Jeg kan avkrefte ryktene om markedsøkonomiens død. Feilene i finansmarkedet ser ikke ut til å ha vesentlig smitteeffekt for vårt generelle samfunnssyn, og en fattigere stat gjør det enda viktigere å ta markedet i bruk.
Finanskrisen har skapt ny optimisme på venstresiden verden over. Endelig må da vel markedsøkonomien være diskreditert, slik at vi kan får mer stat og styring på en rekke samfunnsområder?
Vi på høyresiden svarer gjerne at finanssektoren alltid har hatt behov for særlige reguleringer, og at det er begått feil på dette området, selv om det også er mange andre grunner til krisen.
Ja, mange land må endre reguleringene for å begrense muligheten til å ta risiko i finansmarkedene, og sikre mer gjennomsiktighet i forhold til kreative finansinstrumenter. Men der stopper det. Jeg tror ikke at behovet for bedre reguleringer av finanssektoren i noen vesentlig grad vil ikke smitte over på hvordan vi ser på forholdet mellom stat og individ, marked og styring generelt.
Hvorfor skulle det være mindre aktuelt med valgfrihet og konkurranse i skolen, eller konkurranseutsetting av Posten, fordi Lehman Brothers gikk konkurs?
I desember 2008 hadde Minervas redaktør og jeg en meningsutveksling om de langsiktige politiske virkningene av finanskrisen.
Selv om det fremdeles er for tidlig å felle noen endelig dom, er min optimisme fra den gang styrket. Denne artikkelen er basert på et foredrag jeg holdt for ansatte på BI 11. juni. Jeg ser med glede at mange andre er på vei i min retning. Civitas Torkel Brekke skrev om samme tema i Aftenposten i går, Dagsavisens Ivar Iversen 17. juni og Newsweeks Fareed Zakaria 13. juni. (Selv om vi slett ikke mener nøyaktig det samme.)
Venstresiden sliter
Det som er enklest å slå fast er at venstresidens partier ikke har gått frem etter krisen, noe EU-valget var et eksempel på. Dette kom ikke som noen overraskelse, men reflekterer det nasjonale meningsmålinger har sagt oss lenge.
Nøyer vi oss med å se på noen toneangivende land, trenger Labour et mirakel for ikke å bli erstattet av en konservativ regjering i Storbritannia neste år. I Frankrike har oppslutningen om Sarkozy sunket noe, men sosialistpartiet sliter enda mer. I Tyskland er det ganske sannsynlig at vi i september opplever at det relativt markedsliberale FDP erstatter sosialdemokratene i koalisjonsregjeringen. I Italia holder Berlusconi stand, selv om hans politiske program er såpass uklart at det vanskelig å ta det til inntekt for noen spesiell side. Men venstresidenes alternativ er ikke populært der heller. I Spania har den konservative opposisjonen for første gang på lenge en seier innen rekkevidde, men her skal det riktignok sies at den økonomiske krisen, som i høy grad er hjemmeavlet, er sterkere enn i nesten alle andre land.
Kikker vi utenfor Vest-Europa har Polen endelig fått en høyreregjering som er liberal og markedsorientert, og ikke nasjonalistisk og populistisk. Det har ført til at landet stort sett har unngått økonomisk krise, og velgerne belønnet regjeringen i EU-valget. I India, som Brekke legger stor vekt på, er det relativt markedsorienterte Kongresspartiet gjenvalgt og langt mindre avhengig av venstrepopulistiske koalisjonspartnere.
Bildet er ikke helt entydig. I Norge er det liten tvil om at den sittende regjering, som så ut til å gå mot et ganske sikkert nederlag før krisen, nå har brukbare sjanser til å bli gjenvalgt. I Sverige er situasjonen den samme, men her er det de borgerlige som tjener.
Har opinionen beveget seg mot venstre?
Men om venstresidens partier foreløpig ikke har vunnet frem, kan det jo hende at deres ideer er blitt mer populære, noe som vil påvirke den praktiske politikken over tid.
Utenfor USA kjenner jeg til veldig få meningsmålinger som har forsøkt å kartlegge slike endringer i opinionen. To Gallup-målinger for Civita fra juni 2008 og februar 2009 viser at det nå er litt flere som mener det er mer umoral i privat enn i offentlig sektor (men fremdeles bare 26 prosent), og at støtten til offentlig eierskap er økt fra 44 til 51 prosent.
