Krav om spontan orden, ikke-intervensjon og fri flyt av kunnskap inngir sterk skepsis til statlig beskyttelse av intellektuell eiendomsrett. På tross av gode intensjoner hindrer IP innovasjon og utvikling av ny kunnskap.
Årsakene til at jeg støtter frie markeder, rettsstaten og menneskerettigheter, og dermed kaller meg selv liberalist, er mange. Mange av dem er jeg nok ikke klar over selv engang, men inntil en radikaler avslører de virkelige og skjulte grunnene til mitt knefall for kapitalmakta, peker det seg i min begrensede fatteevne ut tre hovedgrunner:
1) Et fritt marked er rettferdig. Det er like regler for alle, og staten gir ikke fordeler til bestemte grupper, det være seg fagforeninger eller store selskaper.
2) Privat eiendomsrett sørger for at individet står fritt til å gjøre eller si hva det vil på sin eiendom, uavhengig av hva andre måtte mene er moralsk korrekt, og til å beskytte og høste fruktene av sitt eget arbeid.
3) Konkurranse i et fritt marked sørger for kreativitet, innovasjon og krav om forbedring og skaper dermed en økning i levestandarden til verdens innbyggere.
Som en følge av disse tre punktene bør staten være sterk, men begrenset. Den bør sørge for lovstyre, solid håndhevelse av privat eiendomsrett og for et regelverk som i størst mulig grad skaper konkurranse. I lys av dette er legitimiteten til statlig beskyttelse av intellektuell eiendomsrett (IP) tvilsom.
Det vanlige forsvaret for patentrettigheter er en persons rettighet til produktet av sin egen tankekraft (right to the product of his mind), beskyttelse av individet fra kollektivets overmakt og at patenter sørger for beskyttelse av eiendom og dermed sørger for at ting blir produsert, altså samme argument som blir brukt om ”vanlig” eiendom.
At du har profitt i dag, gir deg ikke krav på å ha den til evig tid, og du har heller ikke krav på statlig beskyttelse for beholde din markedsandel.
Problemet med IP er at det går mot de tre hovedgrunnene jeg har for å være liberalist. La meg ta dem etter tur.
Beskyttelse av særinteresser
Jeg ønsker ikke at staten skal ikke gi fordeler til en bestemt gruppe. I forbindelse med TRIPS-avtalen i WTO er det nettopp dette som har skjedd. TRIPS står for Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights og skal sikre beskyttelsen av patent og copyright i alle WTOs medlemsland. Preferansene til legemiddelindustrien og underholdningsindustrien vant frem. Man kan spørre seg hva IP har å gjøre i en handelsavtale i utgangspunktet, og samtidig hvor fornuftig det er å kreve at land som knapt har et velfungerende system for vanlig eiendomsrett, skal håndheve IP i tillegg.
Som nobelprisvinner i økonomi og tidligere visepresident i verdensbanken Joseph Stiglitz poengterer, er en handelsavtale ment å øke bevegelsen av varer og kunnskap over landegrenser. TRIPS er en internasjonal lov som går mot fri utnyttelse av kunnskap og varer, og sørger i stedet for en bevegelsesbegrensning. På samme måte som norske bønders krav om beskyttelse mot utenlandsk konkurranse sørger for dyrere og mindre vareutvalg, sørger TRIPS for det samme på globalt nivå.
Mye av velstandsutviklingen vi har sett i vesten kommer også fra muligheten i tidligere århundre til å kopiere både teknologi og kunnskap. Ved å beskytte en særinteressegruppe, minsker man andre gruppers mulighet til å øke sin levestandard. I Constitution of Liberty (1960) skriver Friedrich Hayek, nobelprisvinner i økonomi i 1974 og en ledestjerne på liberalisthimmelen, at vi må gjøre det vi kan for å øke muligheten for at noe oppfinnes eller at et verktøy forbedres. Og vi må øke muligheten for at denne kunnskapen spres raskest mulig.
Copyright-bestemmelser gir altså en forfatter rett til å stanse kopimaskinen på din eiendom, eller omformingen av en CD til lydfiler på PC-en din.
IP og TRIPS går mot dette. Hver eneste gang en ny teknologi har kommet på markedet, det være seg radio, videospiller eller mp3-spiller, har selskaper, i frykt for lavere profitt, forsøkt å hindre at vanlig folk kan benytte seg av den. Dette har de heldigvis ikke klart, likevel tjener de penger. Kritikere kan hevde at profitten har blitt mindre fordi den nye teknologien har gitt lavere salg. Slik er det imidlertid med alt i et dynamisk marked. Ny teknologi vil fjerne profitt fra enkelte områder og samtidig gjøre hverdagen enklere for menneskene i samfunnet. At du har profitt i dag, gir deg ikke krav på å ha den til evig tid, og du har heller ikke krav på statlig beskyttelse for beholde din markedsandel.
