Mange av Hamsuns biografer har unnlatt å forholde seg seriøst til hans meninger. Men han er ingen gåte. I hans ideologiske omslag fra provokatorisk positivist på ”Venstres alleryderste Fløi” til antirasjonalistisk, vitalistisk pessimist, kan vi avlese forholdet til samtiden og de samtidige.
Denne uken er det 150 år siden Knut Hamsun ble født, og Minerva trykker i den anledning denne artikkelen om Hamsuns politiske syn. Den stod først på trykk i Minerva 2/2009. Se også Guro Sibekos artikkel ”Det vakre og det grusomme”, som Minerva publiserte på nett i mai.
I 1879, 20 år gammel, reiste Hamsun fra Bø i Vesterålen, hvor han hadde jobbet som lærer, mot København for å få utgitt sin bondefortelling Frida. På veien stoppet han i Øystese i Hardanger. Hans hensikt med oppholdet var trolig å gjøre de siste behørige forberedelser for å kunne innta rollen som forfatter, og da særlig dennes sosiale aspekter: Han kjøpte seg dyre klær, røketobakk og en monokkel. Han eksperimenterte med sitt eget navn,[i] og ikke minst ertet han på seg lokalbefolkningen.
I et avisinnlegg i Søndre Bergenshus Folkeblad uttrykte han misnøye med hvordan salmene ble sunget i de lokale kirkene. Prestegjeldets ville og barbariske sang, ”disse stemmer fra dybet af Norges farligste råhed,” provoserte Hamsun. Skylden fordelte han mellom stedets skolemestere, menighetens medlemmer og de ”alderstegne bønder” som styrte bygda. I den etterfølgende debatten, som varte så lenge han oppholdt seg i Øystese, ble han beskyldt for å være en ”viktigpær” med ”stuelært visdom”, uten at dette gikk særlig inn på ham eller fikk ham til å endre mening.[ii]
Hamsun trodde på folkeopplysningen, på framskrittet og på framtiden. Men allerede fra 1890 av dreide Hamsuns politiske preferanser sakte, men sikkert mot høyre.
Mange av Hamsuns biografer har hevdet at den rødeste tråden i hans offentlige tilværelse var viljen til å stå alene og evnen til å provosere. Hans journalistiske misjon var på den ene side styrt av et ønske om oppmerksomhet, på den annen side å bekrefte sine meningers makeløshet, i ordets rette forstand, og derigjennom stimulere sin egen litterære produksjon. Hans ytringer i den offentlige debatten er blitt forstått på bakgrunn av inntrykket av at han i bunn og grunn ikke var særlig interessert i noe annet enn seg selv og sin forfatterkarriere, og at han brukte sine provokatoriske ferdigheter i denne forbindelse. Dette har vært en strategi for å unngå å måtte forholde seg seriøst til innholdet i provokasjonene, til Hamsuns meninger.
Folkeopplysning, framtid og framskritt
På tross av at Hamsun i ettertidens lys har framstått som mørkeblå og brunkantet, var de standpunktene han forkynte i den aktuelle samfunnsdebatten mot slutten av 1880-tallet avlevert fra en ytre-venstre-posisjon. I Lars Oftedal. Udkast (1889), hvor han går til angrep på nevnte predikant og stortingsmann, opptrer Hamsun som Det Radikale Venstres våpendrager i kampen mot dets moderate motpart.[iii]
Det mest interessante ved boka er likevel det verdensbilde eller den filosofi som ligger til grunn for den radikale politiske holdningen. I små glimt, mellom de mange krasse personangrepene, avslører Hamsun seg som en fornuftsdyrkende opplysningsmann, for eksempel når han kritiserer det gudsbilde han mener Oftedal forfekter. Gud framstår for Hamsun ”som en temmelig hævngjerrig Herre, der fordrer Skjænk og Gaver forat stilles tilfreds”.[iv] Hamsuns egne bibelfortolkninger er derimot preget av den historisk-kritiske metode, som i større grad støttet seg til vitenskapens og fornuftens lover enn til troen i seg selv. Fraværet av logikk og rasjonalitet, ikke bare i Oftedals skriftutlegging, men i hele bibelteksten, fører til krass kritikk og til uttalelser som må ha blitt oppfattet som svært blasfemiske.[v]
Den bitende ironi begreper som frihet, likhet og framskritt behandles med i Fra det moderne Amerikas Aandsliv (1889), er ofte blitt tolket dit hen at Hamsun tar et oppgjør med disse verdiene og det landet som har gjort dem til bærebjelker i sin nasjonale ideologi. Faktum er imidlertid at dette er verdier som Hamsun på dette tidspunktet hyller. Forbrytelsen i hans øyne, er amerikanernes selvgode forsøk på å monopolisere dem, noe som bare har resultert i deres vulgarisering. Amerikas åndsliv er ikke ”græsselig” og ”nederdrægtig” fordi det er moderne, men tvert imot fordi det er umoderne, underutviklet og innskrenket.[vi]
Først med Sult (1890) framstår Hamsun ”slik vi kjenner ham”, som talsmannen for og fortolker av det irrasjonelle, splittede og subjektive moderne menneske.
