Obamas tale torsdag signaliserte en kursendring mot det servile og fordringsløse.
Selv om president Barack Obamas 55 minutter lange tale i Kairo torsdag om ””””en ny begynnelse”””” for USA og verdens muslimske befolkning var imponerende ambisiøs i sitt omfang, tilførte den ikke annet til dialogen enn en retorisk sett radikal kursendring fra Bush-administrasjonen—mot det servile og fordringsløse.
Nu er det klart, og det la””er sig ikke dølge,
denne fra-sig-gaaen vil have til følge
en hel Omvæltning til Lands og Vands.
De Personligheder, som før kaldtes gale,
blev nemlig iaftes klokken 11 normale.—BEGRIFFENFELDT, FORSTANDER FORDÅREKISTEN I HENRIK IBSENS PEER GYNT
Mang en verdensborger gledet seg over budskapet i USAs president Barack Obamas tale i Kairo torsdag 4. juni: Nå var en epoke med politisk og militær konfrontasjon mellom USA og den muslimske verden endelig over, og borte er også trusselen fra islamistiske ekstremister. Slik lød i det minste tonen i en av de mest oppsiktsvekkende taler en amerikansk president noen gang har holdt om USAs forhold til verden. Men på tross av alle de gode intensjonene, ble dessverre budskapet om fred og forsoning formidlet på en måte som minnet mer om en underkastelse overfor sine arabiske verter enn et substansielt bidrag til dialogen mellom Vesten og den muslimske verden.
Obama gjorde sitt ytterste på flere fronter enn kun den politiske for å tekkes sitt publikum, og kunne skilte med alt fra korrekt arabisk uttale på islamske skikker og stedsnavn til fire sitater fra al-Qur””ān. Den kraftfulle applausen underveis og stående ovasjoner etter talens slutt overrasket ikke, og var nok også den tilsiktede responsen sett fra Obama-administrasjonens taleskrivere og strategers side. Talen var som skreddersydd sitt lærde, arabiske publikum. Det var på sett og vis dens styrke, og dens store svakhet.
Obamas tale var i første rekke ””””et innbydende politisk koldtbord,”””” slik Aftenpostens Harald Stanghelle skrev det på spalteplass lørdag 6. juni. Her kunne alle parter i alle politiske og kulturelle konflikter finne støtte for sin sak: USA sympatiserer nemlig både med israelerne og palestinerne; med autoritære arabiske regimer og demokratisaken; islamistiske stater og religionsfrihet. Sentralt blant disse paradoksene sto hans ærbødige takk til Saudi-Arabias kong Abdullahs—statsoverhode i et av verdens land med minst grad av demokrati, religionsfrihet og likestilling—nylige initiativ til en verdensomspennende interreligiøs dialog.
Islams fortreffelighet
For det andre fungerte talen som en merkverdig servil hyllest til islams fortreffelighet, hvilket særlig gjorde seg gjeldende når Obama innledet avsnittet om religionsfrihet med å fastslå at ””””islam har en stolt tradisjon for toleranse.”””” Dette oppleves som en problematisk uttalelse i lys av det siste århundres begivenheter. Obama ble riktignok nødt til å bla lenger tilbake i historiebøkene enn som så for å finne relevante eksempler på islams toleranse overfor andre livssyn, men også disse eksemplene—Córdoba og Andalucia under inkvisisjonen—fremsto som upassende i nåtidens kontekst.
Både i Córdoba-kalifatet og al-Andalus (Andalucia) levde muslimer, jøder og kristne sammen i harmoni (la convivencia), ifølge Obama. Selv om det er riktig at kristne og jøder ikke ble forfulgt av myndighetene når Iberia var under muslimsk styre, er likevel majoritetens behandling av disse minoritetene viden kjent: kristne og jøder ble sett på som undermennesker, og var blant annet langt høyere skattet (jizya) enn muslimene. Voldelige tvangskonversjoner av minoritetene økte også i takt med det militære og politiske presset utover senmiddelalderen fra det kristne nord.
Problematisk var det også når Obama nevnte maronittene i Libanon og Egypts koptiske kristne som eksempler på at ””””religiøst mangfold må opprettholdes””””. Dette er i seg selv en på sedvanlig diplomatisk vis tåkete uttalelse som verken fremmer eller frastår fra kritikk av den religiøse majoritet i de nevnte landene. Særlig har Egypts koptiske befolkning hatt en historie med forfølgelser og drap—også i vår tid.
