Privat konkurranse er bedre enn offentlig monopol. Dette gjelder også for justissektoren.
Advokatforeningen frykter[i] økt privatisering av justissektoren, en frykt er basert på fordommer, uvitenhet og naiv statstro.
For å ta et par eksempler som illustrerer problemet
”87 butikktyverier med kjent gjerningsmann ble henlagt i årets ni første måneder. Årsak: Politiet mangler etterforskere.” Er det viktigere å argumentere mot privat etterforskning enn å undersøke hvorfor politiet ikke gjør jobben sin?
”Tyven brøt seg inn to ganger og tømte kassaapparatet. Innehaver Robin Gümus ga politiet navnet på tyven. Likevel henla de saken.” Er det viktigere å argumentere mot vektere enn å undersøke hvorfor politiet ikke gjør jobben sin?
Dette var de to første sakene jeg fant ved et raskt søk i arkivet til Aftenposten.
Det er mange mennesker som opplever innbrudd i sitt hjem. De fleste opplever at innbruddene ikke blir oppklart. ”Oslo-politiet oppklarer åtte prosent av innbruddene” [ii] Tilliten til politiet er også svekket: ” Hele 3 av 4 som bor i Oslo og Akershus tror at politiet ikke vil kunne oppklare saken dersom det blir innbrudd der de bor.”
Monopolproblemet
Det bør ikke være noen overraskelse at politiet ikke klarer å gjøre jobben sin særlig bra. Både økonomisk teori, ideologiske vurderinger og historiske erfaringer tilsier at offentlige monopol ikke fungerer særlig bra.
Justissektorens tjenester må produseres. Det er mange problemer knyttet til offentlig produksjon av slike tjenester. Den mest åpenbare er mangelen på muligheten til å ta pengene sine og gå til en konkurrent. Er man ikke fornøyd med politiet, har man ingen konkurrenter som man kan kjøpe de samme tjenestene fra.
Man går derfor glipp av den positive konkurransen som driver frem nye innovasjoner og bedre kundepleie.
Rettsvern kontra rettssikkerhet
Berit Reiss-Andersen trekker et viktig skille mellom rettsvern og rettssikkerhet, to begreper som ofte blandes. Hun skriver:
”Å være trygg fra overgrep fra andre privatpersoner er et krav om rettsvern, ikke rettssikkerhet. Begge er sentrale verdier i vårt samfunn, men må ikke forveksles, fordi de kan være motstridende og ofte må veies opp mot hverandre. Spørsmålet er om ikke kravet om rettsvern har begynt å gå på rettssikkerheten løs?”
Hun er inne på noe viktig, men sporer av når hun går herifra til å angripe private vaktselskaper. Hun angriper virkningen, ikke årsaken. Dette ser vi når vi gjengir det hun skriver før foregående avsnitt:
”I mange land er det slik at vekterstyrkene blir større enn politistyrkene. Er tendensen et resultat av at behovet for trygghet blant folk flest er blitt så stort at politi og samfunn ikke kan levere varene? Vi hører stadig rop om mer kontroll, og folk er overraskende villige til å la seg overvåke.”
Vi får overvåkning fordi mennesker rangerer eget rettsvern over abstrakt rettssikkerhet. Når mennesker opplever at politiet ikke klarer å oppklare innbruddet i hjemmet sitt, blir ikke kriminelles beskyttelse mot overvåkning så viktig. Et bedre rettsvern vil gi bedre rettssikkerhet.
Kan et statlig politi fungere?
Svaret er at det norske politiet fungerer svært bra – til å være et offentlig monopol. I mange andre land er eksempelvis utbredt korrupsjon i politiet et resultat av deres konkurransefrie monopolmakt.
I Norge er det utbredt tillit til politiet som hederlige håndhevere av lov og orden. De nyter stor respekt og likevel er det mange oppgaver de er dårlige til å utføre.
Jeg har allerede pekt på at de ikke er i en konkurransesituasjon med betalende kunder. Prioriteringene kan derfor bli litt vridde i forhold til hva som burde være tilfelle. Det er grunn til å anta at byråkratiet innad vokser (= mer kontorpersonale i forhold til politi på gata) og at tiltak for å gjøre arbeidet behagelig er prioritert foran kriminalitetsbekjempelse.
Ut ifra standard public choice-teori er det grunn til å anta at ansatte i politiet oppfører seg som andre ansatte og er opptatte av egne interesser.
Et annet poeng er knyttet til mangelen på ressurser til politiet. Det er grunn til å tro at politiet mangler både mannskaper og økonomi til å løse en de grunnleggende problemer, helt uavhengig av diskusjonen om det er god ressursutnyttelse å gi mer penger til et offentlig monopol.
