Lenge det sett ut til at kvinner har de samme mulighetene som menn. Men hvor er da alle de kvinnelige ordførerne, topplederne, professorene, alle de kvinnelige suksesshistoriene som kan skape et bilde av at det er lov å lykkes – også som kvinne? Er det faktisk slik at kvinner og menn ikke har de samme mulighetene likevel?
I oppveksten hørte jeg stadig at jentene var minst like gode som gutta. Jeg fikk ørene proppet fulle av mantraet ”alle har de samme mulighetene” og at ”det er flott å være flink (jente)”. Likevel så jeg aldri på meg selv eller min familie som særlig ”feministiske” eller særs opptatt av likestilling. Nå som jeg begynner å bli eldre, blir jeg stadig overrasket over at ikke alle har fått det samme innprentet i oppveksten, og jeg blir meg stadig mer bevisst en rekke provoserende holdninger og praktiske begrensninger i forhold til kvinners suksess. Jeg har tatt meg i å lure på hvorfor det fortsatt er sånn.
Likestillingens jubileumsår
I 2009 er det 100 år siden den første markeringen av kvinnedagen ble avholdt i USA, og det er 30 år siden Likestillingsloven trådte i kraft i Norge. Jeg er for ung til å huske noen av disse begivenhetene, men jeg husker veldig godt mitt første møte med feminisme. Det var da boka Fittstim kom ut i Sverige for ti år siden. I forordet til denne antologien sto det blant annet:
«För att vi vill visa att det finns tjejer som har högre mål än att bli framröstade till Fröken Sverige. Vi vill visa att vi finns och att vi bryr oss. Vi är coola, snygga, tuffa, smarta, roliga och framför allt så är vi feminister.»
Selvsagt ble det debatt – for 100 år siden, for 30 år siden og for 10 år siden. Men hvor er debatten i dag? Og hvor i all verden er borgerlig side?
Lov å lykkes
I dag snakker de fleste på høyresiden om individets muligheter og rettigheter. Det skal være lov å lykkes og alle skal kunne gjøre karriere uavhengig av bakgrunn. Det er vel og bra. Problemet oppstår når man lukker øyne og ører og lar seg skremme og provosere i det venstresiden drar fram trumfkortet: likestilling. Det synes som om det på høyresiden er en misforstått forestilling om at det ikke lenger forekommer diskriminering på bakgrunn av kjønn i Norge. Man ler litt av kvinner som kaller seg feminister, som lager paroler som ikke har noen ting med likestilling å gjøre, for så gå i tog 8. mars (for ikke å snakke om de mennene som gjør det samme!), og man lar seg provosere av alt snakket om kjønnsroller og likelønn. Jeg tror vi har misforstått.
Det har tatt tid. Men jeg har innsett at jeg, og veldig mange jenter på borgerlig side med meg, er like hardbarka feminister som det de på venstresiden er. Vi mener at vi fint kan klare oss selv, vi er opptatt av å ha de samme rettighetene og mulighetene som andre, og vi krever å bli sett og hørt. Den eneste forskjellen er at for oss er det individuelle rettigheter som er det grunnleggende; på venstresiden er det fellesskapstanken den kollektivistiske tankegangen som rår. Vårt utgangpunkt i individets frihet og individuelle rettigheter burde være utgangspunktet for en ny likestillingsdebatt i Norge – en debatt som borgerlig side har alt å tjene på.
Er vi nå egentlig så likestilte?
Bakgrunnen for ulikheter mellom menn og kvinner er mange. Så la oss et for øyeblikk akseptere at vi vokser opp i kjønnsroller, og at vi velger forskjellig på bakgrunn av dette; la oss for et øyeblikk akseptere at det finnes strukturelle problemer, men la oss forsøke å løse dem på det individuelle plan.
Både kvinner og menn har høy yrkesdeltakelse i Norge. Arbeidsmarkedet er imidlertid fortsatt kjønnsdelt både horisontalt og vertikalt, og kjønnsdelt marked gir lønnsforskjeller. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn har økt det siste året. Utfordringen ser ut til å være at vi har lagt til rette for en høy andel yrkesaktive kvinner, samtidig som vi har relativt høye fødselstall. Dette ser det ut til at kvinnene taper på i det lange løp. Ni av ti minstepensjonister er kvinner, og tallet øker.
