Oppe i finansministerens hode hører ikke barna til foreldrene sine, men til byråkraten, pedagogen eller ministeren.
Kristin Halvorsen er kritisk til Ine Marie Eriksen Søreide og Torbjørn Røe Isaksens forslag om medaljer, rangering og økt konkurranse i skolen. Med tanke på sosialisters generelle syn på konkurranse, er det ingen som burde være overrasket over finansministerens kritiske holdning. Overrasket bør man heller ikke være over hvordan hun ordlegger seg, men det må være lov å være litt forbauset.
For hva var det hun sa, finansministeren? ”Ikke la Høyre og Frp eksperimentere med ungene våre”. Ungene våre, ja. Barna til Mor og Kamerat Kristin. Det er nemlig slik oppe i finansministerens hode at barna ikke hører foreldrene til. Foreldre skal utover det å kunne velge sine representanter til storting og kommune annethvert år, overlate opplæringen av sine barn til byråkraten, pedagogen eller ministeren. Kunnskapen om hva som er best metode for opplæring, finnes hos disse. Og barna, de er statens. Ikke dine. Den rødgrønne regjerings, ikke dine. De tilhører SV, et parti som kun 9 prosent av befolkningen fant det for godt å stemme på ved sist valg. 9 prosent av stemmene, 100 prosent av barna.
Det ikke første gang finansministeren bruker begrepet ”våre”. ”Våre rødgrønne penger!” sa hun i valgkampen for to år siden når dun diskuterte kommunenes bruk av penger. The color of money is no longer green. It is red – green. Slik er det altså i Kristin Halvorsens verden. Staten eier dine barn, staten eier dine penger. Staten vet hvordan barna er og staten vet hvordan barna bør bli.
Hvordan ender man med et sånt syn? Kanskje finansministeren lider av det Karl Popper kalte falsk rasjonalisme, en overdreven tro på egne intellektuelle ferdigheter. Denne falske rasjonalismen leder lett til elitisme, hvor man utnevner seg selv til å kontrollere den øvrige befolkningen. Nå har ikke finansministeren dratt maktutøvelsen like langt som Poppers utopister, nemlig til volden, men hun har ved hjelp av statens maktmonopol klart å hindre flere private skoler, altså ulike måter å bedrive undervisning på. Å ved å hindre ulike måter å drive undervisning på, hindrer man også at ulike løsninger blir testet og funnet gode eller dårlige. Noe av fordelen med et åpent samfunn blir dermed kvalt.
Nei, den enkelte borger har ikke alltid rett, men det har heller ikke den statsansatte eller ministeren, som i bunn og grunn også kun er et enkeltindivid. Dermed er det positivt for et samfunn at ulike tilnærminger til undervisning prøves. Slik ville kanskje en person med sansen for Poppers medisin mot falsk rasjonalisme, nemlig den kritiske rasjonalisme som innrømmer at ”jeg kan ta feil og du kan ha rett”, kunneordlegge seg. Kristin Halvorsen er åpenbart ikke en slik person.
Vi vanlige borgere sitter dermed igjen uten personlig ansvar og uten rett til synspunkter på formen til våre nærmestes utdannelse. Barna våre er blitt tatt over av staten og Mor Kristin. Der vi trodde vi kunne bidra, der vi trodde vi hadde rett til å mene noe, skal vi nå trekke oss tilbake og la Den Store Mor bestemme. Og i bakgrunnen hører vi lyden av Pink Floyds ”Mother”:
Hush now baby, baby don”t you cryMama”s gonna make all of your nightmares come trueMama”s gonna put all of her fears into youMama”s gonna keep you right here under her wingShe won”t let you fly but she might let you sing
Mente hun ikke “våre barn” som i “barna til oss som er bekymrede foreldre og borgere”? Det må da være legitimt å forsvare barna og uttrykke bekymring for at de vil trives dårligere på skolen med Røe Isaksens forslag? Og Halvorsen må også få lov til å uttrykke slike bekymringer, selv om hun er minister.Ellers er jeg helt enig i det du skriver om de rødgrønnes tendens til å tenke at staten eier barna. Se f. eks. det tragiske forslaget om obligatorisk heldagsskole.
Hva mener du med at finansministeren ikke har tydd til vold ? Dersom jeg motsetter meg ministerens synspunkter på hvordan MINE penger skal disponeres, kan jeg love deg at vold eller trusler om vold blir benyttet. ( På samme måte som under den forrige f.minister; Foss, BTW. )
Og når det gjelder disponeringen av våre barn, kan de fleste som har erfaring med barnevernet antagelig gi klar beskjed om hvorvidt det forekommer voldsbruk…
“Mother” handlar jo om ei mor som bommar kapitalt i oppdraginga av barnet sitt. Temmeleg misfortsått å sitera den i denne samanhengen.
MeldingHei Torstein. Eh, nei. Mother handler om en overbeskyttende mor, og teksten passet fint inn her, selv om Roger Waters(som skrev den) er hardbarket sosialist. Denne artikkelen handler i stor grad om frihet, og som andre refreng av mother lyder: Hush now baby, baby, don’t you cry Momma’s gonna check out all your girlfriends for you Momma won’t let anyone dirty get through Momma’s gonna wait up until you get in Momma will always find out where you’ve been Momma’s gonna keep Baby healthy and clean Oooo Babe Oooo Babe Ooo Babe, you’ll always be Baby to me Mor vet best og skal passe på oss. Passer fint synes jeg.Til Gullstandard: Jeg er klar over at staten har monopol på skatt og vold, og mener det er greit. Jeg er ikke anarkist, men liberalkonservativ. At skattene bør ned, er jeg enig i. Det jeg mente med “ikke tydd til vold”, var at sammenlikner man Halvorsen med Poppers utopister, så er Halvorsen temmelig liberal og har ikke satt meningsmotstandere i fengsel eller drept de.Til Ståle: Hun kan gjerne uttale seg, men jeg reagerer på at hun uttaler seg som en slags “overmor” som vet den ekte sannheten og skal beskytte sine sosialdemokratiske små mot de slemme fra høyre. Virker som om høyresiden er en ond kraft som kommer for å ødelegge barna. Og dermed har jeg rett til å skrive en artikkel som kritiserer henne:)
Enig i omtalen av de rødgrønnes syn på statens rolle, men uenig i selve forslaget om rangering. Vi hadde en engelsklærer som mot alle retningslinjer innførte karakterer på barneskolen: “Excellent”, “Very good”, “Good” og “Skjerp deg Joachim”. Idet hun startet med karakterene ble det veldig klart hvem som ikke var så skolesterke. Det var de som ikke ble ropt opp i “fellesseremonien” og fikk komme opp til læreren for å få klistremerker. “Jeg straffer ikke de dårlige, jeg bare belønner de flinke”, pleide hun å si. (Hun uttalte også en gang at “jeg kjenner mine pappenheimere”) Alle taperne fra engelsktimene hennes havnet “på kjøret” senere, men det var nok allerede da de lærte engelsk at grunnlaget ble lagt.