Etter en periode med eufori, ikke minst i store deler av pressen, har hverdagen for alvor startet for president Barack Obama. Meningsmålingene peker klart nedover, og hans politiske agenda møter økende motstand i folket og i Kongressen.
I dag tar Representantenes Hus en måneds ferie, og neste fredag drar senatorene hjemover. Det gir en passende anledning til å oppsummere hva Obama faktisk har fått til, og hva fremtiden vil bringe.
Obama skapte stor entusiasme i valgkampen, både på grunn av sine evner som taler, det historiske gjennombruddet for en svart kandidat og fordi utgående president Bush var uvanlig upopulær. I pressen, både den norske og store deler av den amerikanske, med Time og Newsweek i spissen, fortsatte den gode omtalen lenge. Senest torsdag hadde Aftenposten en artikkel der Obama sammenlignes med Lincoln, en av de virkelig store.
En entusiastisk presse til tross, Obama var aldri unikt populær blant folket, men det er kanskje riktig å si at forventningene til ham var unikt store. Det har bidratt til at det er vanskelig å innfri. Men Obama hadde en stor kortsiktig fordel: Den økonomiske krisen ville en stund forbindes med Bush og ikke Obamas politikk. Og ikke minst – den økonomiske krisen ga en mental åpning for store reformer, og for å bruke mye offentlige penger på kort sikt. Som stabssjef Rahm Emanuel sa det: Man bør ikke la en krise gå til spille.
Reformer av finansmarkedsreguleringen er på vei, selv om alle detaljene ikke er på plass. Det er visse oppgangstegn i økonomien, delvis som resultat av at finans- og boligsektorene ser ut til å stabilisere seg, og delvis fordi en del av den massive stimulansen gjennom penge- og kreditt-politikken begynner å hjelpe på etterspørselssiden.
Men det var først og fremst to store reformer Obama skulle gjennomføre – innen energi/klima-politikken og helse-politikken. Det var her forventningene var, og det er her fallhøyden er størst. I tillegg ble overmotet så sterkt i en periode at forslagene til innvandringsreform, som gikk på grunn på slutten av Bushs periode, ble hentet frem igjen. Alt var tilsynelatende mulig for denne presidenten.
Reformene overlates til Kongressen
Men Obama visste at disse reformene kunne bli vanskelig å få igjennom – klimapolitikken fordi den ville bli kostbar for viktige grupper, helsereformen fordi den ville bli veldig kostbar for en statskasse som allerede var mer enn tom. Kanskje derfor har Obama overlatt den konkrete utformingen av reformene til demokratene i Kongressen. På denne måten binder han seg ikke til noen bestemt løsning, og kan erklære seier nesten uansett, bare det blir en eller annen reform, samtidig som en slik strategi gir ham større manøvreringsrom når han skal utøve press. Det er derfor feil når noen (som Per Kristian Haugen i Aftenposten 25. juli) skriver at Kongressen debatterer Obamas helseplan – Obama har ingen konkret plan, bare noen prinsipper og retninger.
Kritikere vil mene at dette er en feig strategi, tilhengere at den er smart. To rimelige kriterier for å bedømme dette er hvorvidt det som blir vedtatt ligger i nærheten av det Obama gikk til valg på og har tatt til orde for, og hvordan kampen om reformene påvirker Obamas egen popularitet.
Det siste er viktig både i forhold til mulighetene til å få andre deler av agendaen igjennom – en populær president har større muligheter til å presse Kongressen, og i forhold til gjenvalg i 2012.
Klimakvotehandel med store huller
Energi- og klimapakken i Obamas budsjetter gir utvilsomt et løft for energiforskning, alternativ energi og miljøpolitikken generelt. Det skjer endringer i forhold til den forrige administrasjonen, selv om denne heller ikke var passiv på forskningssiden.