Hamsun betraktet seg selv som moderne – som bærer av ”Aandens Nutid”, som han kalte det. Hele hans forestillingsverden hvilte på en blanding av Hegel-inspirerte tanker om fornuftens og historiens utvikling, og tro på den positivistiske vitenskapens muligheter til å produsere Sannhet. Hamsun trodde på folkeopplysningen, på framskrittet og på framtiden.
Men allerede fra 1890 av dreide Hamsuns politiske preferanser sakte, men sikkert mot høyre, samtidig som det man kan kalle hans verdensanskuelse, hans forhåpninger for mennesket i kulturen og i historien, fikk et mørkere og mer pessimistisk skjær.[vii] Hva var bakgrunnen for denne dreiningen?
Sjelens forhører, nasjonens røst
Først med Sult (1890), og kanskje særlig med den berømte foredragsturneen i 1891, hvor han halshugger de fire store – Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie – og presenterer sitt litterære manifest, framtrer Hamsun slik vi kjenner ham, som talsmannen for og fortolker av det irrasjonelle, splittede og subjektive moderne menneske. Han tar et voldsomt oppgjør med tidens og sin egen tro på fornuften og framskrittet.
I Sult hadde Hamsun utlevert sin helts indre og ubevisste sjelsliv, drevet ham fra skanse til skanse i jakten på mat og berømmelse. I sitt litterære manifest gjør han denne avhørsmetodikken til standard:
”Som moderne Psykolog skal jeg belyse og forhøre en Sjæl. Jeg skal belyse den paakryds og tvers, fra alle Synspunkter, i hvert hemmeligt Hul; jeg skal spidde den vageste Rørelse i den paa min Naal og holde den op til min Luppe, og jeg vil netop med Forkærlighed undersøge de fineste Zittringer, jeg vil banke mig frem og lytte til hver sagte Lyd.”[viii]
I forlengelsen av dette avviser han typediktningen – realistenes, og særlig Ibsens, framstilling av karakterer med én herskende evne: hele skurker, hele helter. De tegnes uten nyanser for at de skal kunne representere begreper man kan diskutere med og ha praktisk nytte av, mener Hamsun. Slikt kan det ikke bli kunst av. Om Bjørnson sa Hamsun:
”Det er ham en Trang og en inderlig Pligt at stuve sine Romaner fulde av Hypnotisme og Bibelkritik og almindelig Stemmerett og Anvisning paa Brugen af kirurgiske Instrumenter. Hans bøger er Husapoteker for Folk tilfjælds og Folk tilhavs, Varelagere, hvor en Mængde gode Ting findes henlagt. (…) Han lægger Kundskap i Klumper indi sine Bøger, intet findes forlidet poetisk og intet for lidet æstetisk til at vrages. (…) Han er Pædagog for store Børn.”[ix]
Det paradoksale er at parallelt med dette ny-romantiske synet på kunstnerens og kunstens funksjon, nærte han likevel stor beundring for den offentlige Bjørnson – Bjørnson som landsfader, nasjonsbygger og ideologisk strateg.