Karikert religionsfrihet
En setning i talen av potensielt stor politisk betydning—særlig i Europa—handlet også om religionsfrihet: ””””… det er viktig for vestlige land å unngå å legge føringer på hvordan muslimske borgere praktiserer sin religion—for eksempel ved å diktere hvilke klær en muslimsk kvinne skal ha på seg. Vi kan ikke fordekke fiendlighet mot noen religion bak påskuddet om liberalisme.”””” Dette utsagnet er problematisk på mange nivåer. En slik vinkling legger først og fremst et betydelig trykk på europeiske stater som har en annen fortolkning av ””sekularisme”” enn Obama selv—kanskje særlig sekularismen representert ved den franske laïcité, som blant annet innbefatter et forbud mot å vise religiøse symboler i den offentlige skolen.
Å legge religionsfrihetens byrde på Vesten og ””””liberalisme”””” uten engang å nevne den urett som i muslimske land begås kvinner så vel som menn i religionens navn er ikke bare en grov karikatur av virkeligheten. Det er også et politisk kunststykke som på utrolig vis makter å utvise naivitet overfor både den vestlige, kristne og den østlige, muslimske oppfatning av religionens posisjon i samfunnet.
Ikke minst har verden aldri tidligere hørt retorikk av slik apologetisk art fra en amerikansk president. Slik retorikk forbindes med venstreradikalere og islamske ledere, ikke med vestlige statsledere. Dette halsbrekkende retoriske stunt representerer i seg selv et dramatisk paradigmeskifte fra tidligere tiders forsvar av vestlige lands tolkning og praksis av religionsfrihet versus kravet fra de samme lands muslimske befolknings krav om toleranse for sine tradisjoner og verdier.
Barack Hussein Obama er De forente staters første president med muslimske aner og inngående personlig erfaring med islam, og var i den forstand rett mann til å formidle fredsbudskapet i Kairo. Kanskje er Obamas tro på forsoning mellom USA og den muslimske verden så sterk nettopp i kraft av sin bakgrunn. Og i Kairo var Obama svært påpasselig med ikke å fremstå som representant for en religion eller en befolkningsgruppe, særlig ikke en av homogen art—og særlig ikke en som er kritisk til islam.
Ingen krav
Slik han også gjorde det i den mye omtalte ””””rase-talen”””” i Philadelphia under valgkampen i fjor, fremstilte Obama på beleilig vis seg heller som en uskyldig, upartisk tredjeperson som kunne fortelle historiske anekdoter, observere verdenssituasjonen fra et nøytralt ståsted og, i sjeldne øyeblikk, delegere ansvar til den ene og den andre. Han representerte verken Vesten eller egen person, og representerte USA kun når det passet seg. Det var snarere viktig å fremstå som en mann av verden. Med en slik retorisk oppbygning kunne riktignok Obama ha fremmet substansiell, konstruktiv kritikk av noen av utfordringene islam byr på i det 21. århundre—og sluppet unna med det. Deretter kunne han ha stilt konkrete krav til hvordan muslimske stater med Obama-administrasjonen i ryggen bør forholde seg til ekstreme islamistiske grupperinger.
Men talen fremmet lite kritikk og stilte ingen krav, verken til den muslimske verden generelt eller islamistisk ekstremisme spesielt. Den diagnostiserte snarere en farlig tidlig friskmelding av sistnevntes betydning i forhold til dagens geopolitiske virkelighet. Den la ingen føringer på hvordan den muslimske verden burde forholde seg til menneskerettigheter, likestilling og demokrati. På alle felt befinner den muslimske verden seg som i en annen tid.
Ei heller stilte Obamas tale noen krav til Iran og landets uran-anrikingsprogram: ””””Det vil bli tungt å seire over flere tiår med mistillit, men vi vil gå frem med mot, rettskaffenhet og besluttsomhet. Det vil være mange saker å diskutere mellom våre to land, og vi er villige til å gå frem uten betingelser, på grunnlag av gjensidig respekt.”””” Disse ord faller som på stengrunn når det rapporteres at samtlige av Irans presidentkandidater stillende til valg neste fredag har besluttet å opprettholde landets atomprogram. Det fryktes at eventuelle atomvåpen i Iran vil føre til at den havner i hendene på islamistiske ekstremister med hensikt å treffe mål i Vesten.
