Hvordan ble “kultur” det altoverskyggende ordet når det er tale om minoriteter i samfunnet?
Jens-Martin Eriksen & Frederik Stjernfelt
Adskillelsens politik
Multikulturalisme – ideologi og virkelighed
Linhardt og Ringhof 2008
Eriksen&Stjernfelts bok Adskillelens politik gir god hjelp til orientering, ikke bare for et dansk publikum. Man får en grundig innføring og oppdatert kritikk av fenomenet kulturalisme, derunder idealet om “flerkulturelt samfunn” (“multikulti”). 1800-tallets nasjonalismer er forløpere, ennå med kraftige livstegn i mange land. De kontinentale forfatterne omtaler nasjonalisme som en kulturalistisk høyrevariant, men det gir ikke god mening her til lands, hvor den moderne nasjonalismen fant sin samlende merkesak i kamp mot medlemskap i EF/EU – ikke typisk høyrepolitikk. En norsk leser kan lett korrigere for nasjonale særegenheter.
Kulturalisme er en knippe forestillinger orientert rundt ideen om at kultur har krav på respekt.
Eriksen&Stjernfelt forslår intet mindre enn et nytt politisk kompass, en dikotomi til erstatning for en rekke gamle. De argumenterer for at “…vor tids væsentligste politiske modsætning ikke står mellem højre og venstre, eller kristendommen og islam eller vesten og resten, eller hvad folk nu ellers har fundet på at påstå – men mellem Oplysningen og Kulturalismen.” Jeg er enig i svært mye, men savner en mer systematisk drøfting av den opplagte innvendingen, nemlig at opplysningen er et prosjekt i vestlig kultur, skapt i Nederland, Frankrike, England, USA. Motpolen, kulturalismen, fremstår i nesten like stor grad som et produkt av vestlig tenkning. Så er ikke dette en lokal krangel? Nå er det mulig å lese hele det fyldige verket (498 sider) som et grundig svar på innvendingen.
Mye er vunnet bare ved å fastholde at menneskerettigheter gjelder for alle eller ingen. Det er en anti-kulturalistisk grunnvoll.
Krav på respekt?
Forfatterne knytter kulturalismen til tanker om kulturer som lukkede enheter. Det har å gjøre med sosialantrologiens klassiske studieobjekter, små isolerte samfunn langt fra moderniteten, gjerne i Stillehavet eller i regnskogene. Men også i faget er synspunktet foreldet, så i denne omtalen vil jeg vektlegge et annet aspekt. Kulturalisme er en knippe forestillinger orientert rundt ideen om at kultur har krav på respekt.
Dersom det synes opplagt, kan grunnen være at man straks tenker på gleden over kreativitetens utallige manifestasjoner. En annen og mer relevant grunn er at vi ennå lever i skyggen av kolonitiden, da utallige overgrep ble begått. Mange overgrep ble mer eller mindre åpenlyst begrunnet ved systematisk nedvurdering av ikke-vestlige kulturer. Hvorfor ikke si at disse kulturene ble undertrykt, slik at det stadig er nødvendig å innskjerpe respekten for dem?
Men det skader ikke å tenke prinsipielt. Europeisk imperiekultur på 1800-tallet kan forklare, nettopp ikke begrunne (legitimere) overgrepene. “Det hører med til vår kultur!” Javel, men som svar på kritikk duger det ikke. Det legitimerer ingenting. Kulturalismen antar en legitimerende kraft som ikke er der.
Feilen ved multikulturalismen ligger ikke i multi, men i kulturalismen, som gjør individet til representant forkultur.
Det er rimelig å se 1700-tallets opplysning som en motpol, for opplysningen nedvurderte tradisjoner. To revolusjonære erklæringer om menneskerettigheter (1776,1789) fremhever individet. Respekt gjelder individer, overgrep gjelder individer. Eriksen&Stjernfelt understreker og utdyper individualisme som moderne universalisme, men de kunne i større grad fremhevet at islam er universalistisk på før-moderne vis, i likhet de andre store misjonsreligionene, buddhisme og kristendom. Problemer med å skille mellom tidsbestemt kultur og evig sannhet finnes hos alle tre. Selve problemet blir en vei til modernitet straks det anerkjennes som et tema.