Sammen med de tre andre store utgjorde Bjørnson den åndelige eliten i Norge etter Henrik Wergelands død. Forfatternes rolle under uavhengighetskampen var usedvanlig sterk, og de overtok mange av de oppgavene aristokratiet ellers ville hatt. Etter det innledende fadermordet var han igjen Hamsuns store helt. Ved Bjørnsons død i 1910 uttrykte Hamsun sentimentalt nasjonens kollektive sorg – i streng kontrast til den unge bråkmakeren fra 1891: ”Vi kan gjerne sørge. Aldrig har en enkeltmand lagt ned et slikt virke i vort land, der var tider, da der hvilte en uhyre byrde paa hans skuldre. I indland og utland, i digtningens alle verdener, i borgernes smaasaker, i folkenes ve og vel – overalt var han paafærde.”[x]
Hamsun hadde det ikke i seg. Konstruktiviteten i de reformene han foreslo, rakk sjelden lenger enn det imperative ”Bli Bonde!”, og helst også ”Reis Nord!” På den måten fikk den ansvarlige, saklige journalistikken etter hvert et autoritært preg.
Tvisynet på forfatterens rolle i offentligheten – som vises i hans karakteristikker av Bjørnson, men som er enda tydeligere i hans egne konfuse forsøk på å gå inn i rollen som nasjonalskald – er nok et av de elementene som bidrar til synet på Hamsun som en gåte. I hans påfølgende avisinnlegg var nemlig de åpenbare provokasjonene og til dels pubertale frontalangrepene avløst av en sakprosa hvor tonen fremdeles var krass, men mer ansvarlig og seriøs. Men han hadde det ikke i seg. Konstruktiviteten i de reformene han foreslo, rakk sjelden lenger enn det imperative ”Bli Bonde!”, og helst også ”Reis Nord!” På den måten fikk den ansvarlige, saklige journalistikken etter hvert et autoritært preg.
Også Hamsuns skjønnlitteratur skulle komme til å bære preg av Bjørnson-rollen, på tross av hans tidligere voldsomme utfall mot forfattere som ”satte problemer under debatt”. Hans nye rolle som fedrelandsvenn, nasjonens røst og samvittighet fikk ham til å føle et behov og ansvar for å formidle det svartsyn han så på det moderne samfunnet med, og på den måten bidra til å snu utviklingen. Både i vandrer-trilogien[xi] og Segelfoss-bøkene[xii] nedfelles en rekke av de moralske fordommene han gir uttrykk for i sin sakprosa. Tonen er dels spottende, dels bitter, pessimistisk og resignert. Dette gikk på bekostning av bøkenes litterære kvaliteter.
Den alternative strategi – å bidra med et positivt alternativ, for eksempel det å vektlegge det gamle samfunnets, naturens og det enkle livs kvaliteter, slik man kan se ansatser til i Markens grøde (1917) – ble nedprioritert. ”[S]iden han var en mann som fant stor glede i å uttrykke sin irritasjon, skrev han oftere om den fordervelse fremskrittet medførte,” skriver Ferguson,[xiii] og anlegger dermed et psykologisk perspektiv. Han uttrykker tvil om hvorvidt Hamsun virkelig ønsket vervet som nasjonens talsmann og åndelige leder: Rollen ble presset på ham, på den ene siden av Bjørnson, som før sin død kalte Hamsun Norges største nålevende poet, og på den andre siden av pressen, som i sin hysteriske jakt på en stor mann i kjølvannet av en rekke store menns død, skjebnesvangert nok omtalte ham som ”fører”.[xiv]
”Aandens Nutid”
Hvordan skal man forklare Hamsuns ideologiske omslag fra provokatorisk positivist på ”Venstres alleryderste Fløi”, via aristokratisk elitist og den radikale subjektivismens talsmann, til pragmatisk politiker og hoffdikter med politiske preferanser som sakte, men sikkert dreide mot høyre?
Svaret er like åpenbart som enkelt: Han var påvirket av og i dialog med sin samtid og sine samtidige. Hamsun-litteraturen har i stor grad avvist slike tanker. Verken livssyn eller litteratur er et produkt av filosofisk eller litterær påvirkning, hevdes det. I stedet har man grepet til den romantiske myten om dikterens majestetiske genialitet; til stimesteren, unntaksmennesket og gåten Knut Hamsun.
