NATO risikerer å bli ineffektiv og irrelevant. Som ny generalsekretær må Anders Fogh Rasmussen levere transformerende lederskap, slik at alliansen kan bygge bro mellom sine ambisjoner og sine ressurser.
Innsettelsen av Anders Fogh Ramussen som ny generalsekretær i NATO 1. august var mer preget av praktiske politiske utfordringer enn pomp og prakt. Det passer ham sannsynligvis utmerket. Den tidligere danske statsministeren, kjent i sitt hjemland for sin pedantiske og nesten robotaktige stil, er trolig ivrig etter å komme i gang med arbeidet. Og det er mer enn nok å gjøre. For selv om NATO har rundet 60, står alliansen ovenfor en rekke eksistensielle utfordringer som minner mer om enn tenårings enn de sølvgrå hoders.
Frem til hendelsene 9/11 så det ut til at NATO skulle få nyte en rolig pensjonstilværelse. Alliansen hadde vunnet den kalde krigen mot Warsawapakten uten å måtte løsne et skudd, bombet seg til fred i både Bosnia-Herzegovina og Kosovo, og ekspanderte langt inn i den tidligere Warsawapakten.
Inneffektivitet og irrelevans
Men med NATOs engasjement i Afghanistan blir det fjernt å snakke om pensjonstilværelse. Fiasko kan nå fremstå som et realistisk utfall. En for kompleks kommandostruktur, savnet av en omfattende militær-sivil plan, manglende kampvilje blant europeiske allierte og en manglende evne til å håndtere problemene i Pakistan truer NATOs effektivitet. Selv om det finnes nok militære ressurser til å jakte på opprørerne, er det å skape en følelse av varig trygghet hos den afghanske lokalbefolkningen vanskelig for en allianse som bare er militær.
I Europa trues alliansen på andre måter. Færre og færre europeere mener at NATO er livsviktig for deres sikkerhet. I Brussel er NATO og EU låst i en ”frossen konflikt”, på tross av at Frankrike igjen er blitt en del av NATOs kommandostruktur og at USA støtter en uavhengig europeisk forsvarsevne. Amerikanske forsøk på detente med Russland ser ut til å bli gjort helt utenom NATO, delvis fordi europeerne ikke klarer å bli enig med seg selv om hvordan den store, gassrike kjempen i øst skal behandles.
Men nettopp på grunn av utfordringenes størrelse kan Rasmussens periode som generalsekretær vise seg å bli transformativ på en måte som hans forgjengeres ikke var – eller trengte å være. For å reetablere fundamentet for et moderne NATO trengs det dristige tiltak på flere fronter. Her er en vei fremover.
Omfattende konsultasjoner
Heller enn å høre på dem som mener at NATOs nye strategiske konsept – som er avgjørende for hva alliansen kommer til å gjøre de neste ti årene – burde formuleres på en så minimalistisk måte som mulig, burde Rasmussen igangsette en offentlig konsultasjonsprosess innen hele alliansen, der han trekker inn yngre og mer varierte interessenter, selv fra utenfor det europeisk-atlantiske området. Som med Harmel-øvelsen i 1967 er formuleringen av et nytt strategisk konsept en anledning til å omformulere meningen med NATO som bare byr seg en gang i tiåret.
En av utfordringene vil være å definere når NATO bør lede an; når alliansen bør samarbeide med andre aktører; hvordan den skal møte nye sikkerhetsutfordringer knyttet til informasjonsteknologi, piratvirksomhet og energisikkerhet; og når den bør holde seg i bakgrunnen. Rasmussen kan gjerne være tilbakeholden på noen områder – å være moderne og relevant betyr ikke nødvendigvis å jakte på alle slags ”nye” sikkerhetstrusler.
Felles strategisk råd med Russland
NATOs forhold til Russland fortjener derimot spesialbehandling. I løpet av sine første 100 dager som generalsekretær bør Rasmussen reise til Moskva og foreslå at han og president Medvedev setter sammen et Joint Strategic Review – et felles strategisk råd som ledes av høytstående russiske og allierte representanter, for å utvikle en felles trusselvurdering, og gjennom arbeidsgrupper i Brussel og Moskva, scenarier for NATO-Russland-samarbeid. På denne måten kan NATO finne sin plass i detenten mellom USA og Russland.
Neste skritt for NATO vil være å finne måter å berolige land som Polen, Estland og Litauen, som føler seg truet av Russland. For å gjøre det bør alliansen tilby seg å etablere en ikke-militær fasilitet i regionen, for eksempel et forskningsinstitutt eller et treningssenter. Dette ville gi de aktuelle NATO-medlemmene en følelse av at deres allierte tar uroen deres på alvor, uten å provosere Moskva.
Unngå bakevja
NATOs fremtidige styrke vil i like stor grad være bygget på alliansens evne til å styrke solidariteten og utvide antall medlemmer, som fra å styrke partnerskapet med andre regionale organisasjoner, først og fremst EU. Så lenge konflikten om Kypros forblir uløst, vil det sannsynligvis være best å avstå fra store initiativer, som kan bli blokkert av Tyrkia.
Det burde likevel være mulig å skape en praktisk plattform for et bedre EU/NATO-samarbeid. Innen noen uker har gått vil Rasmussens tid bli dominert av NATOs Afghanistan-oppdrag. Men NATO-sjefens faktiske rolle i opptakten til Afghanistans presidentvalg er i realiteten minimal, og strategien vil bli lagt i Washington. En EU/NATO-entente, spesielt om hvordan organisasjonene kan samarbeide om å levere en integrert sivil-militære innsats på bakken, kan forhindre at Brussel havner i den strategiske bakevja i forholdet til USA.
Best i verden på trening av sikkerhetsstyrker
For å unngå sin forgjengers skjebne – Jaap de Hoop Scheffer endte opp som en europeisk talsmann for en amerikansk operasjon han hadde liten innflytelse over – bør Rasmussen lede an i å skape en annen rolle for NATO. Alliansen bør ta mål av seg å bli best i verden på opplæringen av lokale sikkerhetsstyrker, og starte med å bygge opp afghanske og pakistanske sikkerhetsstyrker. For dette formål bør han presse på for å opprette et NATO Military Advisory Corps, spesialtrent til å lære opp den afghanske hæren, og starte et senter for opplæring av militære rådgivere.
Og til slutt: NATO selv må forandres. Reformer er nødvendige for å forbedre både nåværende og fremtidige operasjoner. Blant annet må alliansens kommandostrukturer justeres, slik at militære ledere i felten får delegert større autoritet og slik at integrasjonen med andre aktører som FN kan forbedres. Forandringer i måten NATO-operasjoner finansieres må også utredes, kanskje gjennom et felles finansiert NATO-budsjett for militære operasjoner.
NATO trenger transformerende lederskap, ikke bare status quo-administrasjon, for at alliansen skal klare å bygge en bro mellom sine ambisjoner og sine ressurser. Anders Fogh Rasmussen må ta skritt, både reelle og symbolske, fra dag en for å vise at han har til hensikt å levere den typen lederskap.
- Fabrice Poithier (f. 1975) er leder for Carnegie Europe. Daniel Korski (f. 1977) er Senior Policy Fellow ved European Council of Foreign Relations. Artikkelen er også publisert på Carnegie Europe sine sider.
Oversatt av Jan Arild Snoen.
Ingressfoto: “Anders Fogh Rasmussen – World Economic Forum Annual Meeting Davos 2008” av World Economic Forum. Publisert under Creative Commons Attribution ShareAlike 2.0-lisensen