Kvinner er i flertall i høyere utdanning. Det har også blitt flere kvinner som velger studier som tidligere har vært mannsdominerte og andelen kvinner som tar doktorgrad har økt. Likevel er det få kvinnelige ansatte i vitenskapelige stillinger ved universiteter og høgskoler. I 2007 var det 82 % mannlige og 18 % kvinnelige professorer. I en undersøkelse fra 2007 svarte 47 prosent av kvinnene i begynnelsen av doktorgradsløpet at de ønsket en karriere innenfor universitet og høgskole, mens 40 prosent av mennene svarte det samme. Likevel får menn i større grad enn kvinner fast stilling innenfor universitet og høgskole, etter endt doktorgrad og relevant arbeid. Hvorfor?
Forbildene som forsvant
1. april i år kunne Aftenposten melde om at tradisjonelle kjønnsroller i familien stopper kvinnelige forskere på vei mot toppen. Kvinner velger å sette mannens karriere først; i det mannens inntekt står for en større del av familiens samlede inntekt, fører det til at den som ender opp med mest familieansvar – jo, det er kvinnen. Slik er det ikke bare for kvinnelige forskere, men for en stor andel av norske par i etableringsfasen. Man forsøker å få hverdagen til å gå opp, mannen tjener i de fleste tilfeller mest, den ene må ta mer ansvar for familien enn den andre, og vips! – kvinnen ender opp i deltidsjobb og med å ta en større andel av foreldrepermisjonen. Man kan argumentere lenge og vel for at det er familiens individuelle valg og ansvar, men er det egentlig det? Er det mulig å hevde at kvinners muligheter vil endres av seg selv med den økende andelen kvinnelige studenter, når vi ser at kvinner likevel ender opp som den med mest ansvar for familie? Selv om stadig flere fedre velger å ta ut fedrekvoten, tar kvinner fortsatt nesten 90 prosent av foreldrepermisjonen. Legges det godt nok til rette for at kvinner og menn kan dele foreldrepermisjonen på en måte som sikrer kvinners deltakelse i arbeidslivet?
Kvinner og menn er forskjellige, men alle skal ha like muligheter til å lykkes. Barn bør ikke være et problem. Men like muligheter ser ut til å stoppe i det jenter søker jobb, nettopp fordi det å være i stand til å få barn betyr at de kan komme til å bli borte fra jobb i lange perioder. Det er lettere å prioritere menn som arbeidstakere fordi de ikke kommer til å ha det samme behovet for å være hjemme, og resultatet blir at jenter opplever å bli forbigått når det gjelder opprykk og forfremmelse. Man ønsker rett og slett ikke en sjef som kan komme til å være borte fra jobb i ni måneder, om ikke mer.
Hver kvinne må få muligheten til å selv bestemme hva hun ønsker å gjøre. Det kan man oppnå ved å gjøre det enklere å kombinere barn med jobb – for eksempel ved større muligheter for fleksitid, muligheter for å jobbe hjemmefra, barnehager med utvidede åpningstider og tiltak mot diskriminering i ansettelsesprosesser. Da vil man i stor grad få bukt med en del av problemene, forhåpentligvis raskere enn ved en naturlig endring. I tillegg bør det investeres mer i forskning på likestilling, slik at tiltakene kommer som et resultat av dokumentert vitenskap og ikke som resultat av en politikk som fokuserer på kollektive løsninger på strukturelle utfordringer.
Individualisme og feminisme
Forbedringer i lovverket betyr ikke at alt går i riktig retning for likestillingen. Det er tydelig at kvinner taper på en del områder på veien mot suksess, og enten vi liker det eller ikke har mye av det nettopp med at de er kvinner å gjøre. Hvor ble det av våre krav om det skal være lov å lykkes, uavhengig av bakgrunn?
En rask spørrerunde blant jevnaldrende gutter/menn om hvordan sterke og vellykkede jenter blir sett på, gav omtrent følgende svar hos samtlige: ”Dere blir nok sett på som litt skumle og truende av veldig mange. Både gutter og jenter.” Skumle? Truende? Ja vel.