Men på ett sentralt punkt har Obama allerede lidd et stort nederlag. Det var meningen at et kvotehandelssystem skulle gi staten så store inntekter at man både kunne finansiere en sterk energisatsing og gi store skattelettelser rettet mot lave inntekter. Som kandidat advarte Obama mot at kvotene skulle deles ut gratis. Den loven som ble vedtatt av Representantenes Hus, delte ut så mye gratiskvoter at statens merinntekter blir kraftig redusert. Staten taper i alt nærmere 600 milliarder dollar av de omkring 750 milliardene over de neste ti år som kvotesystemet skulle ha innbrakt, og det er etter at betydningen for andre skatter er tatt med. Som en følge av dette er de store skattelettelsene Obama foreslo i arbeidsgiveravgiften tatt ut av de (foreløpige) budsjettene Kongressen har vedtatt for 2011 og senere.
Og fremdeles er det store muligheter til at Senatet enten ikke får vedtatt sin versjon, fordi stemmereglene der gjør at republikanerne med støtte fra noen få demokrater kan blokkere, eller at hullene i loven blir enda større.
Men blir det et kvotehandelssystem, vil det på marginen gi bedre incentiver for fornuftig energibruk. Derfor har Obama her støtte fra de fleste økonomer, inkludert amatører som meg. Men alt for lite av kostnadene ved energibruken blir veltet over sluttbrukerne, slik at incentivene er sterkt svekket i forhold til det ideelle. De politiske realitetene ble for sterke for Obama – å la forurenserne betale (noe særlig) er politisk svært vanskelig – ikke bare i USA.
Et konkret resultat av kvotesystemet er at utslipp amerikanerne tar ansvar for, faktisk går ned, noe som kan gjøre det lettere å nå frem til en ny klimaavtale i København i desember. Men som jeg har skrevet før, er det tvilsomt om de andre industrilandene vil godta det amerikanske systemet som i prinsippet gjør det mulig å dekke alle forpliktelser gjennom tiltak i andre land, og faktisk øke de amerikanske utslippene.
Helsereformen koster
Helsereformen sitter enda lenger inne. Mange sentrumsorienterte demokrater mener at man må ha med seg i det minste noen republikanere på en så stor reform. Det er flere grunner til det.
- Uten republikanere kan man risikere å måtte anvende en særbestemmelse i Senatet for å omgå regelen om at det trengs 60 stemmer for å unngå at et mindretall kan blokkere vedtak (filibuster). Det vil skape uheldig presedens og forsure stemningen mellom partiene. Det er langt fra sikkert at alle demokratene vil stemme for (men litt større sjanser for at de vil stemme mot men ikke slutte seg til en filibuster). I tillegg er to demokratiske senatorer (Kennedy og Byrd) syke og man kan derfor ikke være sikker på at de er i stand til å avgi stemme.
- Store velferdsreformer er reversible dersom de ikke har noen støtte i opposisjonspartiet. Det er derfor lang tradisjon på å forsøke å samle bredere støtte. Dette kjenner vi igjen fra pensjonsforliket i Norge.
- Støtte til en helsereform i folket er usikker. Dersom opinionen vender seg mot dette, særlig når kostnadene kommer på bordet, kan det være greit å ha flere å dele ansvaret på. Særlig demokratiske politikere fra høyreorienterte distrikter er opptatt av dette.
I skrivende stund er det klart at det ikke blir noen avstemning om de ulike forslagene til helsereform før sommerferien. I Huset ble det onsdag oppnådd et kompromiss med enkelte av skeptikerne blant demokratene i en viktig komité, men det er fremdeles usikkert om det er flertall i hele Huset når Kongressen samles igjen til høsten.
I Senatet jobber en gruppe sentrumsorienterte senatorer fra begge partier med en kompromissløsning. Min vurdering er at løsningen trolig må ligge nær opp til det denne gruppen finner frem til, dersom noe av betydning skal bli vedtatt. Det er verdt å merke seg at forslagene herfra på to viktige områder skiller seg vesentlig fra det Obama la frem i valgkampen og senere har tatt til orde for.