Financial Times målte i oktober 2008 hvor mange som mente at krisen skyldtes kapitalismen eller ”abuses of capitalism”.
BRI | FRA | ITA | ESP | GER | USA | |
Abuses of capitalism | 52% | 68% | 64% | 62% | 46% | 66% |
Failures of capitalism itself | 13% | 17% | 11% | 15% | 30% | 7% |
Neither | 7% | 5% | 8% | 9% | 13% | 10% |
Not sure | 28% | 10% | 16% | 14% | 10% | 16% |
Med unntak av Tyskland ser det ut til å være dårlig grunnbunn for en generell kapitalisme-kritikk. Og vi vet fra før at ordet ”kapitalisme” gir langt dårligere assosiasjoner enn for eksempel ”markedsøkonomi”.
Den fremtredende indiske økonomen Arvind Subramanian skriver følgende om hvordan krisen ser ut fra u-landene:
Perhaps the most important reason for the decoupled debate phenomenon is that the big development challenge in the developing world is not the state-market boundary but the more mundane yet fiendishly difficult question of how to improve the state and its basic capacity to deliver law and order, security and other essential services such as health, water, sanitation and education. That was so before the crisis. That will remain true in its aftermath.
Fra USA har vi ganske mange relevante målinger, og de aller fleste av disse tyder snarere på en viss høyredreining. Dette er interessant, siden Obama – selv om han langt ifra er noen sosialist – har ambisjoner om å utvide statens engasjement betydelig, også på permanent basis, landet er svært hardt rammet av finanskrisen og USA er det eneste landet av betydning der venstresidens parti nylig har gått frem i valg.
I mars viste en Gallup-måling at det bare var et knapt flertall som støttet en større rolle for det offentlige i økonomien – og bare midlertidig. Bare 13 prosent støttet dette på permanent basis, altså etter at finanskrisen er over.
Det er dobbelt så mange amerikanere som sier de er blitt mer konservative de siste årene enn mer liberale.
I april viste en årevis måling at “small government” (lave skatter og få offentlige tjenester) ble foretrukket av 50 prosent, mens 38 prosent ønsket det motsatte. Dette er interessant nok et større forsprang enn i 2007 og 2008, før krisen slo inn for alvor. (Men preferansen for small government var betydelig større på 80-tallet.)
I samme måned viste en Gallup-måling at det var færre enn noen gang siden disse målingene ble startet i 1993 som mente at de rike betalte for lite skatt (men fremdeles et klart flertall), og færre enn noen gang som mente at de med lav inntekt betalte for mye. Det er altså ingen tendens til mer støtte til omfordeling via skattesystemet.
Målinger fra juni viser at det er dobbelt så mange amerikanere som sier de er blitt mer konservative de siste årene enn mer liberale. Andelen som kaller seg konservative er økt fra 37% til 40% fra 2008 til 2009 – det største årlige utslaget siden 1993 (for øvrig samme år som Clinton forsøkte å sosialisere helsevesenet). Her skilles det ikke på konservative i økonomiske og andre typer spørsmål.
Republikanerne har stått fast på, og snarere skjerpet, sin statskritikk gjennom krisen. Derfor er det også relevant å vise til at for første gang på to år hadde partiet nylig et forsprang i Rasmussens målinger om hvem som har størst tillit i økonomiske spørsmål.
Gjennomgående er et flertall av amerikanerne skeptiske til de store stimulanspakkene, og særlig til statens subsidier til og deleierskap i bilindustrien. Befolkningen er splittet omtrent på midten i synet på en større offentlig rolle i helsevesenet, og oppslutningen om grunnleggende endringer er litt lavere nå enn da Clinton mislyktes med sine helsereformer tidlig på 1990-tallet.
Men har partispekteret beveget seg mot venstre?
I motsetning til oppslutningen om partiene og delvis befolkningens holdninger, som kan måles direkte, er dette et skjønnsspørsmål. En slik glidning mot venstre kan oppstå dersom politikerne mener at finanskrisen har lært dem noe nytt om forholdet mellom marked og stat generelt, og ikke bare knyttet til finanskrisen. Jeg ser få politikere som uttaler seg i de baner.