Det er på tide å innse at likestilling er vel så mye en borgerlig sak som en sosialistisk. Derfor trenger vi en debatt som fokuserer på press og harde virkemidler med utgangspunkt i tenkningen som vil gi mest avkastning i fremtiden: Nemlig tanken om individets frihet, muligheter og rettigheter. Først da vil kvinner få de samme mulighetene til å lykkes som andre. Jeg og andre jenter vil opp og frem og vi har ikke 50 år på oss. Noen ganger kan man konkludere med at målet helliger virkemiddelet.
Jeg tror jeg skal kalle meg feminist en stund til.
- Julie Midtgarden Remen (f. 1984) er salgssjef i Kagge Forlag og 1. nestleder i Europeisk Ungdom.
Noen kommentarer. Jeg er helt enig i problemstillingene – spesielt spørsmål om å kombinere barn og jobb, som i stor grad kan være en motsetning mellom bedrift og arbeidstager. Jeg er for å si det meget forsiktig svært skeptisk til å ta i bruk lovverket for å sikre noe mer enn formal likestilling. Jeg er litt usikker på hvilke konkrete tiltak Julie etterlyser i artikkelen. Det etterlyses mer fleksibilitet og tiltak mot diskrimmering i ansettelsesprosesser, samt investere mer i likestillingsforskning for å dokumentere resultater. Innebærer det at Julie vil ha et juridisk lovverk på plass for å garantere fleksibilitet utover hva som avtales mellom arb.giver og arb.tager? Og vil tiltak mot diskriminering innebære juridiske begrensninger for arbeidsgivers rett til å velge hvem hun/han måtte ønske å ansette (kvotering f.eks). Og hva gjelder dokumenterte vitenskap så er jo spørsmålene heller hva som måles – man kan jo se likestilling som mer enn tall i en tabell. I tillegg til at man også må vurdere hvorvidt likestilling i betydning resultatlikestilling er viktigere enn verdier som frihet, eiendom og retten (som blant annet arb.giver) til selv å bestemme. Jeg tror egentlig ikke at en jente som fødes i Norge i dag har mindre muligheter til å lykkes med å bli akkurat hva hun ønsker å bli enn hva en hva en gutt har – og heldigvis for det.
Jeg håper denne artikkelen kan bidra til at borgerlig side tar debatten om likestilling – for det trenger vi! Det er ikke like muligheter for alle til å lykkes der ute, og dét er det viktig at vi synliggjør og tar tak i. Vi må diskutere mulige løsninger i stedet for å nekte å ta debatten og overlate premissene for debatten til venstresiden. Det er ingen motsetning mellom det å være en kapitalist og feminist, en kristendemokrat og feminist ei heller en liberalist og feminist. Det handler om å ha like muligheter til å lykkes. Bra jobba, Julie!Etter valget kommer Sunniva Ihle Steinstad, gensek i UH, Hilde Ekeberg (KRFU) og jeg (UV) til å arrangere en jentekonferanse om makt og muligheter. Program og invitasjon kommer etter sommeren. Følg med! Følg med!Og til Eirik Løkke:1) Har du lest likestillings- og diskrimineringsombudets rapport fra 2008, også kalt SALDO? http://www.ldo.no/no/TopMenu/Aktuelt/Rapporter/SaLDO-2008/Hvis det virkelig er slik at det er like muligheter for alle til å lykkes der ute – hvorfor er det slik at lønnsforskjellene mellom menn og kvinner øker? Hvorfor er det slik at selv om det er nesten like mange menn og kvinner som er i arbeid, så er fortsatt 3 av 4 ledere menn? Og hvorfor er det slik at på nesten alle beslutningsområder i samfunnet, dvs alt fra kommunestyrer til Storting så er kun 33 % kvinner?Jeg er tilhenger av mulighetslikhet, ikke resultatlikhet. Jeg aksepterer at det er forskjeller mellom menn og kvinner, og at det ikke er noe mål at det skal være 50 % kjønnsbalanse på alle områder. Alle forsøk på å få jenter og gutter til å velge utradisjonelle yrkesvalg har mislyktes osv. MEN, når det er sagt, så må vi også ta på alvor de resultatene vi finner i rapporten til likestillingsombudet, for vi kan ikke se bort fra at resultatene sier oss noe om hvordan det står til med mulighetene der ute.2) På nesten alle samfunnsområder bruker man jusen til å sikre rettigheter og forhindre diskriminering. Hvorfor kan man ikke gjøre det samme når det kommer til likestilling og like muligheter til å lykkes. Regler og jus er ikke noe mål i seg selv, men fy søren så mange mål man kan oppnå med dem!
