Fagforeningene truer med streik og vil hindre regjering og Storting å foreta nødvendige endringer i pensjonssystemet. Gir Stoltenberg etter, har Norge et stort demokratisk problem.
Utgangspunktet er at dagens pensjonssystem ikke på noen måte er bærekraftig i møte med eldrebølgen. Vi studerer lenger enn før, vi lever lenger enn før, og vi pensjonerer oss tidligere. På et eller annet tidspunkt blir det bråstopp om vi ikke tenker langsiktig allerede i dag.
Etter et tiår med politisk debatt om reformer av pensjonssystemet, vedtok Stortinget et utvannet pensjonsforlik i 2005. Forliket var et skritt i riktig retning, det var snakk om incentiver til å stå lenger i arbeid og levealdersjustering – men det lå til venstre for det Arbeiderpartiet foreslo i pensjonskommisjonen – presset fra fagbevegelsen og trusselen om konflikt var der også da.
Når det politiske Norge har diskutert pensjon i et tiår, med flere valg i mellom, med bred politisk enighet om at noe må gjøres, da er det et demokratisk problem om reformene likevel ikke gjennomføres.
I fjor ble forliket utvannet ved en endring i AFP-ordningen. Mulighetene for å gå av tidlig og beholde høy pensjon ble opprettholdt. Da var det bare levealdersjusteringen igjen av det allerede utvannede forliket fra 2005. Nå ser det også ut til å ryke. Striden går ut på om offentlig tjenestepensjon skal beregnes som en prosent av siste lønn (bruttolønnsmodellen) eller om arbeidstagernes pensjonsinnskudd skal legges på toppen av Folketrygdens pensjonsytelse (påslagsmodellen). I den siste ordningen betyr det at hvor lenge man står i jobb, og gjennomsnittlig forventet levealder, påvirker utbetalingens størrelse.
Når det politiske Norge har diskutert pensjon i et tiår, med flere valg i mellom, med bred politisk enighet om at noe må gjøres, da er det et demokratisk problem om reformene likevel ikke gjennomføres. Når interessegrupper blokkerer langsiktig planlegging av hensyn til sin popularitet blant medlemmene her og nå, da er det et politisk problem. Så ja, vi mener fagforeningene opptrer uansvarlig, og at de bør være varsomme med å bruke streik som våpen mot gjentatte demokratiske beslutninger.
Problemet er altså ikke først og fremst fagforeningene: Det er en regjering som ikke gjør den jobben det er satt til å gjøre på vegne av velgerne.
Men streikerett har vi og streikerett skal vi ha. Det alvorlige demokratiske problemet er at vi har politikere som er for svake og for feige til å stå opp mot fagforeningene. Noen konflikter må man ta som statsminister. Denne regjeringen har gang på gang vist at den gir opp sine egne standpunkter og egne prinsipper når den møter motstand fra viktige velgergrupper eller støttespillere.
Problemet er altså ikke først og fremst fagforeningene: Det er en regjering som ikke gjør den jobben det er satt til å gjøre på vegne av velgerne. Hvis fagforeningene nok engang lykkes i å utvanne et allerede svakt pensjonsforlik, da har vi et demokratisk problem i Norge. Det heter Jens Stoltenberg.
- Nils August Andresen (f. 1978) er samfunnsredaktør i Minerva.
Hadde det ikke vært for fagforeningene, så hadde snikjusteringen sluppet unna. FrP var det eneste partiet som stemte imot dette landeveisranet – som vanlig. Det demokratiske problemet ligger i at jerntrianglet og Stortinget har fullmakt til å detaljregulere et pensjonssystem selv ikke ekspertene skjønner noe av.
[...] glad for å være norsk. Visst er jeg uenig med LO i mange spørsmål. Og rett nok har jeg uttrykt bekymring for et norsk demokrati som ikke klarer å gjennomføre reformer et flertall av politikerne mener er nødvendige. Men i [...]
[...] de velferdsutgiftene som er mindre sentrale, uansett hvor viktige en eller annen interessegruppe eller fagforening synes de er; at de rike må betale sin del av skatten, men sannelig også at andre grupper betaler sin del; [...]