Uforsvarlig intervensjon
I forlengelsen av dette kommer diskusjonen rundt copyright, som er en av formene som IP tar, og denne formen dreier seg først og fremst om bøker og musikk. Åndverksloven i Norge og USA gir forfatteren eller komponisten ekslusivt rett til salg av objektet hele sin levetid pluss 70 år.
Stiglitz mener at denne formen for IP ikke fører til noen knyttet til monopol, og at den sørger for positive insentiver. Det kan jo nevnes at Stiglitz selv er forfatter, og det er klart det er mye lettere å angripe slemme legeselskaper enn liberale Hollywood.
Tom Palmer ved Cato Institute, en klassisk liberalistisk tenketank i USA, ser på sin side ingen forskjell mellom patent og copyright og kaller det uforsvarbare intervensjoner i frivillige markedsprosesser. Ayn Rand, forfatter og kompromissløs forsvarer av IP, mente at patentet skulle opphøre ved eiers død, og mener at arv av IP representerte et statisk krav om makt over en dynamisk prosess, markedet.
Hvis en mann bygger en brønn, kan han hindre alle andre i å bygge en brønn på denne måten, til og med på deres egen eiendom.
Noe av problemet med den senere tids lovgivning i forhold til copyright er at det er forbudt å bryte kopisperrer på opphavsbeskyttet materiale, og å informere andre om hvordan dette gjøres. Dette er et eksempel på hvordan IP heves over eiendomsrett og ytringsfrihet, fordi forbudet nekter individer å forske fritt på sin eiendom og fortelle om sine funn.
Copyright-bestemmelser gir altså en forfatter rett til å stanse kopimaskinen på din eiendom, eller omformingen av en CD til lydfiler på PC-en din. Det er imidlertidig ikke mitt ønske at forfattere eller andre kunstnere ikke skal tjene penger på kreativ virksomhet. Det finnes en god del alternative markedstrategier for fortsatt profitt.
Rett til selvbestemmelse
Jeg er videre tilhenger av privat eiendomsrett fordi denne beskytter individet mot kollektivet og klart definerer eierforhold. Problemet med IP kan beskrives med dette eksempelet: Hvis en mann bygger en brønn, kan han hindre alle andre i å bygge en brønn på denne måten, til og med på deres egen eiendom. Man får eierskap på andres eiendom.
Tom Palmer hevder at et system av eiendomsrett som krever brudd på andre eiendomsrettigheter, ikke er et system med rettigheter i det hele tatt. Med andre ord kan ikke eiendomsrett krenke retten til å bestemme fredfull bruk av kjøpte ting i eget hjem.
I ytterste konsekvens kan IP føre til en begrensning av hvordan andre mennesker bruker kroppen sin, hvis for eksempel danser, musikalske skalaer eller seksuelle stillinger blir patentert.
For å forbedre ting er man helt avhengig av å studere tingen nøye, kopiere den og plukke den fra hverandre slik at man til slutt kan skape en enda bedre ting. IP kan forhindre eller forsinke utviklingsprosesser og dermed bidra til å forhindre både spredning og utvikling av kunnskap. I ytterste konsekvens kan IP føre til en begrensning av hvordan andre mennesker bruker kroppen sin, hvis for eksempel danser, musikalske skalaer eller seksuelle stillinger blir patentert. Eiendomsretten gir en sfære for kreativ virksomhet og beskytter individet eller selskapet mot spionasje og tyveri (trade secrets). Men den er ikke ment å gi andre rett til å bestemme hva du kan gjøre på din eiendom.
Utnytting av systemet
Så til synspunktet om at konkurranse i et fritt marked sørger for kreativitet, innovasjon og krav om forbedring og dermed skaper en økning i levestandarden til verdens innbyggere. Tilhengere av IP vil kanskje si at det er nettopp dette IP faktisk sørger for fordi IP beskytter menneskers kreative prosesser.
Problemet er at IPs eksistens skaper insentiver til ikke-produktivt arbeid. Det første eksempelet er den nevnte TRIPS-avtalen, som gjorde at selskaper brukte store ressurser på lobbyvirksomhet for å få fordeler i markedet. På samme måte bruker selskaper ressurser på å lobbe for subsidier eller beskyttelser.
IP gjør det mulig å stanse konkurransen på det frie markedet, stikk i strid med innovasjons- og rettferdighetsprinsippet.
Et annet aspekt er at IP gir insentiver til å finne opp ”rundt” patentet, altså til å finne opp og patentere produkter som likner allerede patenterte produkter, for dermed å sikre et større monopol og økt profitt. I stedet for å stimulere til profitt gjennom nyere og bedre produkter, gir man insentiver til å utnytte lovgivningen. Kvaliteten på produktet forblir den samme.Det finnes også tilfeller hvor man har patentert urter og planter som har eksistert i tusen år. Slik får man profitt gjennom å utnytte systemet, og samtidig hindrer man andres bruk av tradisjonelt sett fritt tilgjengelige produkter.