Dersom de moderate får det som de vil, blir det ingen obligatorisk dekning. Det betyr at et stort antall millioner amerikanere fortsatt vil være uten dekning også etter at reformen er gjennomført – og langt flere enn Obama antydet i valgkampen, da han faktisk ikke gikk inn for dekning for alle, i motsetning til andre ledende kandidater som Clinton. For det andre blir det ingen offentlig helseplan som skal konkurrere med de private forsikringsselskapene om kunder slik Obama og de fleste demokratene har ønsket, men isteden et privat non-profit-alternativ som delstatene skal organisere.
Det største problemet for Obamas helsereform er at den ikke henger sammen, noe blant annet økonomen Robert Samuelsen påpekte forrige uke. Obama vil gi alle eller de aller fleste dekning uten at det skal koste penger for noen andre enn de aller rikeste. Et skikkelig skudd for baugen var utregninger fra Kongressens Budsjettkontor som ble lagt frem i midten av juni og viste de reelle kostnadene ved et konkret reformforslag. Vi snakker om mer enn 1000 milliarder dollar fordelt på de neste ti årene. Og i en fersk analyse mener CBO at kostnadene vil øke enda mer på lengre sikt, ikke mindre slik som Obama hevder.
Å gi mange flere amerikanere helsedekning blir dyrt, og det kommer man ikke unna. Mange mener at dette er så viktig at det får man ta seg råd til, men det er et vanskelig argument i en situasjon med store og permanente underskudd, og det synes politisk umulig å øke skattene for andre enn de aller rikeste. Obama har måtte ty til tvilsom omgang med sannheten i sitt forsvar for en helsereform, noe blant annet langt fra høyreorienterte Factcheck.org har påpekt.
Opinionen er også i ferd med å lunkne. Svarene i meningsmålingene varierer sterkt, avhengig av spørsmålsstilling og kontekst, men det er likevel mulig å finne en klar tendens til at den svekkes over tid. De seneste dagene har både Pew, NBC og NPR (den nasjonale radiokanalen) spurt konkret om hva folk mener om forslagene som ligger i Kongressen, og et flertall er imot. Meningsmålingsanalytikeren Mark Blumenthal hos Pollster.com har analysert alle relevante målinger, og viser utviklingen over tid. Han mener at målingene viser at argumentene mot reform når igjennom til publikum, ikke argumentene for.
Så kan man jo undres om hvor mye den jevne amerikaner har fått med seg av innholdet i forslagene, men det gjør ikke saken bedre for Obama. Målingene tyder på at oppslutningen faller jo flere pressekonferanser og møter Obama holder om saken. Dersom Blumenthal har rett, er det også naturlig å spørre om Obama er den gode kommunikator de fleste mener han er. Selv mener jeg at Obama har problemer når han beveger seg fra det overordnede og til det spesifikt politiske.
Veldig tydelig er utslagene på spørsmålet om hvordan Obama håndterer helsepolitikken, der det i mars var omkring 20 prosent flere som mente Obama gjorde en god enn en dårlig jobb, mens det nå er like mange.
Republikanerne håper at de ved å stoppe helsereformen vil tilføre Obama et dødelig sår. Men en slik tankegang betyr også at Obama vil strekke seg langt for å få til i hvert fall noe, og at moderate demokrater vil strekke seg langt for ikke å skade sin president.
Fremdeles honeymoon i utenrikspoltikken
Utenrikspolitikken er fremdeles preget av den positive stemningen som presidentskiftet innebar. En måling som Pew offentliggjorde i forrige uke viser en kraftig forbedring i hvordan verden ser USA i forhold til under Bush.
Mot slutten av året kommer imidlertid sannhetens øyeblikk også her – gir den nye tonen resultater? Innen årsskiftet har Obama forlangt at det må skje en bevegelse i arbeidet for å stoppe iranske atomvåpen. Det kan vise seg at dette er tomme trusler – se for øvrig min artikkel om det iranske atomvåpenprogrammet. Utviklingen i Pakistan og Afghanistan, der Obama har vist frem sin harde side, er svært usikker. Det later heller ikke til at Obamas tøffere tone overfor Israel bærer frukter.
