Selv om Islands søknad om medlemskap går av gårde 27. juli er det langt frem. Kan Island klare det ingen andre land har klart å få til – et evigvarende unntak for sitt nasjonale fiskeri? Hvis Island mislykkes for landbruk og fiskeri vil interessen for medlemskap i EU kunne komme til å vise seg heller laber på sagaøya.
Island søker medlemskap i EU den 27. juli opplyser Morgunbladid. Det spekuleres mye over om søknaden om medlemskap vil lykkes, og ikke minst om Island vil forårsake det store ”Islandssuget” i Norge.
Varige særordninger
Samtaler som jeg hadde med lederne av de viktigste partier på Island i januar og i april viste med all tydelighet at kun et EU medlemskap som gir Island varige særordninger for fiskeri og landbruk vil være akseptabelt for sagaøya. Polen og Malta som ba om særordninger for fisket i forbindelse med sine medlemssøknader i 2004 måtte se langt etter disse.
Da intet medlemsland til nå har oppnådd annet enn midlertidige overgangsordninger, virker det som om veien for Island uansett søknad, er stengt. Et resultat med varige særordninger medfører nemlig “Den felles landbruks og fiskeripolitikkens” endelikt. Dette ville i så fall ryste EU i sine grunnvoller og medføre – ikke det som er EUs politiske målsetting, en stadig sterkere integrasjon, men det motsatte; en oppløsning av EU slik vi kjenner det til nå.
Spørsmålet om innflytelse
Der er korrekt når den forhenværende EU-ambassadøren til Norge Percy Westerlund og andre føderalister sier i norske medier at Island ved å bli medlemmer kan øve innflytelse på EUs fremtidige fiskeripolitikk (Common Fisheries Policy, CFP). CFP er nå inn i de 3 siste og avgjørende år før en permanent ordning skal på plass, jf. den nylig fremlagte Grønnbok om fiskeripolitikken (se referanselisten nederst).
Men at Island får noen avgjørende innflytelse her, er neppe trolig. Under forberedelsene av EU-lover gjelder dessuten at de enkelte medlemstater er uten avgjørende innflytelse uansett fordi forslagene utformes i ”ekspertorgan” uten spesifikk medlemstatsdeltakelse, dvs. arbeidet i de 3000 hemmelige komiteer under Kommisjonen og de 300 hemmelige komiteer under Rådet. Et lite land som Island vil ha store vanskeligheter med å holde tritt med det tempo som følges i det lovgivningsarbeid som skjer her. Island vil rett og slett ikke ha råd og anledning til den bemanningen som krever for å sette seg inn i og influere på lovutkast.
Og når det kommer til avgjørelsene er det ikke kompetanse og innsikt som avgjør, men “kjøttvekta”. I EU gjelder ikke slik som i USA (Senatet) at hver delstat har 2 stemmer hver, uansett folketall og størrelse. I EU vil Island være en lilleputt blant lilleputter og neppe få flere stemmer enn Malta i Rådet, dvs. 3. Dvs. kun 1/10 av Tysklands 29. Det er altså 10 ganger større sjanser for at Tyskland får det som de vil i islandsk fiskeri enn at Island får det.
Fiskeripolitikk i støpeskjeen
Som mange påpeker, EU ser gjerne Island som medlem i EU: EU har enda ikke kommet i mål med sin felles fiskeripolitikk. Så, underforstått, her kan mye enda skje. Dette er en sannhet med modifikasjoner for selv om så er tilfelle, er det likevel mye som ligger fast og som ikke er gjenstand for drøftelser nå.
Uansett hva som blir resultatet av drøftelsene rundt Grønnboka er det klart at følgende ligger fast: all lovgivningsmyndighet på fisk ligger hos EU. EU har eksklusiv myndighet internt og eksternt: EU lager regler, håndhever dem (Kommisjonens fiskeriinspektører) og løser tvister (EU-domstolen). EU har enerett til å forhandle med 3dje-land om fiskeressurser. Den enkelte medlemsstat har overført sin myndighet til EU. EU vedtar regler ved kvalifisert flertall. Det betyr at for eksempel bilinteresser i Torino, landbruket i Polen og finanskapitalen i London skal delta i avgjørelsen av hva som er hensiktsmessige løsninger for fisket i Island. Eneretten til maktutøvelse vis-à-vis fiske på det åpne hav gjelder også for EU-flåtens fiske i farvann utenfor EU (Grønbogen s. 22).Dette ligger fast også etter ”Grønbogen” av 2009, og vil således være en del av løsningen også etter 2012 når overgangsordningene opphører og den endelige fiskeripolitikk skal på plass.