Det er dessverre ikke slik at onde, kompromissløse krefter på et sted forsvinner når gode, kompromissvillige krefter dukker opp på et annet. Selv om ny takt og nye toner har vært mantraet i Obama-administrasjonens utenrikspolitikk fra dag én, fortsetter fundamentalister og terrorister å true ikke bare moderate arabiske stater, men også Vesten og vestlige interesser. Dette ser vi i et revitalisert Taliban i Afghanistan og Pakistan, et styrket Hezbollah i Libanon, et stadig sterkt Hamas i Israel og, ikke minst i denne sammenheng, i Det muslimske brorskapet, som opererer i flere land, men har sitt de facto hovedsete i Egypt.
I disse dager meldes det om at valgobservatører fra OSSE ikke våger å overvåke valget i Afghanistan—hvor president Hamid Karzai forøvrig har brukt den siste tid på å tekke landets ekstreme islamistiske grupperinger i valgøyemed—grunnet terrorfrykt og den forverrede sikkerhetssituasjonen i landet. De siste ukers kamp mellom Taliban-opprørere og Pakistans hær i Swat-dalen gir også et bilde på den farlige spredningen av islamistisk ekstremisme og anti-vestlig tankegods i en turbulent region. Samtidig med dette rapporteres det at Hezbollahs nylige fremgang i Libanon kan føre til at deres koalisjon vinner dagens parlamentsvalg. Dette kan føre til store omveltninger ikke bare innenfor Libanons grenser, men også for dynamikken i Midt-Østen, og sist, men ikke minst, regionens forhold til USA.
Midt oppe i dette politiske kaoset kommer Barack Obamas tale ikke som en redning, men som en naiv og nytteløs oppfordring til fredelig dialog. Ingen kan mane til dialog dersom en ikke har med siviliserte dialogpartnere å gjøre. Dersom Obama-administrasjon av politiske grunner ikke våger å anerkjenne islamistisk ekstremisme som en reell trussel mot verdensfreden, kan det by på betydelige problemer i årene som kommer. Dersom administrasjonens nye utenrikspolitiske veikart blir opptegnet etter de retoriske føringene fra Kairo, er det mye farlig vingling i vente.
- Eirik Steenhoff (f. 1990) tar International Baccalaureate ved Ås videregående skole.
Kjempe god artikkel!Jeg har en svært vond magefølelse med Obama. Han minner om en mann med Chamberlains utenrikspolitiske teft og Roosevelts økononiske.Forresten:http://www.foxnews.com/politics/2009/06/03/muslim-brotherhood-members-attend-obamas-cairo-speech/
Den skatten du nevner kom av at ikke-muslimer slapp militærtjeneste, og dermed var det betaling for militær beskyttelse. I tillegg slapp de skatten som muslimer betaler til fattige. Etter dagens standard var det nok ikke noe fryd å være en minoritet i den muslimske verden, men det var nok betydelig bedre enn å være en minoritet i det kristne nord.Dagens muslimer er stolte over den å ha vært “liberale” (sammenliknet med Europa) i middelalderen. Jeg tror ikke at det er dumt av Obama å appellere til det. Problemet i dag er at religionen fortsatt står i middelalderen. Den eneste reformasjonen (hvis noen) har vært flere skritt i radikalisert retning. Hvordan ser du for deg at dette skal endres hvis ikke gjennom dialog? Tvangskonvertere 1 milliard muslimer? Militære aksjoner som i Irak og Afghanistan? Eller skal man bare la Midtøsten være i fred og ofre Israel og olje?Jeg sier ikke at man skal være naiv, men jeg er genuint interessert i hva slags alternativ motstandere av “dialog” har.(Ellers var det en interessant artikkel.)
“Men på tross av alle de gode intensjonene, ble dessverre budskapet om fred og forsoning formidlet på en måte som minnet mer om en underkastelse overfor sine arabiske verter enn et substansielt bidrag til dialogen mellom Vesten og den muslimske verden.”Du kødder? Når ble Minerva gjort om til en side for oversatte Sean Hannity talking-points?
Fantastisk tendensiøs og ensidig artikkel – gode gamle Bill O’ ville vært stolt. Trodde Minerva hadde en noe høyere standard for hva som slippes gjennom. Nettstedets kredibilitet demonstreres hovedsakelig gjennom nivået på artiklene som publiseres, og skolestiler som denne trekker ikke akkurat opp.
