Det er det frie og kritiske individ som har de beste forutsetninger for å handle moralsk godt.
Våren 2007 tok jeg et kurs i politisk filosofi på Blindern hvor professor i filosofi Arne Johan Vetlesen foreleste. Da vi var ferdige med Hegels Rettsfilosofi (1821) sa Vetlesen at vi skulle ta fatt på noe enklere: John Stuart Mill og hans verk On Liberty (1859). Dette verket er objektivt sett lettere å forstå en Hegels filosofi hevdet Vetlesen.[1]
On Liberty[2] er altså lettlest. Lettheten gjør hverken boken god eller dårlig i seg selv, men uansett vil jeg hevde at den innehar en del poenger som bør vekke interesse for folk som vil kalle seg mer eller mindre liberale. Mill advarer sterkt mot det konforme og servile samfunn. Frykten for dette bør kanskje ikke høyresiden hevde at de har monopol på. I alle fall ikke lys av den noe konformpregede og kapitalistiske forbrukskulturen vi lever under i dag.
Moralfilosofisk begrunner Mill viktigheten av friheten som et grunnlag for individuell utvikling, selvstendighet og moralsk karakter. Dette er gode moralfilosofiske poenger i On Liberty som kan gi liberale ideer en bredere moralsk legitimitet enn et rent negativt syn på frihet: det er det frie og kritiske individ som har de beste forutsetninger for å handle moralsk godt. Dette moralfilosofiske poenget hos Mill kan man finne hos flere filosofer, noe jeg vil komme tilbake til.
Sosialt press
Mill advarer ikke bare mot statlig og politisk konformitetspress. Ut i fra en sosiologisk synsvinkel er Mills advarsler mot sosiale mekanismer som knebler mennesket til å leve fritt interessante. Vår konformpregede forbrukskultur er i prinsippet resultat av frie valg, men å diskutere for eksempel forbrukskulturen normativt og kritisk bør vi være åpne for. For er det ikke rimelig å anta at det ligger et sterkt sosialt press på at vi bør ha et høyt forbruk? Bare prøv og legg merke til den utstrakte bruken av termen ”må ha”. Man må ha alt mulig. Det er ikke en fordel eller enklere med større leilighet, man må ha det.
Jeg mener ikke at staten skal forby overforbruk, men når kritikere av høyt forbruk blir stemplet som paternalister eller sosialister av oss liberalister, så argumenterer vi dessverre ofte mot en stråmann. Å drive kulturkritikk er ikke det samme som å argumentere for statlig paternalisme. En liberalisme som ikke er åpen for kulturkritikk er en impotent liberalisme. Den blir sosialfilosofisk sett illiberal. For hvis vi vil forsvare selgerens frie rett til og ”lure” kunden, så må vi også forsvare kritikerens frie rett til å kritisere. Staten blander seg nok ofte opp i for mye i, men hvis vi blander kulturkritikk og paternalisme så skyller vi barnet ut med badevannet.
For hvis vi vil forsvare selgerens frie rett til og ”lure” kunden, så må vi også forsvare kritikerens frie rett til å kritisere.
Impotent liberalisme
”Liberalismen har hegemoniet” hører en ganske ofte at det blir sagt i akademiske kretser. ”Liberalismen er bunnfalsk” sa Dag Østerberg da han fylte 70 år. ”Partiet Høyre er en intellektuell ruin,” sa professor i Statsvitenskap Bernt Hagtvet ved et frokostmøte for noen måneder siden.
Det nyliberale overmot som særlig skjøt fart etter kommunismens fall har delvis gjort det liberale til en ”fordi jeg fortjener det”-filosofi. Det liberale trenger mer ideologisk tyngde hvis det skal få bredere appell og sterkere troverdighet. Som tilhenger av det liberale bør man bemerke seg Mills stadige påpekning av viktigheten av kritisk refleksjon.
Det er særlig to ideer jeg vil hevde liberale bør trekke frem for å styrke sin intellektuelle troverdighet.
- Å drive normativ kritikk av adferd er ikke det samme som å hevde at staten bør hindre den kritiserte adferden med tvang. Å blande dette er å godta en sosialdemokratisk feilslutning: nemlig at stat og samfunn er det samme. Husk at Mill ikke bare advarte mot statlig knebling av friheten, men at han også mente sosiale mekanismer kan virke kneblende på friheten.
- Liberale bør holde fast ved grunntanken om at det er friheten som skaper det beste grunnlag for utviklingen av det moralsk dannede individ.
Punkt 1 har jeg sagt noe om allerede. Som filosof er det under det andre punktet Mill blir særlig interessant. Og det er derfor i hovedsak dette punktet jeg vil fokusere videre på.
Frihet som nødvendighet for dannelse av moralsk karakter
”The initiation of all wise or noble things comes, and must come, from individuals.” (Mill 1859:131)
”Mankind are greater gainers by suffering each others to live as seems good to themselves than by compelling each to live as seems good to the rest.” (Mill 1859:72)
Skal et individ oppnå moralsk karakter må individet fritt få uttale seg og diskutere moralske spørsmål, samtidig som det er åpent for å lytte til – og diskutere med – folk med ulike oppfatninger. Dette fordrer både en plikt og en rett. Retten til å fritt kunne uttale seg og danne sin mening, men også plikten til å være åpen for andres meninger.
