USA vil kutte klimautslippene mer enn EU fra nå til 2020, men ta en stor del av kuttene i utlandet. Det spørs hvor mye resten av industrilandene vil godta under klimaforhandlingene i København.
Fredag vedtok Representantenes Hus med knapt flertall en energi- og klimalov som også fastsetter et tak for USAs utslipp av klimagasser. Disse skal reduseres med 17 prosent fra 2005 til 2020. Senatet skal også behandle loven, og det forventes ikke noe endelig vedtak i år.
Det hevdes regelmessig, nærmest som et faktum, at Europa har langt strengere klimamålsettinger enn de som USA nå muligens er i ferd med å vedta. Alf Ole Ask skrev for eksempel i Aftenposten på søndag (ikke på nett) om nevnte målsetting: ”Dette er betydelig mindre ambisiøst enn EUs målsetting om å redusere utslippene med 20 prosent målt til 1990-nivå innen 2020.”
En slik konklusjon er imidlertid helt avhengig av at man bruker 1990 som basis-år, slik Kyoto-avtalen gjør. Men dette sier ganske lite om hva de respektive land faktisk har gjort for å få ned utslippene, og enda mindre om byrden ved å kutte fremtidige utslipp.
Kyoto-avtalen ble forhandlet frem i desember 1997, åpnet for signering i mars året etter og stengt for signering i mars 1999. Det er derfor ikke rimelig å forvente resultater som følge av tiltak forårsaket av avtalen før rundt 2000. Når det er sagt, vil det heller ikke være rimelig å se bort ifra at mange europeiske land gjennomførte en del tiltak som hadde virkning for klimagassutslippene også på 1990-tallet, og at dette skjedde i større grad enn i USA under Clinton.
Samlede utslipp av klimagasser, millioner tonn CO2-ekvivalenter.
|
Tidsrom
|
||
|
1990
|
6099
|
5564
|
|
2000
|
7008
|
5053
|
|
2005
|
7108
|
5110
|
|
2007
|
7150
|
5045
|
|
2020 – målsettinger
|
5900 *
|
4451/3895
|
|
Endring 2000-2020
|
-15,8
|
- 11,9/-22,9
|
|
Endring 2005-2020
|
- 17
|
- 12,9/-23,8
|
|
Endring 2007-2020
|
-17,5
|
- 11,8/-22,8
|
* Målsettingen om et kutt på 17 prosent omfatter strengt tatt ikke alle sektorer, men la oss se bort fra dette i denne omgang.
Som vi ser av tabellen, økte utslippene i USA kraftig mellom 1990 og 2000, mens de falt kraftig i de nåværende EU-landene (noe mindre i datidens 15 medlemsland). (Tallene er hentet fra de nyeste offisielle oppdateringene jeg kjenner til, foretatt våren 2009.)
EU fikk mye gratis
Ser vi på endringene i utslipp fra 1990 til 2007 for det enkelte land, er variasjonene innad i EU store. Alle land som har kuttet mer enn gjennomsnittet er nye medlemsland fra Øst-Europa, og bare ett av disse landene, nemlig lille Slovenia, har økt sine utslipp. Bare to ”gamle” land har kuttet mer enn gjennomsnittet, og det er Storbritannia og Tyskland.
Mens USAs utslippsvekst kan tilskrives god økonomisk vekst i perioden, og en slags ”business as usual”, skyldes fallet i EU i høy grad tre ekstraordinære forhold:
- Storbritannia erstattet mange av sine kullfyrte kraftverk med gasskraftverk. Dette skjedde som en følge av en liberalisering av kraftmarkedet og var primært markedsdrevet.
- I Tyskland førte gjenforeningen i 1990 til at store deler av den kraftkrevende industrien i det gamle Øst-Tyskland ble stengt.
- I det øvrige Øst-Europa ble store deler av den svært ineffektive kraftslukende industrien slått ut av overgangen til markedsøkonomi. I tillegg falt BNP betydelig i en overgangsperiode.
Mye tyder på at mindre enn halvparten av utslippskuttene i Storbritannia og Tyskland skyldes en bevisst politikk for å redusere utslippene av klimagasser. EU får altså mye ”gratis” når vi bruker 1990 som utgangspunkt.
Fremover må USA kutte mer enn EU
Ser vi på utviklingen fra 2000 til 2007, som er det siste året vi har data for, er utslippene nesten helt stabile i EU, mens de har økt med omkring 2 prosent i USA. Tar vi imidlertid hensyn til at USA har en betydelige høyere befolkningsvekst – drøye 3 prosent høyere i dette tidsrommet, blir det vanskelig å se noen klar effekt av klimapolitikk i EU, etter at ”gratiseffektene” i forrige tiår ble tatt ut.