La markedet være spontant
Mennesker søker profitt og forbedring av sin egen situasjon. I markedet gjør du dette gjennom å tilby mennesker noe de vil ha. Blir du utsatt for konkurranse fra et liknende produkt, er det ikke annet å gjøre enn å forbedre produktet. IP gjør det mulig å stanse konkurransen på det frie markedet, stikk i strid med innovasjons- og rettferdighetsprinsippet.
IP er statlig innvilget monopol. Selskaper liker monopol, fordi det gjør det lettere å bevare profitt enn å konstant måtte fornye seg og øke effektiviteten.
Et system uten IP vil gi selskapene insentiver til å være raskere på markedet, åpne opp for større samarbeid og arbeide hardere med fornyelse av produktkatalogen. Kunnskap vil spre seg raskere, i tråd med hva det frie markedet lover.
Det er et empirisk spørsmål om IP øker innovasjonen. Palmer hevder at det er sannsynlig at IP skader innovasjonen. Stiglitz vil ha et system som balanserer kostnadene av monopolet mot fordelene ved at han mener IP gir økt innovasjon. Hayek har følgende å si om IP:
“…while ownership of material goods guides the use of scarce means to their most important uses, in the case of material goods such as literary productions and technological inventions the ability to produce them is also limited, yet once they have come into existence, they can be indefinitely multiplied and can be made scarce only by law in order to produce such ideas. Yet it is not obvious that such forced scarcity is the most effective way to stimulate the human creative process.” (ibid)
Vi har eiendomsrett fordi vi har knappe ressurser, og eiendomsrettigheten sørger for at ressursene blir brukt mest mulig effektivt. IP skaper knapphet der det ikke er knapphet og gir insentiver til ikke-innovativ atferd. Et system uten IP vil gi selskapene insentiver til å være raskere på markedet, åpne opp for større samarbeid og arbeide hardere med fornyelse av produktkatalogen. Kunnskap vil spre seg raskere, i tråd med hva det frie markedet lover. Som liberalist er jeg derfor sterkt skeptisk til intellektuell eiendomsrett.
- Av Ole Michael Bjørndal (f. 1982) er statsviter og gitarist i bandet Mirth Among Man.
Kilder:
Hayek, Friedrich A. (1988) The Fatal Conceit. The Errors of Socialism. Chicago: University of Chicago Press.
Hayek, Friedrich A.(1960) Constitution of Liberty. Chicago: University of Chicago Press.
Palmer, Tom G. (1989) Intellectual Property: A Non – Posnerian Law and Economics Problem [http://www.tomgpalmer.com/papers/palmer-non-posnerian-hamline-v12n2.pdf] Lest 15. 04. 2008.
Palmer, Tom G, (2002) Are Patents and Copyrights Morally Justified? The Philosophy of property rights and Ideal Objects. I: Thierer, Adam & Crews, Clyde Wayne(2002) Copy Fights, s. 43 – 93. Washington: Cato.
Stiglitz, Joseph (2006) Making Globalization Work.New York: Norton.
Ingressfoto: “Pro piracy demonstration” av Jon Åslund. Publisert under Creative Commons Attribution 3.0 Unported-lisensen.
Det er bra at artikkelen virkelig vil undersøke hvilke konsekvenser en fjerning av opphavsrett kan få; mange tidligere artikler jeg har lest om liberalisme og opphavsrett har artet seg som blodfattig begrepslogisk puritanisme, uten å løfte blikket mot konsekvensene. Spørsmålet om dette vil øke innovasjonen, er som du skriver empirisk, men jeg lar meg ikke riktig overbevise om de gunstige konsekvensene av å fjerne opphavsretten. Det er bra at du setter fingeren på forhold ved lovene som fremmer ikke-innovasjon, men jeg mener du haster litt vel fort og uproblematisk forbi de tross alt fremmende virkningene av de samme lovene. Da tror jeg langt mer på partiet Venstres forslag om å redusere vernetiden. Herunder kan en også betvile gunstigheten av å sidestille patenter og åndsverk; intensjon å svekke monopolvirksomhet på markedet kan umulig berøres av åndsverks beskyttelse, og forslag jeg har lest om artistiske virksomheters ”alternative markedsstrategier” til nå er ofte naive (å vise til Stiglitz’ forfattervirksomhet er forresten tendensiøst).Hvorvidt konklusjonen i artikkelen vil bli det autoritative svar for liberalismen, er ikke innlysende. Andre liberalere ville begrunnet at forskjellene mellom eiendomsrett og opphavsrett ikke får overdrives, men er den samme beskyttelse av individets arbeid.