Den klareste testen er Guantanamo, som Obama har lovet å stenge innen 20. januar 2010. Fremdeles er ikke problemet med hva som skal skje med fangene der løst. Bare noen få er velkomne i andre land, og å overføre dem som ingen uansett vil ha til et spesialfengsel i USA er svært upopulært. Et klart flertall i folket er imot å stenge Guantanamo, mens Obamas varmeste støttespillere på amerikansk venstreside (og verdenspressen?) vil ha vanskelig for å tilgi ham dersom han ikke gjør det. Løsningen kan bli Clintonsk – en amerikansk diplomat jeg snakket med i sommer sa det hele kom an på hva man mente med ”stenge”.
Svikt i meningsmålingene
Men høyst sannsynlig vil utenrikspolitikken spille en begrenset rolle for Obamas popularitet. Amerikanerne er nå mest opptatt av hjemlige problemer, noe som har vært normaltilstanden, men som i perioder har vært overskygget av krig og hendelser som 9/11.
Meningsmålingene er entydige. Obama falt litt i starten, stabiliserte seg så rundt påsketider, men har i løpet av sommeren falt betydelig. En praktisk oversikt over hvordan tidligere presidenter har gjort det finner du her.
Særlig tydelig er fallet de to siste ukene i Gallups daglige målinger. Det er naturlig å knytte mye av dette til uroen rundt helsereform, i tillegg til at mange reagerte negativt på at Obama var rask med å ta parti og beskylde politiet for rasisme da hans venn kjendisprofessoren Henry Louis Gates ble arrestert, og senere måtte ro seg ut av situasjonen.
Fremdeles ligger han over 50 prosent oppslutning på nesten all målinger, men han er nå tilbake til omtrent samme nivå som han hadde i valget i 2008. Solide demokrater har ikke forlatt ham, men mange av de uavhengige som sluttet opp om han etter valgseieren har begynt å forlate ham.
Obamas problemer er nå blitt så åpenbare at også norsk presse har satt søkelyset på dem. Da Aftenpostens Per Kristian Haugen skrev om at Obama mister oppslutning lørdag 25. juli, valgte han en måling med uvanlig høy oppslutning som eksempel, nemlig Washington Posts 59 prosent fra midten av juli. Selv om trenden blir riktig, gis leserne inntrykk av at nivået er betydelig høyere enn et snitt av målingene viser.
Obama drar partiet sitt med seg. Riktignok har demokratene fortsatt en solid ledelse i partiidentifikasjon, og mange aviser har gjort et poeng av dette, uten å ta med seg helhetsbildet. Det er riktig at republikanerne sliter blant unge velgere og blant hispanics, men det er ikke hugget i stein at dette må gjelde for all fremtid. Moderate republikanere gjør seg igjen gjeldende i nordøst, og området er ikke tapt for republikanerne for alltid.
Obamas og demokratenes problem er at mens andelen uavhengige velgere har økt over tid, har nå en større del av disse begynt å helle mot republikanerne. Mange valgeksperter mener at bare et mindretall av dem som sier de er uavhengige i virkeligheten er det, og at et flertall av dem stemmer ganske regelmessig med ett parti. Mange av de ”uavhengige” er altså normalt republikanere, men stemte gjerne på demokratene i 2006 og 2008, da de var misfornøyde med den sittende administrasjonen. En lignende misnøye kan nå bringe dem tilbake til republikanerne.
Dersom man spør om hvilket parti velgerne ville stemme på, gir dette seg utslag i at republikanerne nå for første gang på mange år er konkurransedyktige med demokratene.
Slike målinger gjør mange demokrater nervøse, og gjør at moderate representanter i republikanske distrikter blir mindre ivrige etter å assosiere seg med Obama. Meningsmålingene har derfor reell politisk betydning – for blant annet kvotehandel og helsereform.
Testes allerede i november
Jeg har flere ganger trukket frem guvernørvalgene i New Jersey og Virginia i november som en viktig milepæl. Muligens skyldes dette at politiske junkies som meg selv og mine amerikanske kolleger må ha vår årlige dose, men jeg tror det ligger mer i dette. Taper demokratene her, vil det forsterke moderate demokraters ønske om å distansere seg fra Obama.