Kjære (beleilig anonymiserte) E, m.fl.:Dersom dere ønsker å lese hyllester til Obamas tale, kan dere lese det i et hvilket som helst europeisk eller amerikansk mainstream-medium. Dersom dere på den annen side ønsker å lese en mer langtekkelig, men nyansert og objektiv analyse av Obamas standpunkter og retorikk, må du lete i akademia for å få tak i dette. Jeg er en ung fyr med meninger og skrivelyst, og er verken profesjonell journalist eller synser. Dette er ikke ment til å være formildende omstendigheter, men jeg mener at jeg til dels på grunnlag av dette fortjener noe mer ærbødige tilbakemeldinger enn det den godeste ‘E’ har klart å komme opp med her.Faktum er at Obama i Kairo leverte en svært tilspisset og radikal tale, ulikt noe annet verden har hørt fra en amerikansk president. Dette legger føringer i seg selv En slik tale kan – og bør – få et tilsvarende tilspisset svar. I artikkelen har jeg også valgt å fokusere på ankepunktene – og har ikke lagt vekt på de positive elementene, som jo også er der. Disse kan, slik jeg nevnte, leses om i riksmedia. Her var intensjonen å polemisere på grunnlag av de elementene i talen jeg mener har negative implikasjoner. Jeg mener at de disse aspektene ved hans retoriske grep undergraver oppfordringer til konstruktiv dialog.Jeg er for ordens skyld verken en fanatisk islamkritiker eller en surmulende Obama-skeptiker. Jeg er grunnleggende moderat, og på det internasjonale plan ønsker jeg å se dialog og handling fremfor hul retorikk. Det er nettopp her jeg mener at Obamas tale slo feil.
“Den skatten du nevner kom av at ikke-muslimer slapp militærtjeneste, og dermed var det betaling for militær beskyttelse.”Islam var i sin opprinnelse en ren krigsdoktrine, det er ikke å regne som toppen av toleranse å vise til at man ikke tvang befolkningen i erobrede områder til å sloss på sin side med makt. Hvor tolerant det var for de som betalte Jizya er vel også et spm om historiske kunnskaper. http://en.wikipedia.org/wiki/Martyrs_of_C%C3%B3rdobaDet gamle islamske imperiet var dog muligens mer tolerant enn de vestlige kristne på den tiden, og bør tolkes i lys av sin tid, men det var fremdeles et despoti. Det gamle imperiet er også det radikale islamister viser til når de snakker om at de skal gjenreise islams storhet, og mye av grunnen til at radikal islam har den appellen det har i dag ved siden av mange av de krigerske versene i Koranen. Når den amerikanske presidenten velger å vise til disse gamle islamske imperiene som ideal samfunn gir han de radikale islamistene mer ammunisjon ikke mindre ved å si Al-Qaidas mål om et islam etter år 700 modellen er egentlig helt OK. Det gir moralsk legitimitet til de radikale islamistene som ønsker å gjenreise kalifatet. Som leder av den frie verden burde han gjort det motsatte.
> Når den amerikanske presidenten velger å vise til disse gamle > islamske imperiene som ideal samfunn gir han de radikale > islamistene mer ammunisjon ikke mindre ved å si Al-Qaidas mål om et > islam etter år 700 modellen er egentlig helt OK. (…)Jeg tviler på at flertallet av muslimer oppfatter budskapet slik du (eller Al-Qaida) oppfatter det. Jeg tror at muslimer flest vil se på det som at USA ikke lenger er så arrogant, og at Al-Qaida vil som resultat slite med rekrutteringen fremover.
“Jeg er en ung fyr med meninger og skrivelyst, og er verken profesjonell journalist eller synser. Dette er ikke ment til å være formildende omstendigheter, men jeg mener at jeg til dels på grunnlag av dette fortjener noe mer ærbødige tilbakemeldinger enn det den godeste ‘E’ har klart å komme opp med her”.Jeg hadde kanskje formulert meg noe mer moderat om jeg hadde visst alderen din (så mye ærbødighet har jeg dog ikke å avse). Det at jeg, og sannsynligvis også “E”, reagerte så krast, bør du ikke ta personlig. Vi har bare hørt den samme regla så mange ganger før – fra folk som Rush Limbaugh, Sean Hannity og Liz Cheney – at vi automatisk går inn i “right wing neocon nutjob protection mode”. I denne tilstanden forsvinner dessverre all evne til konstruktiv kritikk. Men det byr seg nok flere anledninger!
