Det pågår en global konkurranse om kunnskap og innovasjon. Norge kan bli verdens beste hvis vi tør å dyrke egenartene i ulike typer institusjoner.
Greier vi å forestille oss universitetet om 50 år?
I løpet av de siste 50 år er antallet studenter i Norge mer enn tidoblet – fra omlag 20.000 i 1960 til godt over 200.000 studenter i dag. Antall institusjoner som tilbyr høyere akademisk utdanning er mangedoblet. I dag er det like mange ansatte i høyere utdanning som det var studenter for 50 år siden, altså 20.000.
Universiteter og høyskoler har på relativt kort tid gått fra å være eliteinstitusjoner for de få til å bli masseinstitusjoner for svært mange. Omtrent halve årskullet begynner nå å studere. Det er ikke lenger et privilegium å ta høyere utdanning. Den sterke veksten i antall studenter og den derav følgende alminneliggjøringen av institusjonene legger press på administrasjonen, men også på det faglige nivået, læringsmiljøet og, ikke minst, prestisjen.
Det har vært en utdanningsrevolusjon, og den er ikke over. Nesten 60 prosent av 15-åringene i OECD-området regner med å studere ved et universitet i fremtiden. Samtidig strømmer mange utradisjonelle studenter til universiteter og høyskoler. Noen kommer for første gang når de er godt voksne. Ved Høgskolen i Finnmark er gjennomsnittsstudenten en alenemor på 32 år. Andre vender tilbake en eller flere ganger i løpet av sitt yrkesaktive liv for å ta etter- eller videreutdanning eller for å ta en helt ny utdanning. Atter andre kommer som pensjonister, som ledd i en livslang dannelsesreise og som et synlig bevis på at de som i dag blir pensjonister, ofte har mange og meget aktive år igjen.
Det har vært en utdanningsrevolusjon, og den er ikke over.
Alt dette må institusjonene takle. Samtidig må de møte demografiske bølger som følger av lave fødselstall, og de må tåle uventet tilstrømning når det er nedgangskonjunktur.
I tillegg er det mye større konkurranse enn det var før – om studenter, om forskere og til dels om økonomiske midler. Studentene kan studere hvor de vil, enten det er i inn- eller utland. Det er ca. 2,5 millioner utenlandsstudenter i verden i dag. I 2025 er tallet anslått til å bli over syv millioner studenter, hvorav 70 prosent vil komme fra Asia.
Universitets- og høyskolesektoren har blitt en mye større og viktigere sektor enn den var før. Hvert år bevilges det om lag 20 milliarder kroner til institusjonene, og det brukes nesten like mye på støtte til studentene. Høyere utdanning er altså en tung post på statsbudsjettet, men det er også en sektor som samfunnet er blitt mer avhengig av. I kunnskapssamfunnet trenger vi den kunnskap og kompetanse som frembringes, forvaltes og foredles ved universitetet. Derfor er det også, til manges irritasjon, større etterspørsel etter innsyn og resultater.
Universitetet må gå inn i sin tid. Men det må også være noe bestandig. Forskning og teoretisk akademisk trening krever langsiktighet, utholdenhet og stabil innsats, uavhengig av demografi og moter. Universitetet må greie å fylle flere roller, både i økonomien, i demokratiet og som en del av kulturen.
Reformer i høyere utdanning
Institusjonene har i all hovedsak vært dyktige til å tilpasse seg de store endringene som har skjedd. De har hatt en rask og kraftig vekst, og de har møtt den økte konkurransen på en konstruktiv måte. Men alt har ikke gått på skinner, og derfor er de også påført reformer utenfra. Kvalitetsreformen i Norge er ikke unik.
Det er avgjørende for mange land å greie seg i denne konkurransen for at de skal kunne opprettholde og øke sin velferd.
I praktisk talt alle land i Europa er det gjennomført reformer som ligner. Typiske fellestrekk ved reformene er at institusjonene har fått større legal autonomi, at det er innført mer kvalitetssikring og kontroll, nye incentivbaserte finansieringsmodeller, nye ledelsesmodeller og større ekstern representasjon i styrene. I tillegg gjennomføres den såkalte Bologna-prosessen, hvis mål er å skape ett rom for høyere utdanning i Europa.
Det pågår en global kunnskaps- og innovasjonskonkurranse. Det er avgjørende for mange land å greie seg i denne konkurransen for at de skal kunne opprettholde og øke sin velferd. Derfor er høyere utdanning og forskning blitt et stadig viktigere felt både i Europa og USA og i de fremvoksende økonomiene i Asia.