Det finnes også en interessant presedens. Republikanerne har store problemer med å vinne valg i New Jersey, og kan bare gjøre det ved å ha en moderat kandidat. Det hadde de i 1993, da Christine Todd Whitman slo skandalerammede Jim Florio.
I år vant den moderate Chris Christie ganske klart i primærvalget. Sittende guvernør, finansmagnaten Jon Corzine sliter med korrupsjonsproblemer i sin administrasjon. Christie leder ganske klart på målingene, og jeg tror han vinner.
Whitmans seier i 1993 ble et forvarsel om republikanernes store valgseier i 1994, og republikanerne elsker parallellen. Også den gang kom en ung og frisk demokratisk president seilende og satte i gang store reformer, ikke minst en meget ambisiøs helsereform. Ved første korsvei tapte han så det sang, og resten av sine seks år styrte Bill Clinton stort sett fra sentrum.
I Virginia som i mange år har vært en sentral vippestat ligger det an til et jevnere løp, selv om republikanerne også her har et overtak i meningsmålingene. Demokratenes største problem er at den enorme mobiliseringen blant svarte velgere i 2008 ikke ser ut til å gjenta seg. Flere ledende svarte har uttrykt seg lunkent til demokratenes kandidat, og tidligere guvernør Douglas Wilder – den første svarte i USA – har enn så lenge nektet å støtte ham. Demokratene har en fair sjanse til å beholde denne guvernørposten, men taper de både New Jersey og Virginia, vil uroen foran 2010-valget bre seg.
Likevel – knapt nok noen forventer at republikanerne skal ta tilbake flertallet i Senatet i 2010 – for noen måneder siden så det heller ut til at de skulle tape et par plasser. I Huset er det også vanskelig å ta tilbake flertallet, men demokratene kan svekkes såpass mye at de tvinges til kompromisser.
Clinton eller Carter?
Fortsetter pilene å peke nedover, og det i tillegg skjærer seg i utenrikspolitikken, kan vi få høre langt mindre om parallellene mellom Obama og Lincon og Roosevelt, og mer om Clinton og Carter. Den optimistiske parallellen er William Jefferson (Bill) Clinton, som på dette tidspunktet i presidentperioden var uvanlig upopulær. Han justerte seg inn mot sentrum etter 1994-valget og ble gjenvalgt i 1996. Bortsett fra hans private eskapader anses han som en rimelig bra president. Den pessimistiske sammenligningen er med James Earl (Jimmy) Carter, som på dette tidspunktet i presidentembetet var uvanlig populær, men likevel tapte klart for Reagan og i ettertid fremstår som en temmelig mislykket president.
Rasmussen har allerede begynt å ta opp meningsmålinger om valget i 2012. Det er veldig tidlig, men det burde bekymre demokratene at republikanernes front-runner Mitt Romney nå ligger helt jevnt med Obama.
Kanskje amerikanerne i 2012 har konkludert med at de ikke ville ha så mye Change likevel, og velger en middelaldrende hvit mann igjen.
Jeg er en betting man, og har så smått begynt å plassere pengene mine der kjeften er.
Veldig god artikkel. En Mitt Romney/Paul Ryan ticket er hva jeg forventer at Republikanerne vil stille med i 2012.
Innsiktsfullt fra Snoen, som vanlig.Det bør kanskje nevnes at Obamas tilnærming til helsereformen, der han overlater store deler av utformingen av den til kongressen, nok er ganske tungt påvirket av Clintons håndtering av sin helsereform (“Hillarycare”) i sin første presidentperiode. Clinton-administrasjonen forsøkte da å presse gjennom en nærmest ferdigsydd reform gjenom topper i kongressen – noe som feilet spektakulært.Det er nok liten tvil om at Obama her har lært av sin forgjenger. Men som enkelte kritikere har påpekt, kan det innvendes at Obama nok har gått for langt i den andre retningen, ved å overlate det meste til kongressen, og at han nå bør ta større grep om prosessen.