Erna Solberg kaller det hele et gjesp og mener at regjeringen mangler et program for fremtiden. Kommentatorene er stort sett enige, og etterlyser ny politikk. Velgerne stemmer ikke på regjeringer som nøyer seg med å gratulere seg selv med det de har gjort i inneværende periode. Dette er forøvrig min hovedforklaring på at Bondevik II-regjeringen ble kastet. Godt å se at Høyres ledelse nå er enig i denne beskrivelsen, ihvertfall når det gjelder andre.
Norske velgerne har over lengre tid kastet den sittende regjeringen. De er utolmodige og vil ha noe nytt – hver gang. En velvillig tolkning av dette er at den til enhver tid sittende regjering ikke har klart å fornye seg. En vrangvillig tolkning er at nordmenn har helt urealistiske forventninger og krav, og alltid kommer til å klage. Som i VG-karikaturen: “Nå er jeg så mett at jeg begynner å bli alvorlig forbannet”.
Mange har trodd at dette valget kunne bli annerledes, at den økonomiske krisen skulle gjøre folk trygghetssøkende og mer innstilt på “stø kurs”. En viss fremgang har da også Arbeiderpartiet hatt. Men problemet med argumentet er at de fleste i Norge ikke opplever noen krise. Riktignok har arbeidsledigheten økt en del i noen bransjer og totalt, og flere er redde for jobbene sine enn normalt. Men dette har ikke nådd den jevne velger, som tvert imot har fått mer å rutte med gjennom den store rentenedgangen. For de aller fleste nordmenn gjelder det fremdeles at de materielt sett aldri har hatt det så godt.
Og da er vi tilbake til VG-karikaturen: Vil de gode tidene føre til at de belønner den sittende regjeringen, eller betyr det bare at velgerne blir enda mer forbanna?
Dagens pressekonferanse har gjort meg mer optimistisk med tanke på utsiktene til et regjeringsskifte. Denne regjeringen har lite å tilby, utover å skremme med Fremskrittspartiet og kombinasjonen F+H. Det samme så vi i 2005. Bondevik-partiene hadde lite nytt å komme med, men skremte med at velgerne ikke måtte gi opposisjonen anledning til å ødelegge alt det flotte som var oppnådd. Velgerne kjente seg ikke igjen.
En sittende regjering som primært har en negativ agenda og ikke en positiv, ligger dårlig an. Det rød-grønne flertallet ryker nok. Uansett hva slags regjering det fører til, vil Stortingsflertallet sørge for en kursjustering, om enn ganske liten, i riktig retning.