Men på tross av at Hamsun selv reagerte kraftig på skribleres forsøk på å pådytte ham påvirkning fra forfattere han ikke hadde lest, er han meget oppmerksom på forfatterens arbeidsmetode. Slik beskriver han ”Tidens ustraffede Røver”:
”Videnskabsmannen citerer dog sine Kilder, Journalisten refererer blot; men Digteren han tager, tager brutalt, hvad han kommer over, tager en Historie, som en anden fortæller ved Glasset, tager et træk af andres Liv, som andre har levet, tager Tankerne fra Filosoferne, følelserne fra andre Folks Hjærter – og saa sætter han sit eget lille navn paa altsammen og blir stor!”[xv]
Når dette er sagt, kan man ikke underslå at visse enkeltpersoner – representanter for ”Aandens Nutid” i motsetning til ”Nutidens Aand”, som Hamsun kanskje ville formulert det – i kraft av sin gjennomslagskraft og djervhet fungerte som profeter for den nye generasjonen.[xvi] Dostojevskij, Schopenhauer og Nietzsche kan sies å ha utstyrt den nye generasjonen med problemområder og et begrepsapparat egnet til å studere disse. De tre nevnte tenkerne er blant de få enkeltindivider Hamsun noen gang innrømmet sin beundring for og sin gjeld til.
”Har Udviklingen ført Menneskeheden ind i Elendighed, skal man paa Stand gøre Tilbaketoget ind i det Uudviklede!”
Det lar seg vanskelig gjøre å oppsummere deres ideer i seg selv, heller ikke slik de ble forstått av Hamsun og hans samtidige.[xvii] Men et fellestrekk ved deres tenkning var en reaksjon mot en stadig mer gjennomgripende rasjonalisering av menneskets generelle livsbetingelser: Rasjonalismen som tenkemåte har drevet verdigheten ut av mennesket, og vitenskapens sannheter – opplysningsprosjektet – har i realiteten mørklagt selve livet.
De foreskriver ingen konkret løsning, men et skritt på veien til forsoning mellom menneske og verden er en uforbeholden hengivelse til følelsene, viljen og naturen, til selve livet. Dyrkingen av det rene og naturlige livet, lengselen mot det ville, ubevisste og primitive kombinert med svartsynet på historiens utvikling og menneskets lodd, kvalifiserer til betegnelsen vitalistisk pessimisme. Hamsun oppsummerer det på sin side slik:
”Har Udviklingen ført Menneskeheden ind i Elendighed, skal man paa Stand gøre Tilbaketoget ind i det Uudviklede! Ved at vende om kommer man atter tilbage til Naturen, som Kulturen skal have bragt os bort fra. (…) Men dette er jo Reaktion, tyk, veritabel Reaktion? Saa gærne! Navnet gør intet, det er Meningen det kommer an paa.”[xviii]
Siste sprell
Vel 60 år etter sin debut som provokatorisk avisdebattant, fornærmet han en betydelig mer omfangsrik opinion enn Øysteses innbyggere. Saken og omstendighetene var tilsvarende langt mer alvorlig.
En knapp måned etter tyskernes okkupasjon, oppfordret Hamsun til kapitulasjon: ”NORDMENN! Kast børsa og gå hjem igjen. Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni mot oss og alle nøitrale.”[xix] Hans tilslutning til nazistene varte hele krigen igjennom, og ved Hitlers død i 1945 skrev han sågar en temmelig knesettende – og uopplyst – nekrolog: ”Han var en reformatorisk Skikkelse av høieste Rang, og hans historiske Skjebne var den, at han virket i en Tid av den eksempelløseste Raahet, som tilslut fældte ham.”[xx]
Dette var altså Hamsuns meninger. Og for å bruke hans egne ord, ”det er Meningen det kommer an paa”. Da han ble konfrontert med de groveste av dem, under rettssaken mot ham i 1947, sa han: ”Og det var ikke galt det jeg satt og skrev. Det var ikke galt da jeg skrev det. Det var rett, og det jeg skrev var rett.”[xxi]
Nikolai Fjeld (f. 1975) er idéhistoriker fra Universitetet i Oslo, og har skrevet hovedfagsoppgave om Markens grødeog Hamsuns modernitetsoppfatning. Han arbeider som manusredaktør i Gyldendal Akademisk.