“Vi har bare hørt den samme regla så mange ganger før – fra folk som Rush Limbaugh, Sean Hannity og Liz Cheney – at vi automatisk går inn i “right wing neocon nutjob protection mode”. I denne tilstanden forsvinner dessverre all evne til konstruktiv kritikk. Men det byr seg nok flere anledninger!”Jeg er gjerne åpen for en diskusjon basert på sak, men å sette likhetstegn mellom meg og diverse amerikanske TV-personligheter du ikke liker oppfordrer ikke akkurat til dét. For det første har jeg fint lite til felles med noen av de TV-navnene du ramser opp, verken i ordbruk eller i verdigrunnlag. Dersom du er uenig i artikkelens innhold, får det være en annen sak. Jeg har basert mine argumenter på empiri i tillegg til mine egne meninger, og jeg har vært nøye med å gjengi samtlige av sitatene jeg har hentet fra talen i sin rette kontekst, og med den største nøyaktighet. Dersom meningene jeg fronter virker provoserende, er nå det vel og bra – min intensjon var nettopp å skrive en kritisk artikkel basert på Obamas tale. Jeg har, i motsetning til enkelte andre, sett talen i sin helhet, og også lest den transkriberte versjonen opp og ned, frem og tilbake. Jo mer jeg leste, jo mindre fikk jeg til overs for retorikken. Mitt utgangspunkt ble som følger: en invitasjon til moderasjon som ikke tydelig utestenger ekstremismen vil skape en dårlig fest. Illustrerende nok nevnte ikke Barack Obama ordet “terrorisme” én eneste gang i løpet av sin timeslange tale. Det er oppsiktsvekkende, javel – men i mine øyne en urovekkende måte å vende et blindt øye til virkeligheten på – til publikums store jubel. Jeg er ingen populist, og vil helst ha mine folkevalgte verdensledere så ærlige og realistiske som mulig. George W. Bush representerte heller ikke denne ærlighet og realisme for meg, bare så det er sagt. Han representerte snarere Obamas motpol; en slags militaristisk, aggressiv linje med demokrati og “liberalisme som påskudd,” for å stjele Obamas egne ord. Obama forsøkte jo ikke engang å appellere til basale demokratiske verdier i sin tale.Jeg synes også, når det er sagt, at min artikkel virker i tråd med intensjonen med Minervas nettsider, og at også polemiske innlegg – ja, selv de som angår Barack Obama – har sitt hjem her. Det samme kan dessverre ikke sies om enkeltes banale retoriske grep, som gjør alt annet enn å høyne debattnivå på nettsidene.
Jeg tviler også på at den store majoriteten av muslimer oppfatter talen til Obama slik, jeg mener dog fremdeles det er en dårlig ide og vise til samfunn som eksisterte for over tusen år siden for å fortelle hvor fantatisk islam er. Det er også verdt å merke seg at dette er det nøyaktig samme som bin Laden og co gjør når de snakker om de snille og tolerante muslimene i andalus og de slemme korsfarene som ødela det islamske paradiset. http://slate.msn.com/id/1008411/Det er lite annet en historisk revisjonisme på Dan Brown nivå og er en historiefortolkning som er ment til å støtte opp om islamistenes agenda. Islamistenes appell består som sagt i å vise muslimene at deres verden i dag er forfeilet, og at de må returnere til islams røtter som Obama bruker tiden sin til å hedre. Jeg kan ikke se hvordan det er konstruktivt å snakke islamistene etter munnen på den måten.Det er også verdt å merke seg at konkret nevner retten til å bruke Hijab (eller Hajib som han tror det heter i talen). For norske medier og kommentatorer virker det som om Obama da kommenterer Frps landsmøte vedtak fra sin rundreise i Kairo, men det er ikke slik kommentarer om Hijab oppfattes i den arenaen han nå snakker til. Hijaben er oppfunnet av det muslimske brorskap i Egypt som har oppfostret noen av Jihad bevegelsens viktigste ideologer deriblant Sayyid Qutb. Når du snakker om Hijab i Egypt så snakker du om et plagg som er svært politisk betent og i enkelte arenaer også forbudt grunnet dets tilknytning til radikal islam. Det er således ikke uproblematisk at Obama bringer det opp. Jeg er derfor enig med artikkelskribenten i at Obamas tale er en håndsutrekning til alt og alle, noe man ikke vil kommen noen vei med.