Ser vi fremover, og det er jo poenget med en avtale som skal utløse tiltak, ser vi at USA må kutte sine utslipp vesentlig mer enn EU, dersom EUs målsetting på 20 prosent legges til grunn. (Oppdatering: Tar vi også hensyn til at USAs befolkning vil øke omlag 7 prosent mer enn EUs fra 2005 til 2020 er forskjellene i utslippskutt per innbygger betydelige).
EU har riktignok sagt at de er villig til å gå lenger, dersom andre land gjør det samme. Men da blir det et problem at man hele tiden sammenligner med 1990. Skal USAs målsetting anses som svak, og dermed ikke utløse strengere målsettinger fra EU, når USA faktisk må kutte en og en halv gang så mye som EU fra i dag til 2020?
Også Japan har nylig fått mye kjeft fordi landet har annonsert et kutt i utslippene på 15 prosent fra 2005 til 2020, siden dette bare ligger 8 prosent under nivået i 1990. Igjen er problemet at utslippene økte betydelig frem til 2005. Etter press har Japan nå sagt at de vil revurdere sitt mål og gjøre det strengere ved å inkludere tiltak i utlandet.
Smutthull i loven
Den samme logikken – at man kan ha mer ambisiøse mål ved å inkludere tiltak i utlandet, ligger bak det som noen ser som et stort smutthull i den loven som Representantenes Hus nettopp har vedtatt, og som norsk presse og norske politikere foreløpig ikke ser ut til å ha fått med seg betydningen av.
Lovutkastet åpner nemlig for at en svært stor del av utslippskuttene skal kunne tas utenfor USAs grenser, eller innenlands i sektorer som ikke er omfattet av utslippstaket – i realiteten skog- og jordbruk.
Det er i utgangspunktet ingenting galt med dette. Tvert imot er det riktig å kutte der utslippskuttene er billigst, siden det ikke spiller noen rolle for effekten på det globale klimaet hvor utslippene skjer. Ved å kutte der det er billigst får man mest effekt av pengene, og befolkningen må ofre minst, eventuelt at ambisjonsnivået kan heves. I et system der alle land er omfattet av bindende utslippsmål er internasjonal kvotehandel eller andre måter å betale for tiltak i andre land ikke problematisk. De tiltakene som krediteres dem som betaler for dem, kan ikke samtidig regnes inn i måloppfyllelsen for de landene der de skjer.
Hva ville skjedd uten klimatiltak?
Problemet oppstår når tiltak skjer i land uten egne klimamålsettinger, det som på kyotosk for tiden kalles CDM – Clean Development Mechanism. Da har både kjøper og selger et incentiv til å omdøpe alt mulig til klimatiltak. Men hva ville ha skjedd uten støtte utenfra? Kanskje det samme. Dette er blant annet kritikken som rettes mot norsk støtte til vannkraftutbygging i Kina. Og hvordan håndterer man tiltak som ikke kutter utslippene reelt, men som kommer istedenfor noe som ville øke utslippene enda mer? Kan man få godskrevet bygging av gasskraftverk i Kina fordi alternativet ville vært kullkraft? Hvordan beregner man egentlig effekten av skogtiltak i Amazonas – kan man forutsette at all skogen ville blitt felt uten tiltak? Det er fremdeles langt frem til enighet om hvordan slike tiltak skal håndteres i forhold til landenes forpliktelser.
Diskusjonen er velkjent også når det gjelder norske målsettinger, men den norske regjeringen har gjort det klart at slike tiltak i land som ikke har bindende utslippsmålsettinger ikke teller i oppfyllelsen av norske forpliktelser, bare i vår ensidige målsettingen om karbonnøytralitet. Når vi betaler for skogtiltak i Amazonas kommer dette altså på toppen og skal sørge for at Norge kompenserer for alle norske utslipp.
Kan skogbruket komme med?
For tiltak i jordbruket og skogbruket er sitasjonen også komplisert. Det har lenge vært tautrekking innenfor Kyoto-prosessen om man skal inkludere såkalte ”sinks”, primært binding av karbon i vegetasjon, og hvordan dette i så fall skal beregnes.