[i]I brev til sin første mesén, handelsmannen Zahl, presenterte han seg både som Knut Pedersen Hamsund og Knud Pedersen. I Øystese foretrakk han Knut Pederson.
[ii]Debattstoffet hadde på denne tiden en mer framtredende plass i avisene enn de har i dag. Man må likevel tilkjenne redaktøren både nyhetsteft og sans for humor da han plasserte innlegget på første side, med en fotnote hvor han tørt bemerket at «De latinske Sitater (…) har vi af meget nærliggende Grunde fundet det mindre nødvendigt og nyttigt at aftrykke.» Atle Austestad har samlet alle debattens syv innlegg i sin bok Knut Hamsun i Øystese. Sitatene er hentet derfra.
[iii]På 1880-tallet ble det statsbærende partiet Venstre splittet i en radikal og moderat fraksjon, hvor predikanten og stortingsmannen Oftedal stod fram som lederen for sistnevnte gruppering. Dagbladet tok de radikales parti, og fram mot det kommende valget i 1888 var det avisas intensjon å undergrave Oftedal og hans tilhengere. Lars Oftedal var et ledd i denne strategien, da den i utgangspunktet var et bestillingsverk og trykt som føljetong i avisa.
[iv]Sitert i Larsen: Radikaleren, s. 185.
[v]Også Fra det moderne Amerikas Aandsliv er en radikal bok i så måte. Her omtales kristendommen blant annet som «den store Fetisch».
[vi]Jf. Larsen, s. 88.
[vii]Jf. Larsen, f.eks. s. 11.
[viii] Hamsun: Paa Turné, s. 66–67.
[ix]Hamsun: Paa Turné, s. 24–25.
[x]Hamsun: «Bjørnstjerne Bjørnson er død», Dagbladet 27.04.1910, i Hamsuns polemiske skrifter,s. 180. Det er verdt å merke seg at det først og fremst er tonen han omtaler Bjørnson med som har forandret seg. Innholdsmessig er jo likhetene påfallende. Den avdøde forfatteren hylles nå for sin rolle som oppdrager og kollektiv farsfigur.
[xi]Under Høststjærnen (1906), En Vandrer spiller med Sordin (1909), Den sidste Glæde (1912).
[xii]Børn av Tiden (1913), Segelfoss By (1915).
[xiii]Ferguson: Gåten Knut Hamsun, s. 225.
[xiv]Fra 1906 til 1910 døde Henrik Ibsen, Alexander Kielland, Jonas Lie, Edvard Grieg, og altså Bjørnstjerne Bjørnson, alle viktige ”symboler” for den unge nasjonen. Både Ferguson og andre forskere som Walter Baumgartner antyder at Hamsun ble presset inn i rollen som ”nasjonens røst og samvittighet”. Dette synet tar andre Hamsun-forskere som Jørgen Haugan og Ståle Dingstad sterk avstand fra.
[xv]Hamsun: «Lidt om Strindberg», i Artikler, s. 17.
[xvi]Jf. Larsen, s. 86.
[xvii]De ideer Hamsun kom i kontakt med var formidlet, og i stor grad bearbeidet av andre enn opphavsmennene. For eksempel er hans resepsjon av Nietzsche sterkt preget av den forståelse Georg Brandes hadde av den tyske dikterfilosofen, mens Schopenhauer ble lest og forstått gjennom Strindberg.
[xviii]Hamsun: «Lidt om Strindberg», i Artikler, s. 18, 20. Hamsun omtaler Strindberg på denne måten, men gir sin tilslutning til reaksjonen. Betegnelsen ”reaksjonær radikaler” som han gir sin svenske kollega, er dekkende også for ham.
[xix]Hamsun: ”Nordmenn” i Fritt Folk 04.05.1940, i Hamsuns polemiske skrifter,s. 242.
[xx]Hamsun: ”Adolf Hitler” i Aftenposten 07.05.1945. Ibid., s. 274.
[xxi] Hamsuns forsvarstale. Sitert fra Haugan: Solgudens fall.
[...] “Det var ikke galt da jeg skrev det”, Nikolai Fjeld, Minerva 5. august [...]