Aksel skrev:”Det er lite annet en historisk revisjonisme på Dan Brown nivå og er en historiefortolkning som er ment til å støtte opp om islamistenes agenda”. Å hevde at Obama “snakker terroristene etter munnen” er feil på så mange nivåer at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Dere kan kun lande på en slik tolkning ved å lese ham svært selektivt, for så å trekke en solid dose logiske feilslutninger. Det eneste jeg kan si meg enig i, er at det var unødvendig av Obama å trekke frem hijaben i Egypt. Eirik skrev:”George W. Bush representerte heller ikke denne ærlighet og realisme for meg, bare så det er sagt. Han representerte snarere Obamas motpol; en slags militaristisk, aggressiv linje med demokrati og “liberalisme som påskudd,” for å stjele Obamas egne ord. Obama forsøkte jo ikke engang å appellere til basale demokratiske verdier i sin tale.”President Bush var genuint opptatt av demokrati – og å spre det i midtøsten. Obama fremstår som mer av en realist, og pusher ikke demokrati like hardt som Bush. Det er bra for både amerikanske interesser og resten av verden. Når det er sagt, er det feil at Obama ikke “engang forsøkte å appellere til basale demokratiske verdier” i sin tale. Han ga sågar et stikk til MB, når han henvendte seg til de som “advocate for democracy only when they’re out of power; once in power, they are ruthless in suppressing the rights of others”.
Obama skulle altså etter din mening bruke tiden til å kritisere de han strekker ut en hånd til og ber om en ny begynnelse? Merkelig taktikk. Jeg er ganske sikker på at det ikke hadde vært særlig fruktbart. Modig av deg å kalle den amerikanske presidenten naiv. Kanskje litt vel overmodig?Du skriver at: “et stadig sterkt Hamas i Israel”Er Hamas stadig sterke i Israel? Nei.Hamas har da vel aldri stått sterkt i Israel, til tross for at det helt sikkert finnes en og annen Hamassupporter der også. Ikke engang Israel har til nå inkludert de palestinske områdene på Vestbredden og Gaza som en del av Israel. en annektering av disse områdene ville få den demografiske balansen til å tippe rundt, og ødelegge Israels muligheter til å eksistere som et demokrati, med mindre den jødiske staten ville ta sjansen på et arabisk flertall i Knesset.Hamas er svakere på Gazastripen enn de var før krigen i vinter. De har hatt noe fremgang på Vestbredden, men er totalt betydelig svakere enn ved valget i 2006. Hamas vant valget i 2006, ikke først og fremst fordi velgerne ville gi Hamas makten, men fordi de var misfornøyde med Fatahs korrupte lederstil og mislykkede fredsforhandlinger.Men altså: Hamas står ikke særlig sterkt i Israel.Viktig å ha detaljene riktige vet du.
Når jeg viser til at han snakker islamistene etter munnen så mener jeg det ikke som han viser dem noe sympati eller forståelse. Det jeg forsøker å si er at han kommuniserer på deres premisser, og at dette ikke nødvendigivis er hensiktsmessig. Det er mange grunner til at jeg mener det, hijab og bruken av Andalus og gammel islamsk storhet som referansepunkt i talen.Det jeg i tillegg også er svært skeptisk til er at han forsøker å adressere den islamske verden som en stor gruppe. Det er den måten islamistene vil at muslimene skal se på seg selv, da er det også lettere å vinne tilslutning til en samlet motstand mot vesten. Bedre ville det vært om man forsøkte å adressere den muslimske verden som forskjellige folk med en historie de kunne være stolte av. Når du står i Egypt, er det fullt ut mulig å vise til pyramidene eller biblioteket i Alexandria dersom du ønsker å komplimentere de du besøker sin historie. Obama forsøker heller å si at Egypternes historie kommer i fra Islam og således også de historiske høydene til sivilisasjonen.Det er det nøyaktig samme som islamistene i sin historiske propaganda forsøker å kommunisere, her ved Hizb ut Tahrir: http://www.youtube.com/watch?v=–op2bDLp_Q&eurl=http%3A%2F%2Fwww%2Ecaliphate%2Eeu%2F&feature=player_embeddedMotvektene til denne propagandaen burde være å forsøke og skape en egen nasjonalidentitet der egypterne kan være stolte over å være egyptere, pakistanere kan være stolte over å være pakistanere og syriere kan være stolte over å være syriere. Da dreper du islamistenes appell om at Islam er en enhet (Ummah).Da er fraser som denne fra Obamas