Likevel er den nåværende franske regjering trolig den mest markedsorienterte landet noen gang har hatt.
Glidningen kan også oppstå dersom politikerne oppfatter av velgermarkedet har beveget seg til venstre, men vi har altså få indikasjoner på dette, særlig i USA.
Det er viktig å huske at det heller ikke før krisen var mange, ja knapt nok noen, partier av betydning som var rene markedsliberalister. Vi snakker om ulike sjatteringer av blandingsøkonomi.
Gaulistene i Frankrike har hentet frem igjen sin retorikk om viktigheten av staten, nasjonalt eierskap og en viss proteksjonisme. Men likevel er den nåværende franske regjering trolig den mest markedsorienterte landet noen gang har hatt, også etter krisen. Hendelsene har i høyden redusert mulighetene for markedsreformer, ikke ført til at Frankrike går i motsatt retning.
Når tyske kristeligdemokrater snakker om kapitalismens eksesser er dette langt fra noe nytt. CDU/CSU viste seg heller ikke før finanskrisen som noe reformalternativ, og har gjennomført lite, noe som også skyldes samarbeidet med et reformtrett SPD. Får de FDP som partner til høsten, kan det derimot bli aktuelt med markedsreformer.
I Storbritannia har det konservative partiet under Cameron tonet ned fokuset på økonomien, og satset mer på å fremstå som grønne og opptatt av fattigdom og sosial ekskludering. Men dette skiftet skjedde vel og merke før finanskrisen. Det er heller ingen tvil om at toryene er mer markedsorienterte enn høyrepartier flest, og at de etter den sannsynlige valgseieren neste år vil legge kursen i retning mer marked og konkurranse og mindre offentlig eierskap.
Labour har nylig trukket et forslag om å delprivatisere Royal Mail. Den offisielle grunnen er at dette ville være som å selge høns i regnvær, og at det dreier seg om en utsettelse. Mer nærliggende er det at opposisjonen i Labour er stor, og at partiet ikke trenger mer intern uro nå. Privatiseringen kunne vært drevet igjennom med konservative stemmer, men det ville være for politisk kostbart. Derfor får dette vente til 2011 eller der omkring, da finanskrisen trolig er over og David Cameron kan gjennomføre dette på egen hånd. Postverket var for øvrig noe Margaret Thatcher aldri våget å privatisere.
Jeg har tidligere skarpt kritisert Cameron for å være for lite opptatt av skattelettelser, og det vil ta tid før disse skal gjennomføres. Men dette henger sammen med at finanskrisen har vært så kostbar for statsfinansene at handlefriheten er redusert, noe jeg kommer tilbake til mot slutten av denne artikkelen.
Government Motors vil bli en møllestein rundt Demokratenes hals.
I USA har staten for tiden store eierinteresser i bankene og bilindustrien, men det er et uttalt mål at dette bare skal være midlertidig. Det kan riktignok være vanskelig å komme seg ut av bilindustrien uten at GM og Crysler går konkurs, men amerikanere vil heller ikke gå med på stadige runder med tilførsel av skattepenger. Government Motors vil bli en møllestein rundt Demokratenes hals.
En helsereform kunne øke statens engasjement på velferdssiden permanent, men det er for tidlig å si hva som blir utfallet her. De aktuelle reformforslagene tar utgangspunkt i dagens blanding av offentlig dekning av utsatte grupper og privat forsikring for de øvrige. Stridenes eple er hvorvidt det skal etableres en offentlig, subsidiert forsikringsordning i konkurranse med de private, noe høyresiden frykter vil undergrave de private og på lenger sikt føre til et offentlig helsevesen. Jeg tror Obama taper denne.
Som nevnt har republikanerne snarere beveget seg mot høyre etter nederlaget i november, og utsiktene til fremgang i valgene i 2010 og 2012 er slett ikke så dårlige.