Kulturalisme eller liberalisme?
Amerikanske sosialantropologer figurerer som kulturalismens sjefsideologer. De kommer i en slik posisjon fordi American Anthropological Association i 1947, da FN arbeidet med sin erklæring om Menneskerettigheter, uttrykte en klar advarsel mot det de (med rette) oppfattet som universalistisk individualisme i teksten. Antropologene hevder blant annet følgende: “Individet realiserer sin personlighed gennem sin kultur, derfor medfører respekt for individuelle forskelle en respekt for kulturelle forskelle. (…)”
Multikulturalisme blir da uunngåelig i en verden der individer fra ulike kulturer lever sammen. Nå blir respekt for hvert enkelt individ ikke mulig uten respekt for vedkommendes særegne kultur. Så nå gjelder det å respektere, dyrke og utvikle kulturelle forskjeller. Men forskjellene er ikke sakens kjerne. Feilen ved multikulturalismen ligger ikke i multi, men i kulturalismen, som gjør individet til representant forkultur.
Dersom noen hevder at bhajans bør bort fra Sagene fordi denslags er et kulturelt fremmedelement der, da er problemet ikke manglende sans for multikulti. Problemet er alvorligere: mangel på elementær liberalitet.
Det finnes riktignok en uproblematisk betydning av multikulti: Vi bør være åpne for impulser fra all verden. Har ikke alle velstående på kloden etter hvert personlige erfaringer med det? Selv vil jeg straks tenke på gleden over indisk bhajans i Sagene samfunnshus, ledet av Bjørn Årstad, den fineste kunst som tilbys i Oslo i dag. For meg.
Eriksen&Stjernfelt gjør slike personlige preferanser til basis for en type multikulti, og lanserer dermed et skille som faktisk blir en ledetråd i boken: bløt (på norsk bedre med myk)versus hard multikulti. Rimeligvis kalles den bløte varianten uproblematisk. Men dette skillet er mindre innlysende enn Opplysning vs. Kulturalisme. Bløt multikulti er intet annet enn bekjennelse til personlig autonomi: “Man kan tro på hvilke guder, man vil, eller man kan helt lade være at tilbede guder, man kan disponere sit sexualliv efter, hvilken identitet og hvilket køn man føler sig tilskyndet til, man kan klæde sig…“ etc.
Her har vi å gjøre med god gammel liberal individualisme, som gir fullgod mening innenfor en kultur. Da europeerne lærte å verdsette ikke-europeiske uttrykk, fikk vi sant nok en vesentlig utvidelse av menyen, men idealer om personlig autonomi har en annen opprinnelse. John Stuart Mills On liberty (1859) er et klassisk manifest for det liberale personlighetsidealet. Stuart Mill priser personlighetenes, ikke kulturenes mangfold. (Han fremhever Kina som et skrekkens eksempel på konformitet.) Naturligvis kan man hevde at Europa alltid har vært multikulturelt, men da ikke på en måte som har noe med individets autonomi å gjøre.
Dersom noen hevder at bhajans bør bort fra Sagene fordi denslags er et kulturelt fremmedelement der, da er problemet ikke manglende sans for multikulti. Problemet er alvorligere: mangel på elementær liberalitet.
Hva kan oppnås ved en multikulti-lovgivning som ikke allerede er eller bør være oppnådd ved alminnelig liberal lovgivning?
Etter mitt skjønn er bare den harde, det vil si den kollektivistiske varianten, politisk relevant multikulti. Det er den som påkalles i det politiske maktspråket knyttet til “flerkulturelt samfunn”. Her blir respekten for kulturelle forskjeller hevet til skyene og det arbeides med ideer om “de forskellige kulturers ukænkelighed og suverænitet.” Man får da noe slikt som “fællesskabets rettigheder, og hvor disse kan hævdes i samfundet i en sådan grad, at de enkelte kulturer har ret til at kalde deres medlemmer til orden i diverse spørgsmål.”
