Tor Økland Barstad mener at alt som skal til for å løse fattigdomsproblemet er mer penger. Det er historieløst.
En artikkel basert på boken ble publisert i Minerva 28. juli. Du finner den her.
Oljefondet, også kjent som Statens Pensjonsfond – Utland, utgjør i dag i overkant av 2000 milliarder kroner. Samtidig som rikdommen vår øker fra år til år, er det millioner av mennesker over store deler av kloden som ikke har nok til å dekke sine mest grunnleggende behov, som mat og medisiner. Dersom Norge donerte bort oljepengene, eller deler av disse, ville vi kunne bidra til å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom, og samtidig ta vår plass i verdenshistorien som en stormakt innen bistandsfeltet. Dette er den sentrale hovedpåstanden Tor Økland Barstad fremsetter i sin debutbok Hvordan Oljefondet kan hjelpe verdens fattige.
Lettere sagt enn gjort
Men kan virkelig mer penger skape vekst og utvikling i de fattigste landene? Hva har skjedd med alle midlene som allerede har vært brukt på bistand fra de rike til de fattige landene de siste femti årene? Dette er dessverre blant de spørsmål Barstads bok i liten grad tar opp.
Bistandsdebattant og økonom Jeffrey Sachs er blant dem som har gjort seg til talsmann for å pøse mye mer penger inn i bistandssektoren – et ”big push” som vil løse utviklingsproblemene i de fattige landene. Men bistandshistorien de siste femti årene har sett mange slike ”store framstøt”, og resultatene har i stor grad uteblitt.
Nettopp i møtet med bistandskritikken, blir imidlertid bokens største svakhet mest tydelig
Dette er årsaken til at man de siste årene har sett en intens debatt blant fageksperter innen bistands- og utviklingsfeltet. Dessverre gjenspeiler Barstads bok i liten grad denne debatten, og han uttaler seg som om utvikling kun er et spørsmål om penger. Derav ideen om å bruke oljefondet til dette formålet. For så vidt et nobelt prosjekt, men før man vil brenne av ett års norsk produksjon, bør man vite at dette faktisk er en god investering i fattigdomsbekjempelse.
Overdreven idealisme
Barstad viser i hvilken grad han mangler oversikt over, eller velger å se bort fra, tidligere erfaringer, gjennom sitater som ”Når vi ser på hva bistand har utrettet, er det viktig å huske at det ikke er det som er spørsmålet vi bør spørre (…) Da er spørsmålet hva som kan gjøres”. En slik tankegang, der alt er uprøvd og alt er mulig, er forståelig med tanke på forfatterens unge alder og idealisme, men ikke like egnet til å skape nye retningslinjer for et felt med så mange dårlige erfaringer.
Nettopp i møtet med bistandskritikken, blir imidlertid bokens største svakhet mest tydelig: forfatteren har på forhånd tatt det standpunktet at mer bistand er av det gode. All kritikk blir derfor overfladisk gått gjennom, i stor grad uten referanser til verken kritikere eller forskere som kan støtte opp om Barstads egne meninger. Argumentasjonen i denne delen av boken er i stor grad basert på synsing Denne svakheten gjør seg gjeldende gjennom hele boken.
Tross at Barstad har et imponerende kildemateriale målt i antall fotnoter, er bruken i liten grad basert på objektiv analyse. Eksempelvis bruker Barstad tall fra hjelpeorganisasjonenes egne databaser for å vise i hvilket omfang bistand har ført til resultater. Utfordringer knyttet til evaluering av resultater blir ikke drøftet. Likeledes er det nærmest manglende fokus på problematisering rundt årsakssammenhenger, slik at for eksempel høyere andel barn i skole sidestilles med utvikling. Dermed blir det et kort sprang fra hvor mange barn som gis støtte til skolegang, til hvor mange barn som løftes ut av fattigdom, selv om dette slett ikke er en nødvendig sammenheng, verken logisk eller empirisk.