Her hjemme er Arbeiderpartiet mindre innstilt på konkurranse og private innslag enn under Stoltenbergs første regjering i 2000 og 2001, men dette skiftet skjedde lenge før finanskrisen, og henger også sammen med SVs deltakelse i regjeringen. Likevel er det eksempelvis ikke aktuelt for AP å legge ned veto mot EUs postdirektiv, som fjerner Postens monopol. Får vi en ren AP-regjering etter valget, kan vi se et mer pragmatisk AP igjen.
Jeg finner generelt få tegn til at partiene er på vei mot venstre. Fra før av var det knapt et parti som var totalt imot regulering av finansbransjen eller motkonjunkturpolitikk. Men på disse to områdene kan man si at et slags sentrums-konsensus er styrket. Finans er annerledes, og det er mindre vilje nå til å godta reguleringsfrie rom, slik særlig amerikanerne i praksis gjorde. Utfordringen er snarere å få passende reguleringer på plass i forkant, noe som er vanskelig i en bransje preget av sterk innovasjon.
Motkonjunkturtiltak må til under en stor krise
Det er også få som tar til orde for å la den økonomiske krisen i kjølvannet av finanskrisen spille seg ut, slik man kunne mistenke for eksempel Thatcher for å ha villet. Men motkonjukturpolitikk har vært akseptert av høyresiden også tidligere, i hvert fall under så spesielle omstendigheter som de vi nå gjennomlever. Det må tillates at ulønnsomme bedrifter slås ut uten at staten skal redde dem, men finanskrisen medførte en overhengende fare for at også mange sunne bedrifter skulle bli tatt med i dragsuget. Derfor var det nødvendig med ekstraordinære stimulanser.
Utfordringen er som kjent ikke å løsne på penge- og kredittpolitikken i dårlige tider, men å stramme inn igjen i bedre tider. Dette, samt den tyske erfaringen med hyperinflasjon, bidrar til at særlig Tyskland har vært nølende med omfattende underskuddsbudsjettering.
Et annet problem, som flere økonomer, bl.a. George Cooper er opptatt av, er at man ved å forsøke å hindre enhver økonomisk korreksjon nedover risikerer å bygge opp spenninger som til slutt gir en kjempesmell. Konkret dreier dette seg om at Greenspans lavrentepolitikk i USA ble videreført for lenge. Det er derfor ikke opplagt at det ”keynesianske øyeblikket” vi er inne i, vil føre til en langsiktig oppslutning om ”fine-tuning” av økonomien.
Utfordringen er som kjent ikke å løsne på penge- og kredittpolitikken i dårlige tider, men å stramme inn igjen i bedre tider.
Staten er blakk
Allerede før finanskrisen var utsiktene dystre for statsfinansene i praktisk talt alle land, bortsett fra hos Lottovinner Norge. Eldrebølge og stadig høyere kvalitetskrav til offentlige tjenester og velferd fører til at utgiftene øker, mens det er veldig vanskelig å få velgerne med på høyere skatter.
Skattene er senket, til dels betydelig, som et midlertidig stimulanstiltak i mange land. Disse lettelsene må reverseres, i hvert fall dersom man ikke velger en radikal reformlinje når det gjelder velferdsstaten. Men jeg tror det blir vanskelig å heve dem til over det gamle nivået. Internasjonalt har skattenivået flatet ut siden omkring 1990. Det skyldes både internasjonal konkurranse, generell skattetretthet og en bevissthet om at høye skatter har uheldige samfunnsøkonomiske effekter (selv om det naturligvis er ulike meninger om hvor det optimale skattenivået ligger). Selv det å dekke opp for økende velferdsutgifter er det altså vanskelig å få til. Derfor har de fleste vestlige land hatt betydelige underskudd på statsbudsjettet over lengre tid.
Finanskrisen gjør altså effektivisering innen offentlig sektor enda mer nødvendig.
Tiltakene mot finanskrisen har kostet veldig mye penger, og økt statsgjelden kraftig. I USA vil den for eksempel bli omtrent doblet, i henhold til prognosene fra Kongressens budsjettkontor (CBO). Det betyr at statens renteutgifter øker, og dermed blir det enda mindre penger til andre tiltak. Finanskrisen gjør altså effektivisering innen offentlig sektor enda mer nødvendig.Venstresiden har nemlig ikke klart å snu troen på at konkurranse og private innslag må til for å til dette, på stammespråket kjent som New Public Management.