Siden kriminalitet rammer sjelden og vilkårlig, eksisterer det ikke en stor og stabil politisk pressgruppe som arbeider for økte bevilgninger til politiet. Det betyr at politikerne prioriterer å gi ressurser til grupper med stabile pressgrupper, fremfor til politiet. [iii]
En naiv virkelighetsforståelse.
Det er ikke er tilstrekkelig at rettsregler oppfylles formelt sett. De blir kun formelle luftslott, uten kontakt med virkeligheten. Advokatforenings naivitet kommer klarest frem i synet på det offentliges rolle.
Reiss-Andersen mener at noen inngrep mot enkeltmennesket er av en slik art at de kun kan utføres av det offentlige. Hun skriver:
”Formålet med statens maktutøvelse er alltid fellesskapets beste interesse; og staten er oss alle. Private aktører vil aldri representere fellesskapet fullt ut. Dette er en vesensforskjell mellom offentlig og privat virksomhet. Kjernemaktutøvelse bør derfor være statens eksklusive oppgave.” (s. 7)
En annen plass skriver hun:
”I motsetning til private transportører er offentlig ansatte underlagt et regelverk som hjemler kontroll, innsyn og ansvar, og er dessuten legitimert som statens forlengede arm.”
Det er minst to ting som kan sies omkring dette. For det første så avslører det en naiv oppfatning av offentlige ansatte. De er mennesker med preferanser, synspunkter og egeninteresse på lik linje med andre mennesker.
For det andre så arbeider private aktører innenfor regelverk som hjemler kontroll, innsyn og ansvar. Vekterfirmaer har strenge etiske regler. Jeg husker en sak fra noen år tilbake da en vekter fikk sparken for å ha tatt et wienerbrød. De private vaktselskapene er i skarp konkurranse med andre firmaer og er således avhengig av at kundene har tillit til dem.
For det offentlige politivesen er det ikke slik. Jo dårligere jobb politiet gjør, jo mer kriminalitet får vi. Desto høyere skriker alle om behovet for mer politi og desto mer penger og fullmakter får politiet. Gjør en dårlig jobb og bli belønnet. I statsvitenskapen kalles dette perverse incentiver.
Myten om den nøytrale staten
Da jeg drev research til denne artikkelen lette jeg etter statistikk over oppklarte forbrytelser.
Det er 24 % oppklaring av forbrytelse mot den alminnelige orden og fred. 23 % ved innbrudd, 13 % ved tyveri og 24 % ved skadeverk. Alt dette er forbrytelser mot private.
Ved forbrytelser mot den offentlige myndighet er det derimot en oppklaringsprosent på 87. Forbrytelse mot lov om merverdiavgift, ligningsloven og tolloven oppklares i henholdsvis 81 %, 83 % og 89 % av tilfellene.
Det er tydeligvis viktigere for politiet å oppklare forbrytelser mot staten enn mot innbyggerne.
Jeg trekker frem dette for å minne advokatforeningen og den alminnelige leser om at staten ikke er noen snill og nøytral aktør. De fleste overgrep mot rettssikkerheten utføres av offentlige myndigheter.
Retten til å bekjempe kriminalitet
Vi har rett til å anholde, dømme og fengsle en innbruddstyv fordi vi har noen rettigheter som vi har rett til å beskytte. Det er greit å straffe dem som krenker disse rettighetene[iv]. Det er viktig at alle mennesker har de samme rettighetene, de gjelder både for Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. De gjelder uavhengig av om du arbeider i offentlig eller privat sektor.
Disse prinsippene er pre-politiske. De gjelder uavhengig av det politiske systemet og det enkelte samfunns lover. Rekkevidden av dette er diskutabelt, men ikke så relevant i denne sammenhengen. Poenget er at de ikke er knyttet til en spesiell person eller tittel.
Og nå er Reiss-Andersen og jeg på kollisjonskurs. Jeg mener at det ovenfor må bety at staten ikke kan ha noen rettigheter som ikke den enkelte innbygger har. En politimann har rett til å gripe inn og hindre kriminalitet fordi jeg som privatperson har den retten. Jeg har rett til å beskytte meg mot kriminalitet og rett til å delegere den retten til noen andre.
Reiss-Andersen snur dette liberale prinsippet på hodet og mener at politiet står i en særstilling. Hennes grunner er i utgangspunktet ikke så urimelige:
”Politiloven, straffeprosessloven, påtaleinstruksen og rettspraksis gir et nett av regler som regulerer politiets opptreden og maktutøvelse. Politiet har en utdanning som omfatter grundig opplæring over tre år.”