En siste ting: Likestillingdsebatten ender ofte opp med en debatt for eller imot kvotering – la oss ikke ta den, la oss heller diskutere andre løsninger. http://www2.folkpartiet.se/FPTemplates/ImportantArea____20465.aspx
Liselotte, For det første kanonbra tiltak fra UV,UHL og KRFU. Jeg har stor tro på verdien av slike samlinger og møter. Til den politiske substansen. Som sagt så er jeg veldig skeptisk til å bruke tall i en tabell til å definere likestilling, særlig hvis man har så premiss like muligheter. Du sier at det ikke er like muligheter til å lykkes der ute – det er en påstand. Jeg holdt nær på å si – bevis det, idet minste sannsynliggjør det. På hvilken måte har en hvilken som helst jente som blir født i Norge i dag mindre sjanse til å bli hva hun måtte ønske, sett i forhold til en gutts sjanse til å bli det samme – gitt at de andre sosio og kulturelle betingelsene er det sammen (foreldrenes utdanning, inntekt og geografi)? Er det noen mindre mulighet å bli avisredaktør, statsminister, lege, stjerneadvokat, finansmegler, professor, toppjurist – dersom man er jente enn hvis man er gutt? Jeg mener ikke det. Vi trenger forsåvidt ikke diskutere kvotering, men hvilke konkrete tiltak av juridisk art, som ikke går på bekostning av liberale verdier, er det man faktisk vil ha? Jeg er ikke så sikker på at målet helliger middelet her. Det er forsåvidt en interessant diskusjon om hvorfor norske arbeidsmarkedet er så kjønnsdelt, og at valgene som den enkelte gutt og jente foretar manifisterere seg i velge stereotype valg. Man må jo få spørre om dette er et stort problem – det kan hende at det er, særlig tror jeg feminiseringen av skolen. Men husk at dette er i formell forstand konsekvens av individers frie valg. Utdanningsmønsteret i høyere utdanning er jo at det er massiv overvekt av jenter. På jusstudiet i Bergen tror jeg det var nesten 80 % jenter i 1.kull. Det totalte tallet på universitetene nærmer seg 70 % jenter, kan hende dette også er et problem, men jeg er ikke like sikker. Enhver arbeidsgiver, leder etc som skal besette og vurdere mennesker til stillinger vil jo måtte ta hensyn til forskjellige ting, deriblant en større gruppes funksjonalitet. For å eksemplifisere så mener jeg det kan være fornuftig å ta i betraktning medfødte egenskaper som kjønn, geografi, bakgrunn når man skal sette sammen en gruppe. Det vil si at dersom det er 70-80 % av et kjønn så kan det være fornuftig å få inn en person av et annet kjønn selv om vedkommende isolert sett ikke skulle være mer kvalifisert enn en som har det samme kjønnet som majoriteten, men av komplementære hensyn – gruppens totale styrke/ferdigheter så ville det være fornuftig. MEN, og det er et stort MEN. Jeg vil slett ikke ha Karita Bekkemellem (eller Ansgar Gabrielsen), langt mindre enn gjennom politisert likestillingsombud til å foreta disse vurderingene, og slett ikke bruke lovverket for å tvinge gjennom hva disse menneskene måtte mene er rett. Måten man bruker lovverket på her mener jeg er det definerende i forhold til hvorvidt man er liberaler eller ikke – ihvertfall i en hver konvensjonell betydning av ordet.