tale kontraproduktive:As a student of history, I also know civilization’s debt to Islam. It was Islam – at places like Al-Azhar University – that carried the light of learning through so many centuries, paving the way for Europe’s Renaissance and Enlightenment. It was innovation in Muslim communities that developed the order of algebra; our magnetic compass and tools of navigation; our mastery of pens and printing; our understanding of how disease spreads and how it can be healed. Islamic culture has given us majestic arches and soaring spires; timeless poetry and cherished music; elegant calligraphy and places of peaceful contemplation. And throughout history, Islam has demonstrated through words and deeds the possibilities of religious tolerance and racial equality.Frasen insinuerer at Midtøsten tidligere akademiske storhet kan spore tilbake til religionen islam ikke de nasjonaliteter og kulturer som utviklet dem. Utsagnet er også bygget på mange faktiske historiske feil. Deriblant at kompasset er utviklet innenfor den islamske sivilisasjon. Det er det ikke, det er utviklet i Kina.http://en.wikipedia.org/wiki/Compass Algebra var også utviklet av Egypterne lenge før det fantes noen Islam: http://no.wikipedia.org/wiki/AlgebraDet er heller ikke riktig at det var Islam som skapte grunnlaget for Europeisk renessanse. I den grad det kan sies å stemme så må det ha vært fordi islam drev ut de fremste akademikerne fra Midtøsten da Konstantinopel falt til islam i 1453 og mange av de lærde migrerte til Italia:”Many Greeks fled the city and migrated to other parts of Europe, in particular Italy. This move is thought to have helped fuel the Renaissance. The Fall of Constantinople is seen by some scholars as being a key event in leading to the end of the Middle Ages, and some mark the end of the Middle Ages by this event.[9]“http://en.wikipedia.org/wiki/Fall_of_ConstantinopleSå igjen utsagn som dette stemmer ikke: As a student of history, I also know civilization’s debt to Islam. It was Islam – at places like Al-Azhar University – that carried the light of learning through so many centuriesOg det er å diskutere Midtøsten og Islam på islamistenes premisser. Jeg tror ikke Obama kommer noen vei med det i det hele tatt.
En artikkel som er i stand til å vurdere Obama kritisk, er sjelden kost (ikke alle av oss følger med på amerikanske nettsteder) – og utvilsomt nyttig. Obamas overdrivelse av islams sivilisasjonsbidrag, og skjønnmaling av historiske forhold i muslimske land, er vel egentlig ganske nedlatende. Det er som om han snakker til et lite barn som trenger oppmuntring ( – Oi, for en flott tegning du har laget, den skal opp på kjøleskapet). Selv om det har sin berettigelse i visse tilfelle, burde vel en statsleder være litt forsiktig i omgang med historiske forhold.
Den amerikanske presidenten er ikke “leder av den frie verden”. Han er stats- og regjeringssjef i De Forente Statene, og oppgaven hans er å ivareta innbyggerne der sine interesser (strengt tatt å beskytte den amerikanske grunnloven, men det driter alle presidentene i uansett). Det inkluderer definitivt ikke krig mot den muslimske verdenen, stor militær og økonomisk støtte til Israel, eller innblanding i forholda i andre land. Den slags fører bare med seg uønskt blowback i form av f.eks. terrorisme.At han ikke nevnte islamistisk terrorisme er kanskje fordi det er et sterkt overdrevet problem. Sannsynligheta for å bli drept av et lynnedslag er nok større.Om talen skilte seg fra tidligere presidenters taler kommer an på hvem en sammenlikner med. Sammenlikna med den forrige presidenten skal det jo usedvanlig lite til for å finne endringer til det bedre. Men sammenlikna med f.eks. George Washington og andre av de tidlige presidentene, som i talene sine advarte mot å la landet bli dratt inn i utenlandske konflikter, er ei drastisk forverring.At Obama skulle være en motpol til Bush stemmer iallfall ikke. De representer jo stort sett den samme nykonservative politikken med støtte til Israel, fortsatt okkupasjon av Irak og Afghanistan, og haukete politikk ovenfor Russland, Kina, Nord-Korea og Iran. Men Obama er en bedre retoriker, noe som slett ikke er bra, da det gjør lettere for ham å få med seg folk til å støtte krigene hans. Derfor er alle som er tilhengere av fred og frihet, enten de er liberalister, liberale, konservative eller på venstresida kritiske til Obama og politikken hans.Se f.eks:http://original.antiwar.com/justin/2009/06/04/obama-in-cairo-words-words-words/http://original.antiwar.com/bock/2009/06/07/a-snare-and-a-delusion/http://original.antiwar.com/pena/2009/06/11/the-song-remains-the-same/http://original.antiwar.com/henderson/2009/06/07/obamas-baby-steps/