Fire scenarier for de neste 50 år
Hva nå? OECD har tegnet fire scenarier for fremtidens høyere utdanning. The University Future Project har som formål å hjelpe politiske beslutningstagere og de høyere utdanningsinstitusjonene til å fatte strategiske beslutninger for fremtiden. Prosjektet går i dybden på viktige utviklingstrekk som påvirker utviklingen i høyere utdanning, som for eksempel betydningen av den demografiske utviklingen, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, globaliseringen, markedskreftenes innflytelse, forskningen og arbeidsmarkedets behov.
Prosjektet konkluderer med å skissere fire scenarier for høyere utdanning og de viktigste drivkreftene bak hvert av disse scenariene.
Åpent nettverk
Scenario 1 ble kalt Open networking. Det innebærer at høyere utdanning blir svært internasjonalisert og at det etableres et omfattende samarbeid og nettverksbygging mellom ulike institusjoner, studenter og forskere, i tillegg til næringslivet, på tvers av landegrenser. Nettverkene er basert på samarbeid snarere enn konkurranse.
I dette scenariet skjer det en gradvis harmonisering av utdanningssystemene, slik at studentene selv kan ”shoppe” rundt, velge de kurs de vil og selv komponere sitt pensum og sine grader. De kan ta kursene på stedet eller på nett, ettersom det er en utstrakt bruk av web-basert undervisning.
Viktige drivkrefter bak en slik utvikling kan blant annet være en ”backlash” for globaliseringen, enten fordi befolkningen blir mer negativ til globalisering – eller fordi en krise setter globaliseringsprosessene tilbake.
Forskningen styrkes gjennom internasjonalt samarbeid, men det er fortsatt forskjell på institusjonene. Noen er svært forskningstunge og mottar derfor større offentlige bevilgninger og støtte fra næringslivet enn andre, mindre prestisjefylte institusjoner. Men fordi nettverksmodellen er teknologidrevet og svært åpen, høster også disse institusjonene fruktene av den forskningen som foregår ved andre institusjoner.
Hva er eventuelt drivkreftene bak et slikt scenario? OECD peker bl.a. på Bologna-prosessen, som innebærer en harmonisering av gradsstruktur, og som nå også inspirerer andre deler av verden til å gjennomgå lignende prosesser. Utviklingen innen IKT og intellektuelle rettigheter er andre drivkrefter bak en eventuell nettverksmodell.
Tjene lokalsamfunnet
Scenario 2 kalles Serving Local Communities og innebærer at de høyere utdanningsinstitusjonene fokuserer på nasjonale og lokale behov. De er knyttet til sine regioner og opptatt av å dekke de utdannings- og forskningsbehov som lokalsamfunnet har. Det finnes noen få eliteinstitusjoner som inngår i et større internasjonalt nettverk, men de fleste institusjonene er nasjonale og lokale.
I dette scenariet er institusjonene meget mottagelige for å dekke helt spesifikke behov som befolkningen eller næringslivet på stedet har. Dermed er det også lettere å få finansiering fra det offentlige, fordi nytten blir så konkret. Undervisning blir viktigere enn forskning, selv om nasjonale myndigheter bidrar til å opprettholde forskning som er viktig bl.a. for den nasjonale kulturarven.
Viktige drivkrefter bak en slik utvikling kan blant annet være en ”backlash” for globaliseringen, enten fordi befolkningen blir mer negativ til globalisering – eller fordi en krise setter globaliseringsprosessene tilbake. Det kan være en økonomisk krise, eller en krise som følge av terror. Befolkningens skepsis til globaliseringen kan også komme som følge av mer negative holdninger til migrasjon. Andre drivkrefter kan være et stigende behov for og prioritering av nasjonale behov, for eksempel behovet for ”lokale yrker” som lærere, omsorgsarbeidere og politi.
Nytt offentlig ansvar
Det tredje scenariet kalles New Public Responsibility og er basert på at institusjonene er styrt med et større innslag av ”new public management” (NPM), samtidig som de i all hovedsak er offentlig finansiert.
I dette scenariet får institusjonene sin finansering fra ulike kilder. De får fra det offentlige, men også fra private givere, næringslivet, kommersialisering av forskningsresultater, skolepenger også videre. Balansen mellom de ulike finansielle kildene varierer mellom land og institusjoner, men det store bildet er at institusjonene fortsatt får svært store summer fra det offentlige, men at de gradvis også blir mer avhengig av andre finansielle kilder.