Markedet som en motor for effektivisering gjelder både privat sektor og offentlig betalte velferdstjenester. Som Zakaria skriver i artikkelen nevnt ovenfor:
A few years from now, strange as it may sound, we might all find that we are hungry for more capitalism, not less. An economic crisis slows growth, and when countries need growth, they turn to markets.
Det blir også enda mer nødvendig med tøffe prioriteringer innen velferdsstaten, og tiltak for å stimulere til deltakelse i arbeidslivet. Economist skrev på lederplass 13. juni:
Politicians have failed to control the cost of ageing populations for years. Paradoxically, the financial bust, by adding som much debt, may boost the chances of a breaktrough. If not, another financial catastrophe looms.
Norge er som sagt spesielt. Staten er langt fra blakk. Likevel vil vi være utsatt for ideologisk smitte fra resten av verden. Og selv om den norske staten er rik, har vi mangel på arbeidskraft. Derfor trengs det effektivisering også i Norge, og derfor trenger også vi velferdsreformer som øker tilgangen på arbeidskraft.
Her et annet perspektiv vedr. årsaken(e) til den økonomiske krisen i USA:http://www.vdare.com/Sailer/080720_housing.htm
Her en interssant analyse fra en tidligere innsider:http://vdare.com/roberts/090603_storm.htm
Hvordan stiller Minerva, og Jan Arild Snoen i særdeleshet, seg til følgende foredrag av mannen som “forutså” finanskrisen:http://www.youtube.com/watch?v=EgMclXX5msc
Dette med fokuset på finanskrisen og fraværende venstrevind er jo ikke korrekt. Ser vi på forrige finansielle krisen på slutten av åttitallet, så tok det flere år før den ga utslag i en venstrevind ved valgene. Høyresiden vant faktisk de fleste valgene like etterpå, og det var ikke før mitten av nittitallet at en venstrevind hadde erstattet så å si alle de konservative regimene i vesten. Det er også en svært problematisk beskrivelse av India, da det er BJP som er det indiske høyrepartiet, mens Kongresspartiet på tross av sin liberalisering hører hjemme på den politiske venstresiden.
Sentrumskonservativ: Jeg tror ikke Minerva har noen offisiell posisjon angående Peter Schiff. Det bør likevel sies at selv om mannen hadde rett angående boligprisene, ser det ut til at han har tatt feil av det meste annet (han spådde “decoupling” av vekstratene i den amerikanske økonomien og resten av verden, og hyperinflasjon – ingen av disse tingene ser ut til å skje). Resultatet har vært at han i motsetning til andre som spådde krisen (som for eksempel Nassim Taleb, forfatteren av The Black Swan) ikke har evnet å tjene penger på den – tvert imot har, såvidt jeg har forstått, investorene som har investert i EPC tapt store summer.
Kan ikke si at jeg tror noe på det som Snoen skriver, eller det som skrives på norsk om finanskrisen i det hele tatt. (Det er selvfølgelig begrenset hva man kan skrive om dette, dersom man skriver under fullt navn).Jeg tror mer på Paul Craig Roberts, som var Assistant Secretary of the Treasury i Reagan-administrasjonen (jeg ser at Ole H Johansen også henviser til Roberts). Her er Roberts siste kommentar, som er sterk kost:http://vdare.com/roberts/090717_economy.htm Men sitatet fra Economist er forsåvidt interessant. “Paradoxically, the financial bust, by adding som much debt, may boost the chances of a breaktrough. If not, another financial catastrophe looms.”Economist har vært talsmann for New World Order i mange tiår, og ser selvfølgelig muligheten til å å gjennom sin agenda ved hjelp av finanskrisen. Economist er ikke snauere enn at de truer med en ny finansiell krise, dersom deres agenda ikke går gjennom.
[...] har tidligere konkludert med at jeg ikke tror finanskrisen kommer til å føre til noe vesentlig politisk kursendring vekk [...]
[...] Blair-medarbeider, og Yale-professor Jacob Hacker. Jeg skrev i juli 2009 om hvorfor jeg mente at markedet ville komme styrket ut av krisen. De mener ikke disse, men tvert i mot at finanskrisen har bevist at kapitalismen har feilet. [...]