker frem muligheten for å ha tilbud om en seremoni ved endt soning av fengselsstraffen, hvor gjerningspersonen formelt blir tilgitt – enten av samfunnet eller av offeret, dersom offeret ønsker å delta. For øvrig kan man vurdere å tørke støvet av den tidligere praksis i mange fengsler med at den straffedømte – før han ble løslatt – fikk en samtale og et håndtrykk fra fengselsdirektøren, hvor anger og oppgjør med fortiden kan være et naturlig tema.
Ny giv på gjengrodde stier
Tilgivelse og forsoning – gjenreising av brutte bånd mellom mennesker – er fantastiske fenomener. Straffesystemet vårt har en viktig funksjon, og tilgivelse og forsoning kan nok ikke erstatte straffesanksjoner i mange saker. Likevel vet vi at tilgivelse og forsoning har en iboende kraft som kan forvandle menneskeliv. I vellykkede tilfeller kan angrende gjerningspersoner få en følelse av en ny start, og ofre kan få legge av seg bitterhet og sinne. På begge sider kan de negative psykiske ettervirkningene av kriminalitet dempes. Samfunnet bør derfor legge opp til at ”konfliktene gis tilbake til enkeltmenneskene”, for å bruke Nils Christies terminologi, ved å tilby gode arenaer for forsoning og tilgivelse. Ved en utvidelse av konfliktrådsordningen og flere innslag av tilgivelse og forsoning ved siden av straffespørsmålet i retten, kan vi forhåpentligvis få et samfunn med både mindre kriminalitet og mer rettferdig behandling av ofrene.
- Sturla Henriksbø (f. 1979) er cand.jur. og jobber som påtalejurist i Oslo politidistrikt. Han har tidligere jobbet som praktikant ved FN-domstolen for Rwanda (ICTR) og som dommerfullmektig.
[1] Leer-Salvesen 1999:177–178
MeldingHvilke forbrytelser er det du tenker på her? Når det gjelder en alvorlig forbrytelse som gjentatte overgrep i såkalte nære relasjoner, som incest, så har gjerningpersonen hatt mange anledninger til å angre og endre sin atferd. Slike overgrep pågår ofte gjennom år. Dette er ikke noen “konflikt” eller “uenighet” mellom to, men grove krenkelser. Den amerikanske psykiatriprofessoren og traumeforskeren Judith Lewis Herman, som jobber med overgrepsofre, sier ofre kan prøve å omgå sine hevnfantasier gjennom en fantasi om tilgivelse og kjærlighet, men at det ikke er mulig å utdrive traumet med noen av dem. Offeret må skape kjærlighet for seg selv og i sitt liv, uavhengig av overgriper.