Uansett stilles det større krav til institusjonene om å stå til ansvar overfor dem som finansierer dem. I dette scenariet møtes denne utfordringen ved å endre, forbedre og effektivisere organisasjons- og tilknytningsformer, ledelse og styring i en retning som ligner mer på det vi ser i privat næringsliv. Institusjonene forsøker å bruke pengene effektivt og dokumentere at de gjør det.
Viktige drivkrefter bak en slik utvikling er blant annet befolkningsutviklingen, som innebærer en ”eldrebølge” som må finansieres, og som fører til at andre gode formål får mindre penger og må effektivisere. Det fører også til at institusjonene i større grad må søke andre finansieringskilder enn det offentlige.
Australia og New Zealand, for eksempel, har for lengst gjort sin høyere utdanning til en eksportvare på linje med andre varer, og Norge er blant de land som kjøper mest.
Høyere utdanning AS
Det siste scenariet ble kalt Higher Education Inc. og innebærer at institusjonene konkurrerer globalt om å tilby utdanningstjenester på kommersiell basis. Forskning og undervisning blir i stigende grad separert, og institusjonene konsentrerer seg om det de er best til, det vil si enten undervisning eller forskning.
I dette scenariet er de fleste institusjonene etterspørselsdrevne, de responderer på behov i markedet, mens noen få, mer elitepregede institusjoner fortsatt driver undervisning og forskning på områder som er lite etterspurt, og som derfor må være offentlig finansiert.
Det er hard konkurranse om studentene, og det skjer gradvis en arbeidsdeling, der noen land og institusjoner profilerer seg på lavere grads utdanning, mens andre utmerker seg på høyere nivå og innen forskning. De land som i dag er fremvoksende, så som Kina og India, blir store eksportører av utdanningstjenester. Det er også hard konkurranse om de beste forskerne, men den mer grunnleggende forskningen blir fortsatt finansiert av det offentlige. Den beste forskningen blir sentralisert.
Drivkreftene bak et slikt scenario kan være liberalisering av handel med utdanning, moderne kommunikasjonsteknologi, lavere transportkostnader, økt migrasjon og nye holdninger til utdanningssektoren i de fremvoksende økonomiene.
Virkeligheten
Slike scenarier pretenderer ikke å beskrive en mulig virkelighet, men må sees som et verktøy i arbeidet med å planlegge for og studere fremtiden. Det er illustrasjoner på hva som kan skje, men ikke nødvendigvis det som kommer til å skje. Scenarier forsøker ofte å beskrive ytterpunkter som kan stimulere fantasien, peke ut en ønsket vei eller gjøre det mulig å forberede seg på det som kanskje kommer. I dette tilfellet ser vi at alle scenarier har elementer i seg som har inntruffet allerede.
Norge har nok noen særlige utfordringer som krever mer av oss enn av mange andre land.
Nettverksmodellen har tydelig hentet inspirasjon fra det som nå skjer i Europa i forbindelse med Bologna-prosessen og European Research Area. Det foregår en (nesten) frivillig harmonisering; studentene kan i stigende grad ”shoppe” rundt; det bygges nettverk av forskere, og det samarbeides og konkurreres på samme tid.
Også den lokale modellen er gjenkjennelig. Norges mange høyskoler, som for eksempel utdanner lærere og sykepleiere og tilbyr kurs og etterutdanning for det lokale næringsliv, dekker åpenbare lokale behov. Institusjonene er også tildelt en viktig rolle i den regionale næringsutviklingen, og de spiller en svært viktig rolle for kompetanseutviklingen lokalt.
New Public Responsibility-modellen er også kjent. I Norge er institusjonene fortsatt offentlig finansiert, men det er ikke tvil om at de etter hvert har adoptert ledelses- og styringsmodeller som er mer like de som benyttes i privat næringsliv. Det har skjedd som en dyd av nødvendighet og som følge av forhold ved institusjonene selv, men det har også skjedd som følge av ”påførte” politiske reformer. Dette er en utvikling som kan sees innenfor flere sektorer: Kunstneren, professoren og den autonome profesjonsutøveren har møtt managementkulturen, og det har ikke alltid vært et problemfritt møte. Men gradvis finner man frem til nye former å lede, samarbeide og samhandle på.
AS-modellen er mest fremmed i Norge, men ikke helt: Også de høyere utdanningsinstitusjonene driver en viss kommersiell virksomhet, og i andre land er det mer tydelig. Australia og New Zealand, for eksempel, har for lengst gjort sin høyere utdanning til en eksportvare på linje med andre varer, og Norge er blant de land som kjøper mest.
