Erik Reinerts nye bok makter ikke å se dagens situasjon i et lengre perspektiv.
I boken Spontant Kaos – økonomi i en ulvetid, går forfatteren, Erik S. Reinert, til angrep på litt av hvert. Oljefondet har vært til skade. De tradisjonelle økonomer som bedriver økonomi som om det skulle være en form for fysikk med stabile likevekter levnes ingen ære. Frihandel er et onde og Ricardos teorier er seierherrenes middel til å holde de fattige nasjoner nede. Markedet og markedsmekanismen skaper ikke harmoni, men kaos og ulikheter. En nøytral næringspolitikk vil være en ulykke.
Det er ikke forsøket verdt å kommentere alle hans utfall, men la oss se på noen få av dem.
En sentral påstand fra Reinerts side er at økonomisk vekst avhenger av at landene makter å bygge opp en industri, og for å klare det må de, i allefall i en overgangsperiode, beskytte den ved hjelp av toll eller andre handelshindringer. Etter hans mening har alle de land som i dag er utviklede og velstående gjort dette i sin tidlige vekstfase. Han viser mange ganger til at USA brukte toll for å beskytte sin industrivekst på 1800-tallet. Men han nevner ikke alle de land som også har beskyttet sitt nasjonale næringsliv og som ikke har fått til økonomisk vekst.
Som støtte for sin argumentasjon for proteksjonisme anfører han at det var hensikten med Marshallhjelpen. Marshallhjelpens formål var, sier Reinert, å legge forholdene til å rette for at de europeiske land skulle kunne gjenoppbygge sin industri bak tollbeskyttelse. Men denne påstanden er gal. Formålet med Marshallhjelpen var tvert om å sette de europeiske land i stand til å gjenoppbygge sitt næringsliv uten at de skulle føle seg tvunget til proteksjonisme. Marshallhjelpens valutastøtte skulle gjøre det mulig å praktisere fri internasjonal handel og etter hvert å avvikle gjeldende restriksjoner på internasjonale betalinger. Det å overvåke at denne liberaliseringen fant sted var begrunnelsen for å etablere et Marshallsekretariet i Paris, et sekretariat som senere ble OEEC og deretter OECD.
Like feilaktig som frihandel, vil etter Reinerts mening en nøytral næringspolitikk være. Hva han anbefaler er litt uklart, men det han skriver minner litt om tilrådingene fra Boston Consulting Group som for mange år siden (omkring 1980) la frem en plan for Sveriges industrielle fremtid. Planen bygde på en forutsetning om at Sveriges regjering var styret for et konsern, Sverige AB, og at styrets oppgave var å treffe kloke beslutninger om hvordan konsernets ressurser burde anvendes.
På den tid arbeidet jeg i Norges Industriforbund og anbefalte nettopp det Reinert tar sterkt avstand fra, en nøytral industripolitikk. Vårt hovedpoeng var at ingen regjering vil være i stand til å vite på forhånd hva som vil være lønnsomt og hva som ikke vil lønne seg. Det er fremtiden vi snakker om. All erfaring tilsa at det ikke var bransjer eller næringer som var viktige, men den enkelte bedrift. Vi kunne finne lønnsomme og ulønnsomme bedrifter i nær sagt alle bransjer og i alle størrelser. Den politiske oppgave måtte derfor være å legge forholdene til rette for konkurranse, slik at de lønnsomme bedrifter kunne vinne frem, og slik at de svakeste ville bli slått ut.
Problemet med en selektiv næringspolitikk, og med beskyttelsestoll for den saks skyld, er ikke bare at de som skal vedta tiltakene, (Reinert anvender ofte ordet ”vi” og mener nasjonalstaten, dvs, dens politiske ledere) vanligvis ikke vil vite hva som er riktig å gjøre, men at de ofte heller ikke er interessert i å vite hva som er i landets interesser. Beslutningstakerne er mest interessert i å vite hva som er deres egen interesse. Hadde vi vært styrt av Platons filosofkonger, kunne kanskje en selektiv næringspolitikk være på sin plass. Så lenge vi er som vi er, må det Industriforbundet gikk inn for, såmannsprinsippet, være ledetråden. Heldigvis har også dette i praksis vanligvis vært tilfelle, og Norge har i dag mindre industri enn tidligere – på linje med hva som har skjedd i alle utviklede land – men de bedrifter vi har er gjennomgående meget avanserte. Ppå visse områder er de verdensledende.
Hovedinnvendingen mot Reinerts bok er allikevel ikke hans mange påstander, som nær sagt alle kan diskuteres, men at han ikke ser dagens situasjon i et lengre perspektiv. Han betrakter seg selv som en økonom som ikke henger seg opp i abstrakte matematiske modeller, men som studerer virkeligheten. Boken er derfor full av anekdotiske ”bevis”. Men hans virkelighetsoppfatning er, i alle fall for meg, lite overbevisende.
Før ca. 1800 var alle land i verden fattige. Inntektsnivå og levealder var lav. Noe høyere i Europa enn i resten av verden. Men så skjedde det noe. En økonomisk vekstprosess startet, først i vest-Europa., deretter i land som USA, Canada, New Zealand og Australia. Japans økonomiske vekst tok til enda noe senere. For ikke lenge siden sto de asiatiske tigrene frem, og nå i våre dager har land som Kina, India og Brasil opplevd en betydelig vekst.. Men vekstprosessen omfatter nå egentlig de aller fleste land..
Det som ligger bak den enorme vekst verden har opplevd synes å være at politikken er lagt om, fra en eller form for beskyttende, nasjonalistisk merkantilisme, til frie markeder og frihandel. Det blir heldigvis i stigende grad erkjent at politikkens oppgave ikke er å plukke ut morgendagens vinnere, men å etablere en rettsstat.
De land som fortsatt forsøker å drive en selektiv næringspolitikk bak tollbeskyttelse er også fortsatt fattige..
Den økonomiske vekst verden har opplevd i de siste 200 år har ikke vært uten tilbakeslag. Men i et stort perspektiv er det nesten ikke mulig å avlese slike hendinger som den første verdenskrig, 30-årenes depresjon eller den annen verdenskrig. Den etterfølgende vekst har leget alle sår. Utviklingen synes å være en bekreftelse på Schumpeters tese om at kriser var en integrert del av at det kapitalistiske markedsøkonomiske system. Kriser var ikke noe som måtte unngås (de var ikke til å unngå). De var tvert om nødvendige for å sikre at samfunnets ressurser stadig ble anvendt på en lønnsom måte. Det er min spådom at vi om noen år, når vi er betraktelig rikere enn i dag, vil se tilbake på hendingene i 2009 og spørre oss selv om hva vi var så opptatt av.