Den frie meningsdannelsen er nødvendig for at mennesket skal frigjøre seg fra skinngrunner for sine argumenter. Slike skinngrunner er meninger som for eksempel er støttet av vanens makt eller at flere kollektivt mener det samme. Dette kollektiv danner en ”verden” som danner grunnlaget for en mening uten at den virkelige grunn søkes. ”He devolves upon his own world the responsibility of being in the right against the dissentient worlds of other people…” (Mill 1859:78)
Et menneske kan kun gjennom fri og uavhengig refleksjon nå frem til begrunnelsene for sine meninger, i følge Mill. Stenger man ute muligheten til å oppsøke moralske reglers begrunnelser, så taper man lett muligheten til faktisk å komme frem til hva som er riktig. En moralsk lære som overtas passivt og ikke aktivt, blir et dødt skall som ikke har noen kjerne. Forholder en seg passivt til en mening kan en ikke grunngi sin mening, og dermed heller ikke på troverdig vis forsvare sin mening. Skal et menneske utvikles åndelig må det selv fritt og aktivt danne sin mening og foreta egne valg.
Man ser ikke at ved å tvinge individer til ikke å handle ”galt”, så risikerer man samtidig å forhindre at individet utvikler en moralsk karakter.
”The human faculties of perception, judgment, discriminative feeling, mental activity, and even moral preference, are exercised only in making a choice. He who does anything because it is the custom makes no choice. (…) The mental and moral, like the muscular powers, are improved only by being used.” (Mill 1859:122)
Moral fordrer frihet
Skal individer danne seg en riktig mening er det ikke slik at den beste mening sterkest ivaretas ved at visse prinsipper ikke diskuteres. Tanken bak en slik filosofi er at mennesket ikke er stand til å vurdere alt selv, og at en form for autoritet bør veilede det. En slik tanke vil innebære og begrense friheten til individet. Man ser ikke at ved å tvinge individer til ikke å handle ”galt”, så risikerer man samtidig å forhindre at individet utvikler en moralsk karakter. Individet blir snarere preget av lydighet enn selvstendighet. For å trekke en parallell til teologien: Teologen Notto Thelle har kritisert autoritære kristne for å søke lydige tilhengere. Dette bryter med synet på Jesus og disiplene. En disippel er ikke en tilhenger, men et fritt og selvstendig individ.
Skal et menneske oppnå en moralsk og individuell karakterstyrke må kjernen for hans vesen ligge i ham selv. Et menneske må fritt få utvikle sin individualitet, samtidig som det plikter å lytte til andre meninger istedenfor å stenge dem ute. Kjenner et menneske kun den ”gode moral” som noen formuleringer uten at det selv har tilstrekkelig med erfaring, eller at det selv har fått diskutert moral fra ulike perspektiver, så har denne moralen ikke tilstrekkelig styrke.
Aristoteles, Hegel og Kant
Det helt sentrale og liberale poenget til Mill finner en også hos andre filosofer. Aristoteles taler om phronesis, eller karakterstyrke, som en dyd som oppnås når et individ selv er overbevist og handler i samsvar med loven, og ikke slavisk følger loven. Følger et individ lover og autoriteter uten selvbestemmelse og innsikt, risikerer individet å opptre uten rimelighet i forhold til loven. Et uselvstendig individ evner ikke å utøve skjønn når det skal bedømme en sak.
Hegel hevdet at det gode kun kan komme til uttrykk gjennom subjektet. Det er individer som handler og som er moralsk ansvarlige.Kant hadde også et beslektet syn når han omtalte et individs dømmekraft som den evnen man må utvikle for å kunne se hvilken allmenn regel som bør benyttes i det enkelte tilfelle. Mill støttet seg spesielt til den sokratiske dannelsen av et selvstendig individ.
Den sokratiske dialektikk må holdes levende slik at menneske klart kan argumentere for sitt standpunkt og kvitte seg med skinngrunner.
”Socrates was put to death, but the Socratic philosophy rose like the sun in heaven, and spread its illumination over the whole intellectual firmament.” (Mill 1859:93-94)
Mills On Liberty kan på sett og vis sees på som et muligens litt enkelt, men viktig sosiologisk verk. Men det er også prinsipielt sett – spesielt i vår samtid – absolutt et viktig verk med tanke på forsvar av ytringsfriheten. Diskusjonen om ytringsfrihet har jeg valgt ikke å gå særlig inn på i dette essayet. Jeg har valgt å fokusere på frihetens betydning for utviklingen av moralen, da det er et meget viktig moralfilosofisk poeng – ikke bare hos Mill – men gjennom store deler av filosofihistorien. Det gir ikke mening å snakke om moral uten frihet for å si det kantiansk.
On Liberty kommer i en ny norsk oversettelse på Vidarforlaget til høsten, deler av den er også nylig oversatt i Lars Fr. H Svendens antologi ”Liberalisme” (2009).
- Lars Kolbeinstveit (f. 1980) er medlem av Minervas redaksjonsråd.
[1] Vetlesen har rett, selv om det ikke bør skremme folk fra å lese Hegel.
[2] Jeg har brukt Penguin Books (Penguin Classics) utgave av On liberty fra fra 1974, (1985).