Alt oppsummert er det derfor ikke særlig sannsynlig at noen av de scenarier OECD har tegnet, vil inntreffe i en rendyrket form. Men de vil alle inntreffe i en mer avdempet form og i noe ulik grad mellom institusjoner og land.
Fortsatt brytningstid
Omstillingene er altså ikke over. Det vil fortsatt være brytningstid for høyere utdanning. Og spørsmålene er mange:
- Demokrati vs. effektivitet: Hvilke interesser er legitime i universitetssamfunnet, og hvordan skal de organiseres? Skal man ha ledere, hvor mye makt skal lederne ha, og hvordan skal de velges eller utpekes?
- Integrasjon vs. separasjon: På hvilket nivå skal institusjonene integreres? Skal institusjonen organiseres rundt to søyler – en faglig og en administrativ – og ha en todelt ledelse, eller skal institusjonen være én under én ledelse?
- Ekstern vs. intern styring: Skal institusjonen styre seg selv, eller har samfunnet en legitim interesse og rett til innsyn og styring på vegne av fellesskapet og fellesskapets ressurser? Bør de ansatte, de faglig ansatte og/eller samfunnsrepresentantene ha flertall i institusjonenes styrende organer?
- Sentralisering vs. desentralisering: Hvor langt bør vi gå i å sentralisere eller desentralisere undervisnings- og forskningsaktiviteten i nasjonen og på institusjonen? Kan Norge opprettholde 40 høyere utdanningsinstitusjoner når forskning og forskningsbasert undervisning pr definisjon krever en viss konsentrasjon?
- Internasjonalisering vs. nasjonsbygging og regionale ambisjoner: Hvor nasjonale skal vi være – og hvor viktig er internasjonalisering av høyere utdanning for kvaliteten?
- Autonomi vs. instrumentalisme: Hva vil det si å gjøre institusjonene autonome, og hvilke legitime interesser finnes for at myndighetene skal kunne bruke institusjonene til sine formål? Hva er akseptabel styring av forskning og undervisningskapasitet?
- Forskning vs. undervisning: Hvilken grad av ”akademisering” skal vi kreve av institusjonene? Skal og må alle institusjoner være forskningsbasert, og hva vil det si å være forskningsbasert?
- Penger vs. pålegg: Hvordan skal institusjonene styres? Med penger eller pålegg?
Utfordringer for Norge
Utfordringene for Norge de neste 50 år er de samme som i de fleste andre land: Vi trenger høyere utdanning og forskning av høy kvalitet bl.a. for å sikre vår velferd og velstand. Men i tillegg har nok Norge noen særlige utfordringer som krever mer av oss enn av mange andre land, og la meg nevne noen.
Problemet er bare mange institusjoner i andre land samlet sett har en langt bedre finansiering enn de norske institusjonene, fordi de også mottar midler fra private kilder.
Kvaliteten fra skolen er lavere i Norge enn i mange land vi vanligvis sammenligner oss med. Terskelen, både for å komme gjennom videregående skole og inn i høyere utdanning, er lav. Det har medført at for mye av tiden i høyere utdanning går med til å undervise på lavere nivåer, hvilket bidrar til å senke kvaliteten.
Norge er et lite språkområde, som i liten grad tiltrekker seg utenlandske studenter og forskere på høyt nivå. Dermed mangler vi den inspirasjon og kvalitetssikring som mange andre land har, fordi de har institusjoner som på en mer naturlig måte blir en møteplass for de beste.
Den geografiske spredning av institusjoner og ressurser er et problem. Mye kan egne seg til å være distriktspolitikk, men forskning gjør det ikke.
Og til slutt finansieringen, som, paradoksalt nok, også kan bli et problem. Norge er et av verdens rikeste land, med en politisk kultur som har stor tro på offentlig finansiering og offentlig ansvar. Og den offentlige finansieringen av høyere utdanning er da også relativt sjenerøs sammenlignet med andre land.
Problemet er bare mange institusjoner i andre land samlet sett har en langt bedre finansiering enn de norske institusjonene, fordi de også mottar midler fra private kilder. Dersom Norge vil opprettholde gratisprinsippet og en fortsatt skeptisk avstand til næringslivet og private aktører, vil det kreve en enorm vilje til å bevilge statlige midler. Politikken fra de rødgrønne de senere år tyder ikke på at den viljen er til stede, verken i forhold til høyere utdanning eller forskning.