Malaysia og Canada
Et informativt case study av knallhard multikulti vies mye plass: Malaysia. I 1969 opplevde landet blodige opptøyer mellom etnisk grupper – malayene kjente seg truet av kinesernes sterke økonomiske posisjon – en hendelse som har preget malaysisk politikk siden. Det sentrale grep for ro og orden er å sikre landets kulturelle flertall, malayene (ca. 65%) økonomiske privilegier vis-a-vis to betydelige minoriteter, folk med indisk og kinesisk bakgrunn. Disse har til gjengjeld all mulig rett til å dyrke og videreføre sine respektive kulturer. Vi har å gjøre med en politikk som i høy grad respekterer og bevarer kulturelt mangfold. Med god grunn kan landet presentere seg på CNN og BBC som Malaysia – truly Asia, der reklamen alltid har folkloristiske innslag fra de tre kulturene.
Hva hard multikulti kan bety, har vist seg ved islamiseringen de siste tiårene. Sharia gjøres gjeldende for det malayisk-muslimske flertallet, ikke for andre. Ifølge Sharia er frafall fra islam forbudt. I juni 2007 avgjorde landets Høyesterett av en muslimsk kvinne som ønsker å kalle seg Lina Joy, ikke har rett til å konvergere til kristendommen. Det gjaldt enn religiøs sak, så Sharia trer i kraft og slår ut en grunnlov som knesetter religionsfrihet. Landets flertall er dermed underlagt en restriksjon som ikke gjelder minoritetene. Paradoksalt er det ikke, for denne “beskyttelse av Islam” er også en beskyttelse av det majoritetsbaserte regimet.
Canada er et annet hardt multikulturalistisk land, i motsatt ende av skalaen. Canada fremviser bløt hardhet, kan man si; i en liberal rettsstat er forbudet som rammet Lina Joy, utenkelig. Men landet var tidlig ute med å nedfelle multikulti i lovverket; i 1988 ble Canadian Multiculturalism Act vedtatt. Staten skal sikre alle borgeres “frihet til å bevare, forsterke og dyrke deres kulturelle arv.” Men hva kan oppnås ved en multikulti-lovgivning som ikke allerede er eller bør være oppnådd ved alminnelig liberal lovgivning?
Thomas Hylland Eriksen roses flere ganger som en skarp kritiker av kulturalismen, og med god grunn.
Fra Canada stammer metaforen “cultural mosaic”, ikke å forveksle med den eldre amerikanske metaforen: “melting pot”. For en gangs skyld kommer USA ut som representant, ikke for hard, men for “bløt” politikk! Den metaforiske forskjellen er instruktiv. I en mosaikk må de enkelte elementer bevare sin egenart. Det motsatte er signalisert ved smeltedigel. Der vil det tradisjonelt egenartede typisk forsvinne. At amerikanere ikke desto mindre fortsatte å dyrke sine nasjonale opprinnelser, er velkjent. Det kunne de gjøre i kraft av liberal grunnlov. Selvsagt finnes kulturalistisk tenkning også i USA, jamfør “sjefsideologene”, men det ikke-kulturalistiske ved landets største frihetsbevegelse er slående. The Civil Rights Movement handlet jo ikke om å fremheve de svartes kulturelle egenart. Sansen for den kan ha vært like fremtredende hos hvite rasister.
Hylland Eriksen og Wikan
Eriksen&Stjernfelt lar ikke sosialantropolgene bli stående som syndebukkker. Thomas Hylland Eriksen roses flere ganger som en skarp kritiker av kulturalismen, og med god grunn, for allerede i 1993 utga han pamfletten Kulturterrorismen. Et oppgjør med tanken om kulturell renhet. Det er et lidenskapelig forsvar for såkalt bløt multikulti. Pamfletten hevder individets rett til ikke å dyrke noen som helst kulturell “identitet”. Ifølge forordet handler det om “en anarkistisk moralfilosofi for et flerkulturelt samfunn”, men Hylland Eriksen visste at også “det flerkulturelle” kan bli en formel for renhet.