Det er altså ikke hjelp til utvikling man her primært fokuserer på, men hjelp til overlevelse.
I tillegg skilles det i for liten grad mellom de to hovedformene for bistand: nødhjelp og utviklingshjelp. Det er klare og gode argumenter for å gi midler til prosjekter som sikrer vaksiner, har som mål å bekjempe spredning av malaria og så videre, men disse prosjektene vil aldri kunne føre til utvikling. Eksemplene Barstad gir på at norsk bistand gir resultater, er i stor grad hentet fra denne typen prosjekter, med unntak av enkeltprosjekter med diskutable resultater i Niger, Øst-Timor og Mosambik. Det er altså ikke hjelp til utvikling man her primært fokuserer på, men hjelp til overlevelse.
Stort engasjement
Dette er selvsagt ikke et uviktig mål, men er kortsiktige tiltak som ikke må sammenblandes med langsiktige utviklingsstrategier. Nettopp her ligger svakheten i argumentasjonen til både Barstad og andre tilhengere av et ’big push’ – man skiller ikke i tilstrekkelig grad mellom kortsiktige målsetninger som kan måles i antall mennesker som får mat, vaksiner og lignende på et gitt tidspunkt, og langsiktige målsetninger om å løfte levestandarden for en hel befolkning i et gitt mottakerland.
Men uten økonomisk vekst, vil flere mennesker tilsi lavere levestandard per innbygger – et dilemma den kortsiktige bistanden står overfor.
Forfatteren gjør imidlertid visse innrømmelser når han sier: ”Uansett om å gi nødhjelp og helsebistand fører til videre utvikling i landet har målet, nemlig å hjelpe mennesker, allerede blitt nådd”. Dette er en sannhet med sterke modifikasjoner. Dersom man kun gir nødhjelp og helsebistand, vil dette føre til at liv reddes. Men uten økonomisk vekst, vil flere mennesker tilsi lavere levestandard per innbygger – et dilemma den kortsiktige bistanden står overfor.
Barstad har sin styrke i et enormt engasjement og i ønsket om å finne nye løsninger. Imidlertid har mangel på kunnskap om bistandsfeltet og erfaringer derfra, samt et fravær av kunnskap om økonomisk teori og Afrikas historie, gjort at gamle løsninger trekkes frem som nye. Nødvendigheten av mer bistand, at penger er det som skal til for å redde Afrika og at hjelpen må komme fra vestlige land snarere enn fra regionale og nasjonale aktører, er tanker som er like gamle som bistandsfeltet selv. Selv om boken til Barstad er godt skrevet og godt strukturert, gjør det ikke konklusjonen hans mindre historieløs: ”Enormt mye mer kan utrettes med mer bistand. Det er helt sikkert. Alt som mangler er nok penger”.
- Hanna Schanke (f. 1982) har Internasjonalt Baccalaureat fra Tanzania og Frankrike og Bachelor i Samfunnsøkonomi fra Universitetet i Oslo. Hun har tidligere jobbet for UNDP i Oslo, samt frivillig i New York, Dar Es Salaam, og med prosjekter i Libanon, Hviterussland og Colombia.
Som høyremann mener jeg selvsagt at både bistanden og oljefondet bør privatiseres: Da kan Barstad og andre kunnskapsløse tullebukker selv få kaste bort sine egnes penger, og så kan jeg får bruke mine på noe fornuftig.Apropos: Når skal Høyre snart ta til ordet for en storstilt privatisering av oljeinntektene? Da kan ikke Sv og Ap drive DDR-iseringen av samfunnet og Frp ikke lenger kaste bort vanvittige beløp på helse og trygd
[...] sommerferien ga Hanna Schanke en anmeldelse av boken min med mange argumenter jeg er veldig uenig med. Her kommer et forsinket [...]
Jeg har svart på anmeldelsen her: http://www.minerva.as/?p=7406