Politiet er profesjonelle og bør derfor ha andre rettigheter. Det er imidlertid problemer med dette synet. Det bygger på en tro på at embetsmannens overlegne utdannelse gir ham en særstilling. Spesielt hvis det kombineres med en naiv tro på offentlige ansattes nøytralitet. Det bryter prinsippet om likhet for loven.
Det er imidlertid uansett slik at det essensielle må være hvordan et regelverk håndheves eller en pågripelse foregår, ikke hvem som utfører den. En politimann kan bryte en prosedyre og en vekter kan følge den samme prosedyren. Er en pågripelse foretatt i tråd med regler som beskytter rettssikkerheten, er den legitim. Er den foretatt i strid med regler som beskytter rettssikkerheten, er den illegitim. Og dette må gjelde uavhengig av hvem som foretok pågripelsen.
Forebygging og håndhevelse av offentlig ro og orden
Hvis man leser Reiss-Andersens tekst knyttet til offentlig ro og orden, så ser man at det hele koker ned til to poenger. Jeg har allerede vært innom den prinsipielle forskjellen på private vektere og offentlig politi. Utover dette er hele hennes poeng en kritikk av vektere for å bortvise sosiale kasus som for eksempel narkomane eller folk som ser lit rufsete ut og behandle disse dårlig.
Vektere ansettes fordi politiet ikke opprettholder ro og orden. De beskytter eiendommen til diverse butikker og firmaer. Vekterne er der fordi politiet ikke er der. Siden vekterne i tillegg har begrensede fullmakter til å håndtere bråk, har de ekstra grunner til å bortvise risikopersoner før det blir bråk.
Spørsmålet er om det er krenkelse av rettssikkerhet å bortvise enkelte sosiale kasus eller om det er helt greit. Dette koker ned til om alle personer har rett til å oppholde seg hvor de vil og hvem som har rett til å bestemme hvem som skal få oppholde seg hvor. Svaret på det første spørsmålet er et åpenbart nei. Jeg har ingen rett til å flytte inn hos Berit Reiss-Andersen eller bosette meg i lokalene til Minerva etter mitt eget forgodtbefinnende.
Det er den enkelte eier av privat eller offentlig rom som bør ha en eksklusiv rett til å bestemme hvem som skal få opprettholde seg der. Og bestemme kriteriene for dette. Hvis en café ikke vil ha personer tilstede som ikke kjøper noe, har Rosenborg-drakt på seg eller lukter vondt, er det deres fulle rett. Alle er ikke velkommen overalt, og det krenker ikke deres rettssikkerhet at vektere bortviser dem.
Ikke tilpasninger, men systemskifte
Private løsninger er en direkte reaksjon på at det offentlige monopolet ikke klarer å gjøre jobben på en tilfredsstillende måte. På samme måte som det i planøkonomier oppstår en alternativ økonomi ved siden de offentlige butikkene og den godkjente valutaen, skapes det her private alternativer for å bøte på den åpenbare politiske svikten.
Dette er markedets måte å sørge for at hjulene går rundt på tross av politisk vanstyre.
På slutten av en artikkel som dette er det imidlertid på sin plass og heve blikket og tenke litt større. Istedenfor å flikke på et system som ikke fungerer, er det kanskje på tide med et skikkelig systemskifte?
Kanskje er det på tide med en fullstendig privatisering av politiet? Og domstolene? Og fengslene? Og lovene?
- Bent Johan Mosfjell (f. 1971) er redaktør for Bokavisen (www.bokavisen.no). Han var tidligere svært aktiv i det liberalistiske miljøet i Norge. Han skriver fortsatt artikler på Liberaleren (www.liberaleren.no).
[ii] For de pirkete bør det påpekes at det er en litt unøyaktighet i overskriften, det er 8,2% av vinningsforbrytelser som oppklares.
[iii] Jeg har skrevet en lengre artikkel om dette med tittelen Statlig underproduksjon på Liberaleren.
[iv] En detaljert diskusjon om hvor disse rettighetene kommer og hva som er deres nøyaktige innhold er en svært interessant debatt som ligger langt utenfor rammene til denne artikkelen.
“Private løsninger er en direkte reaksjon på at det offentlige monopolet ikke klarer å gjøre jobben på en tilfredsstillende måte.”Det interessante er at i Oslo har det gått så langt at kommunen har måtte ty til private løsninger fordi politiet ikke klarer å gjøre jobben sin. Hvis DET ikke er en innrømmelse av det offentlige at det offentlige ikke klarer å gjøre politioppgaver, vet ikke jeg…
Justissektoren er det siste som bør privatiseres.
Konrad: Er dette å forstå som at du ikke ønsker at denne sektor skal privatiseres i det hele tatt, eller er det noe du ikke har konkludert på?