Veien videre dreier seg for det første om delegering av myndighet nedover i systemet; fra Rådet og EU-parlamentet og til hhv. Kommisjonen eller fiskernes organisasjoner slik som Produsentorganisasjoner (PO) og dels til fiskerne selv. For det annet er det tale om endrede materielle regler. Her er en linje å lage et mer markert skille mellom kystfiske og ”industrielt” fiske (havfiske).For førstnevnte fiske diskuteres det å reservere nasjonale felt innenfor 12 n.mil. For det tredje foreslås nye materielle fellesregler for EU-fiske, herunder f.eks, forbud mot utkast (discard)..
Det er klart at Kommisjonen ser på fritt omsettelige kvoter (ITQ) som en effektiv og billig måte å redusere overkapasitet på (s. 9). Det antydes at innføring av markedet i forvaltning av fiskerettigheter kan begrenses til havfisket. Det stilles videre spørsmål om relativ stabilitet – dvs. den historiske fordeling som har vært mellom medlemsstater – kan opprettholdes som system. Den felles fiskeripolitikken inngår i en større hav- og miljøpolitisk sammenheng. Dessuten gjelder at EU-ordningen i Grønnboka må sees i sammenheng med 2007-meldingen: Kommisjonen ser for seg at Industrielt fiskeri kan omfattes av et system med økonomiske incitamenter for tilpasning av flåten, for eksempel markedsbaserte tildelingsmekanismer, ITQ. Dette betyr i så fall slutten for politisk målstyring. For mindre kystfiske kan forvaltning skje via tildeling av kvoter eller via kollektive ordninger for eksempel Produsentorganisasjoner (PO) som fordeler dette salgslags kvoterettigheter videre. Det nevnes at det finnes et marked for fiskerirettigheter (s. 4). Hva dette vil lede til i fremtiden, er det for tidlig å si noe om nå.
Islands forhandlingsrom
Norge har fått erfare (blant annet med henhold til norsk-arktisk torsk der Island tiltvang seg tusenvis av tonn) at islendingene er gode forhandlere. Island vet nok å fremme sine krav vis-à-vis EU. I fiskerispørsmål er imidlertid ”sitsen” mindre god: Island krever at fisket rundt Island skal tilhøre det islandske folk i fellesskap: Her gjelder passusen om at ”hør hva jeg sier og ikke gjør som jeg gjør!”: Island har ingen god merittliste med henhold til vernet for sin egen befolknings enerett til fiskeressursene rundt Island (som er lovfestet). Ikke bare er landet dømt av FNs menneskerettighetskomite for brudd på en FN-covenant fra 1966 om likebehandling av egne borgeres rett til fiske, landet har sett gjennom fingrene med at alle de største rederiene har pantsatt fiskerettighetene til Deutsche Bank.
Hvordan landet skal kunne få gjennomslag for nasjonale særordninger, som en selv – fristilt fra EU-regler om ikke-diskriminering grunnet nasjonalitet – ikke ser seg i stand til å praktisere, er ikke godt å forstå.
- Peter Ørbech er professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø
Velskrevet av Ørebech, men jeg tillater emg å spørre om noe.For det første, Island kan få 1/10 av Tysklands stemmevekt i ministerrådet. Vil du da påstå at landet er underrepresentert ?Folketall tatt i betraktning er de jo sterkt overrepresentert.For det andre, hvorfor trekkes akkurat Tyskland inn ? Landet har ikke rare kystlinjen å vise til. EU har 27 medlemsland, men langt fra alle av dem interesserer seg vel for fiskerispørsmål ?
overrepresentert i en politisk union,ja, der de har gitt fra seg sin nasjonalstatlige status. Dvs: de har gitt fra seg makt og selvstyre.men det skjønte du nok, Protus. Hva feiler det dere sosialister som vil inn i dette kollektivistiske reguleringshelvetet, der kommisjonen skal frata oss rett til å lage handelsavtaler med Japan, der dommere skal tre lover nedover hodet på oss?Savner dere 1800-tallet?