I Norge har vi for eksempel en stor naturlig nettotilvekst i skogen. Dersom man tok hensyn til dette, behøvde vi nesten ikke kutte i andre sektorer. Men er det rimelig, særlig når vi vet at varmere klima og mer CO2 i atmosfæren vil øke bindingen på nordlige breddegrader? På den annen side – hva om vi setter i gang tiltak for å øke bindingen, for eksempel massiv skogplanting? Det vil jo gi effekt, og kan være langt billigere enn mange andre typer tiltak. Det ville jo være dumt å se bort fra disse mulighetene? Men problemene med å verifisere slike tiltak, og skille dem fra Business as usual, har enn så lenge ført til at de ikke regnes inn i måloppfyllelsen innen Kyoto-avtalen og dens etterfølger.
Dimensjonene for denne typen tiltak – ”offsets” som de kalles i den amerikanske loven, er så enormt at det kan skape store problemer i klimaforhandlingene i København før jul. Riktignok er det så vidt jeg kan forstå også en åpning innen EU for å kreditere tiltak utenfor EU når EUs mål skal oppfylles, men i betydelig mindre omfang enn USA legger opp til.
Ingen faktiske kutt i USA?
Kritikere av lovforslaget fra den grønne siden har påpekt at siden loven åpner for offsets på hele 1 milliard tonn årlig innenlands og like mye utenlands, kan man la være å kutte de utslippene som omfattes av kvotehandelssystemet (og trolig Kyoto-avtalens etterfølger) overhode, og snarere la dem fortsette å øke.
Loven åpner altså for at inntil 2 milliarder tonn kan kuttes utenfor systemet – langt mer enn de samlede kuttene innenfor og utenfor kvotehandelssystemet.
Og så kan man saktens lure på om at det mulig å finne billige tiltak på hele 1 milliard tonn i utlandet, og om lovens kritikere derfor overdriver problemet. Det er jo bare interessant å gjennomføre tiltak i utlandet dersom de er billigere enn kvoteprisen innenlands, og jo flere land som er aktive utenlands, jo dyrere blir det å finne gode og billige tiltak der.
Kongressens budsjettkontor har forsøkt å beregne kvotepris og hvor mye av kuttet som vil skje innenfor og utenfor kvotehandelssystemet. De har kommet frem til at 640 millioner tonn vil bli kuttet i form av de to typene offsets i 2020 (s. 16), og kvoteprisen bli redusert med 69 prosent i forhold til om alt skulle kuttes innenfor kviotehandelssystemet.
Altså: Dersom USA skulle kutte sine innenlandske klimagassutslipp med 17 prosent frem til 2020, ville det være mer ambisiøst enn EUs målsetting. Derfor ville kostnadene bli høyere enn politisk mulig i USA. Løsningen er blitt å ta en stor del av reduksjonene utenlands til en billigere penge. Men det blir ikke lett å finne frem til enighet om dette i København.
Gud velsigne den amerikanske konstitusjonen. 100 personer på 300 millioner : Det er hvor tynt sivilisasjonen, integriteten og kompetansen sitter selv i vår påstått opplyste vestlige verden.
Bare litt fakta:Between 1990 and 2007, Norway’s greenhouse gas emissions increased by 12%.[58] As well as directly reducing their own greenhouse gas emissions, Norway’s idea for carbon neutrality is to finance reforestation in China, a legal provision of the Kyoto protocol. Og dette gir og oss god grunn til å ha stor tro på neste avtale?:-)Og plante ekstra mye skog ett eller annet vilkårlig sted i verden høres ut som en ganske billig måte og komme seg unna dette på før klimaboblen sprekker ! Politikere er smarte nok til å se at det kommer til å skje før eller siden, så da er det viktig og ikke sitte igjen med svarteper. Dvs, det er om og gjøre å komme seg videre til neste “problem” før folk flest skjønner at de har blitt lurt.
[...] Jeg skrev om utslippsutviklingen siden 1990 og frem til 2007 den 29. juni. Etter det har det komme nye tall for EU, som viser en nedgang på 1,5% fra 2007 til 2008. USA ikke har offentliggjort tall for samlede klimagassutslipp, bare for CO2, men disse utgjør uansett brorparten av endringene. Disse utslippene falt med 2,8% fra 2007 til 2008. Antar vi at samme utvikling gjelder øvrige klimagassutslipp, finner vi at fra 2000 til 2008 falt utslippene i EU med 1,5%, mens de i USA falt 0,8%. I samme tidsrom økte USA befolkning med drøye 3,5% mer enn EUs. [...]
[...] de to hadde lest Minerva, ville de ha fått med seg at jeg allerede 29. juni gjorde rede for dette. I 2020 åpner lovutkastet for at 2 milliarder tonn CO2-ekvivalenter kan [...]