Han skriver: “Den flerkulturelle ideologien skaper altså sin egen kulturterrorisme; sin egen besvergende bruk av kultur og sin egen variant av ropene om grenser og renhet. Mange medlemmer av minoriteter ville foretrekke ikke å gå kontinuerlig omkring som minoritetsmedlemmer, men i samfunn preget av kulturrelativisme og flerkulturell ideologi får de ustanselig høre at de har en kultur og en tradisjon, og de har værsågod å være stolte av den!”
Norske politikere med innvandrerbakgrunn uttaler seg langs de samme tematiske og retoriske skillelinjer som andre norske politikere. De er rett og slett assimilerte.
Unni Wikans Mot en ny norsk underklasse (1995) kan også nevnes. Wikan står for det gode anti-kulturalistiske motto: Cultures don’t meet, people do. Skepsis til flerkulturell ideologi er altså ikke noe som satte inn her i landet våren 2009, heller ikke noe Fremskrittspartiet skal ha hele æren for. Når SV i skolepolitikken går inn for at “pedagogiske og religiøse alternativer på sikt avvikles”, har vi å gjøre med radikal anti-kulturalisme. Forslaget demonstrerer at også den kan bli liberalt problematisk.
Lenge het det Ja til integrasjon, Nei til assimiliasjon. I dag ser vi at distinksjonen er naiv. Norske politikere med innvandrerbakgrunn uttaler seg langs de samme tematiske og retoriske skillelinjer som andre norske politikere. De er rett og slett assimilerte. Beklagelig? Beklagelig at politisk aktive kvinner ikke unisont representerer “kvinnekultur”?
Kulturalismens dypeste kilde
Noe jeg savner hos Eriksen&Stjernfelt, er en liten omtale av kulturalismens dypeste kilde, som er en tilværelsens konstant. Ikke alt kan være gjenstand for legitimering. Det er utålelig å skulle begrunne og forsvare alt mulig ved livet man lever. Vi legitimerer ikke at vi bruker våre morsmål. Værens vane etableres forut for kritisk bevissthet; vi lever slik vi er innlevd uten å stå til rette for det. Kulturalismens plausibilitet skyldes ikke minst dette førlegitimerte feltet. Kulturalismen tenker om kulturen som helhet som om den var morsmålet. Den totaliserer værens vane.
Det ligger i kortene nå at vi ikke er enige om hvor grensene bør gå for dette diffust førlegitimerte, særlig ikke om når statsmakten bør gripe inn med reguleringer. Slik uenighet er normal i et liberalt samfunn, uavhengig av impulser fra andre verdensdeler, men innvandring skaper selvsagt nye tilfeller av uenighet.
Hvorfor ikke kampanjer mot kjøttspising? Men tenk hvilke tradisjoner man da går til angrep på!
Etter at opplysningen endevendte ideer om respekt, er det blitt nødvendig å vurdere hvilken realitet som stadig kan gi ordet mening. Respekt for kultur er en vag omskrivning av menneskers rett til å leve slik de er innlevd. Sterke grunner må til for å slå ut den retten. Sterke grunner kan jo foreligge, og nå skal jeg avslutte med et upopulært eksempel (ikke fra Eriksen&Stjernfelt). I alle land finnes høyt verdsatte tradisjoner for kjøttspising. Og når det i dag kan argumenteres overbevisende for at svært mye kan vinnes miljømessig ved å slutte? Javisst, vanskelig, men lett er det heller ikke å få folk til å slutte å røyke. Hvorfor ikke kampanjer mot kjøttspising? Men tenk hvilke tradisjoner man da går til angrep på!
Kulturalismen lar oss slippe unna. Den smigrer egne og andres uvaner med vagest mulig respekt, med en appell til identitet: “Det hører med til vår kultur.”
- Kjell Madsen (f. 1949). Filosof og førstelektor ved IFIKK, Humanistisk Fakultet, UiO.
For et oppdatert forsvar for multi-kulturalisme, med nyttig henvisning til tenkningen i Canada, se Cora Alexa Døving, Integrasjon. Teori og praksis, Pax 2009.