Hvorfor er det ikke likestilling ennå, spør Remen og alle andre feminister både til høyre og venstre. Siden Remen kaller seg borgerlig burde hun kanskje spørre seg selv om kvinner kanskje ikke vil bli professorer og toppledere i næringslivet. Kanskje kvinner ønsker å sette mannens karriere først, og selv om de kanskje ikke *ønsker* det, så velger de det likevel. Dessuten utelater Remen ett viktig moment, nemlig at kvinner føder barn og ofte tilbringer mer tid sammen med barna når de er små, igjen fordi de ønsker det. Dersom man er sosialist eller marxist har selvsagt disse kvinnenes frie valg bakgrunn i systematisk undertrykkende strukturer i arbeidslivet og hjemmet, men Remen tror vel ikke på det?
I mellomkrigstida var LOs logikk slik at en mann med forsørgeransvar skulle ha førsteretten til en jobb framfor en singel kvinne. Og mannen burde av samme grunn tjene dobbelt så mye, noe som ikke var uvanlig.Etniske nordmenn får altfor få barn, og derfor kunne lignende logikk anvendes idag. Kostnadene ved svangerskapsavbrudd er store: 80% av årslønnen i fødselspenger f.eks. 300 000kr; merarbeid/dobbeltarbeid for nærmeste sjef koster kanskje 150 000kr (press på helsa+overtid) og ansettelse av vikar i ett år (ofte er man borte de siste 2-3 månedene av svangerskapet+42/52 uker) 350 000kr. Altså betydelige beløp. Ved flere barn blir jo summene doblet.Dessuten skal Staten sponse barnehageplass med nesten 90 000kr året, nettopp for at MOR skal ut og jobbe. Før gjorde nemlig mor jobben selv i 90% av tilfellene. Med to barn i barnehage fra 1 til 6 år blir det ca 180 000 som gave staten, eller kostnad for fellesskapet. 6-årig skolestart og SFO koster også mye (hver skoleplass koster 100 000 i året i snitt for fellesskapet). Som vi ser kommer vi godt over millionen i off. subsidier pr. kvinnearbeidsplass, f.eks. en advokat. Nå trenger vi selvsagt dyktige advokater, og mange kvinner utmerker seg med sin dyktighet og skaper derfor verdier.Sett fra et familieperspektiv kan man forsvare å gå motsatt vei ved å synliggjøre slike tall, for det er tross alt bunnlinjen som teller, offentlig som privat. Offentlig gir det oss høyere skatt med flere velferdsgoder. Ved å slik nærme seg tradisjonelle familieverdier vil man kunne øke tallet på barnefødsler, styrke menns selvfølelse (som er truet for 1/3 av oss?) og få bukt med traumatiske abortinngrep (unge studiner er idag på aborttoppen i alderen 20-24 år). Eninntektsfamilien kan dessuten lettere bosette seg utenfor bykjernene, og dermed få lavere bokostnader, mindre stress, renere luft mm. Frps liberalisme er nok nærmere bærekraftig utvikling enn Høyre. Med færre arbeidsplasser og oljeinntekter de nærmeste tiårene må vi nok ta grep: Veien framover ligger mye i fortidens familiestruktur!
Til Liselotte: Du sier at lønnsforskjellene øker. Javel – gi meg et eksempel på en yrkesgruppe hvor kvinner har lavere lønn enn menn.Det ER faktisk likelønn i Norge. En manlig sykepleier tjener ikke mer enn sin kvinnelige kollega.Utfordringen er at kvinner dominerer i yrker hvor lønnsnivået er lavere. Dette KAN ha bakgrunn i kjønnspåvirkede tradisjoner, men kan vel så mye være slik fordi man i disse yrkene gjennomgående har sentrale forhandlinger og at det er liten konkurranse om arbeidsplassene.Typisk er forskjellen mellom en ingeniør og en førskolelærer, begge med 3 års utdannelse. Kommunene må ofte konkurrere med det private om dyktige ingeniører. Med lokale forhandlinger kan disse derfor fort klatre på lønnsskalaen, mens førskolelæreren har en sentralt forhandlet lønn i et arbeidsmarked nesten uten konkurranse fra private.Og da snakker jeg selvfølgelig om den kvinnelige ingeniøren og den mannlige førskolelæreren.