Takker for de saklige innspillene til debatten. Mange meninger og formuleringer er jeg enige i, andre i mindre grad. Særlig Aksel Fridstrøm har mange gode poenger som både underbygger argumenter i og tilfører “nytt skyts” til mitt opprinnelige innlegg (selv om jeg i utgangspunktet aldri ønsket å gå i “skyttergravsmodus”).Fredrik Græsvik: Du har et poeng! Men først må vi skille mellom Israel og palestinernes områder. Her har jeg åpenbart skapt forvirring, og jeg beklager dette. Likevel føler jeg at begreper om “herredømme” over landområder i Israel er vanskelig definerte – derfor skrev jeg Israel for enkelhets skyld. Jeg kunne nok ha brukt ‘Palestina’ fremfor ‘Israel’, men det ville ikke vært en presis formulering da palestinske muslimer så vel som kristne oppholder seg både på Gaza-stripen, på Vestbredden og i Israel for øvrig. Jeg burde nok ha skrevet Gaza-stripen, da det var Hamas’ politiske herredømme i dette området jeg i all hovedsak siktet til. Likevel: Ettersom Hamas HAR de facto herredømme over Gaza, gjør det gruppen “fortsatt sterk” i mine øyne. De vant også ny popularitet etter krigen i Gaza i januar. Gruppen er altså åpenbart en maktfaktor i Israel. Både israelsk og vestlig Palestina-politikk formes jo på grunnlag av deres regjeringsmakt!Stiller meg for øvrig 100% bak TGs uttalelse om at en statsleder bør utvise forsiktighet når han trekker linjer tilbake til historien.Til sist vil jeg si at jeg anser det som en konservativ dyd og plikt å fremme kritikk av denne sorten, enn hvor kontroversiell og upopulær denne kritikken måtte være for enkelte. Vi må ikke dysse ned det ubehagelige, og aldri må vi unnlate å kritisere demokratiet når det ser ut til å kompromisse på demokratiets verdier.
Noen efterlyste hva laternativ til “dialogue” er. Anbefalt lesning, det er faktsik mye aog lære av historien, både hva som lykkes og hva som ikke lykkes: http://www.theobjectivestandard.com/issues/2006-winter/no-substitute-for-victory.asp
Jeg satt med et halvt øye og fulgte Obamas tale, og opplevde at jeg gled mellom sentimental oppstemthet og avmålt oppgitthet.Slik er mitt forhold til denne mannen. Det er for stor sprik mellom hva han så langt har prestert i sitt liv og de vynene han tegner opp. Skal man kunne holde så mye, bør man kunne vise til en track record – ikke bare suverene talegaver og en inspirerende personlighet.For all del, time will show what he will amount to.Det er liksom et evig dilemma det der, skal lederen være en grå revisor-type som er like tørr som han er saklig og moderat, eller skal han være en Kristus-skikkelse?Vi vet hva folket vil ha, de går for Snickers heller enn den mer krevende mørke sjokoladen. Rask farin rett i blodomløpet sender stemingsleiet rett i taket. Hey, vi trenger ikke ta ansvaret for vårt liv lengre – Han fikser det.Så langt har jeg kommet til at jeg vil ha revisoren i fredstid og Frelseren i krigstid. Så da blir spørsmålet: hva kan vi forvente skje de neste fire årene på verdensarenaen?Det er forøvrig svært oppløftende å se at en person født så nylig som i 1990, makter å være så usentimental og utrendy beina-på-jorda som Steenhoff. Ikke gå hen og forelsk deg i pink progressiv piss! Skriv gjerne mer.
Jeg forstår ikke helt perspektivet til artikkelforfatteren. Obama tok et høflig oppgjør med flere problematiske deler av den intra-muslimske debatten. Først og fremst tok han et oppgjør med de anti-jødiske konspirasjonsteoriene, og videre tok han opp problemene rundt utdanning av kvinner. At han viser respekt ved å male et bilde av islamsk toleranse og vitenskap, må sees som retoriske verktøy. Det er lett å glemme at dette var en politisk tale, og ikke en vitenskapelig avhandling. Obama bedrev politikk, og i mine øyne gjorde han det godt.For en inteligent analyse av talen, se forøvrig http://lynch.foreignpolicy.com/posts/2009/06/04/the_speech