Mangfold med gjensidig respekt
Mitt eget ønske for fremtiden er et større mangfold av færre, men sterke og selvstendige institusjoner som alle dyrker sin egen og respekterer hverandres egenart.
Utfordringen er å unngå at den klassiske universitetsutdanningen fremstår som gullstandarden som alt annet skal måles mot og strekke seg etter.
Vi trenger noen få internasjonalt orienterte og disiplinorienterte universiteter som driver utstrakt grunnforskning og tilbyr forskningsbasert undervisning på høyeste nivå.
Vi trenger høyskoler som tilbyr kvalitativt gode profesjonsutdanninger, driver fremragende profesjonsforskning og bidrar til den regionale kunnskapsproduksjonen.
Og vi trenger fagskoler som tilbyr kortere utdanninger som bygger på videregående skole, men som er mindre teoretisk, ikke akademisk og i mindre grad forskningsbasert.
Et slikt mangfold av tilbud er et gode, både for studentene og for samfunnet.
Utfordringen er å unngå at den klassiske universitetsutdanningen fremstår som gullstandarden som alt annet skal måles mot og strekke seg etter. Den store muligheten ligger i å se de ulike utdanningsløpene som like nyttige og like verdige, slik at de hver for seg kan strekke seg etter å bli fremragende på sitt felt.
Da kan vi få både verdens beste kokker, verdens beste lærere og verdens beste leger.
- Kristin Clemet (f. 1957) er leder i Civita og var utdannings- og forskningsminister for Høyre 2001-2005 og deltok i OECDs scenariearbeid. Var redaktør i Høyres tidsskrift Tidens Tegn 1993-1998.
Les også andre bidrag til temaet ”Universitetet om 50 år”:
- Kathrine Skretting: ”Fortsatt modernisering”.
- Dag Einar Thorsen: ”Et universitet i demokratiets tjeneste”.
- Tora Aasland: ”Et globalt universitet”.
- Panos Dimas: ”I sannhetens tjeneste”.
- Kristian Meisingsets leder: ”Slipp universitetene fri”.
Jaså, så vi skal globalisere nå ? Akkurat som dritten fra Kina. Alt skal gjøres like dårlig som Eton der gryna styrer. Hvem har sagt at fri tenking er det samme som rett tenking ? Norge er allerede en C-nasjon på alle nivåer uten å ha blitt globalisert. Vi har klart forfallet selv. Og Klemet er medansvarig. Når jeg ser nevøene i barneskolen, lurer jeg på hvordan herregud det kommer å gå. Studer det gamle sovjetsystemet, det franske elitesystemet og det finske tradisjonelle. Utdanning og forskning har ikke noe med direkte sosialdemokrati og rettigheter å gjøre.Jeg tror ikke markedsfundamentalister står ut med tanken på at ærverdige institusjoner som Harvard osv med tiden korrumperes av pengene. W kom jo inn på Princeton. Russerne er verdensledende på naturvitenskap. Tyskerne og japanerne har teknikk vi aldri kommer i nærheten av. Det er knappest plass til mer enn et par universiteter og høyskoler i Norge a la ETH eller Polytechnique. Det kreves en reell opprydding i fag og emner. Studieretninger og krav til profesjoner bør strammes inn uten at det nødvendigvis minsker diverse nisjeekspertise. Tverrvitenskapelighet er ekstremt undervurdert. Økonomi, mediefag, språk, genus, sosiologi og sikkert en bråte til lever i egne stratosfærer (ikke sjokolade) med egne moment og menigheter. En sann kunnskapsnasjon ville ikke tillatt at veksthuseffekten fikk etablere seg som et paradigme. I Nobelkomiteen sitter ikke en med noenlunde teknisk innsikt. Det er ikke mange i Stortinget eller i selskapenes toppledelser heller. Disse globaliseringsseminarøvelsene i stratosfæren som febrilsk leter etter et Eureka på den vestlige verdens utdanningskrise bare utsetter den helt nødvendige oppryddingen på rote i eget barneværelse. Når det kreves utdannelse for å ta hand om gamle og unge, er vi allerede i kafkaland. Det kreves at hardt vunnen kompetanse og nivå holdes i hevd fra generasjon til generasjon. Spør folk på NTNU om de synes dette er tilfelle i dag. Hurra for Statoil, de vil ikke ha sivings over 58 som bråker men teknikere under 23 som tier stille.
Tiltredes! (Kommentaren, altså.)