Den tyske liberaleren Ralf Dahrendorf døde tidligere i sommer, 80 år gammel. Han har i flere tiår vært en ruvende skikkelse i europeisk åndsliv, men ikke fått den oppmerksomhet han fortjener her hjemme.
Minerva publiserte i utgave 1/2009 et lengre intervju med Ralf Dahrendorf. Du finner det her.
Med Ralf Dahrendorfs bortgang 17. juni i år har verden mistet en av sine fremste intellektuelle frihetsforkjempere i nyere tid. Han rakk så vidt å bli beæret med et seminar på sin 80-årsdag på Oxford-universitetet under tittelen ”On Liberty. The Dahrendorf Questions”. Tittelens hentydning til et åndelig slektskap med John Stuart Mill er ikke tilfeldig. Dahrendorf var på mange måter en John Stuart Mill for vår tid – en uavhengig liberal verdensborger, som kombinerte sin intellektuelle energi og sitt politiske samfunnsengasjement med en alltid like åndsnærværende kamp for den personlige friheten som et allemannseie. Det var typisk for Dahrendorf å stille spørsmål som dette: ”Med hvilken rett kan vi egentlig snakke om et fritt samfunn, hvis ikke friheten gjelder for alle?”
Motstandsmann
Ralf Dahrendorf vokste opp i Hamburg, sønn av den sosialdemokratiske politikeren og motstandsmannen Gustav Dahrendorf, som allerede i 1933 ble arrestert av naziregimet for sin lite medgjørlige holdning overfor de nye makthaverne. Kun få uker etter at Gustav på nytt ble fengslet i oktober 1944 for medvirkning til det mislykkede attentatforsøket på Hitler ble også 15-åringen Ralf arrestert for sitt eget illegale arbeid som politisk undergrunnspamflettist! I nesten utsultet tilstand klarte Ralf ved et hell å flykte sammen med en kamerat fra fangeleiren i den russisk erobrete delen av landet i januar 1945, etter også å ha opplevd å være russisk fange i en kort periode. Han hadde dermed allerede i ung alder erfaring med hva totalitærisme er i praksis.
Interessant nok viste det seg senere at Dahrendorf og Friedman delte ideen om en garantert minsteinntekt for alle borgere.
Dahrendorf studerte sosiologi i Hamburg og i London (LSE) og skrev sin doktoravhandling i 1952 om rettferdighetsbegrepet hos Marx. Før han ble utnevnt til professor i sosiologi ved universitetet i Hamburg i 1958 hadde han også tilbragt et inspirerende tverrfaglig utviklingsår ved Center for Advanced Studies i Palo Alto, blant annet sammen med historikeren Fritz Stern og samfunnsøkonomen Milton Friedman. Interessant nok viste det seg senere at Dahrendorf og Friedman delte ideen om en garantert minsteinntekt for alle borgere.
Frihetens konstitusjon
Dahrendorfs kanskje viktigste bok ble publisert i 1965, under tittelen Samfunn og demokrati i Tyskland. Jürgen Habermas har sagt følgende om boken: ”…kanskje den viktigste holdningsdannende traktat på Forbundsrepublikkens lange vei mot å bli et virkelig demokrati, en traktat som løsrev landet fra tre til fire tiår preget av en hardnakket autoritær mentalitet.” Det er sterke ord. Men de er samtidig velbegrunnede. Boken var et uttrykk for Dahrendorfs dype bekymring for Forbundsrepublikkens manglende evne til å etablere og praktisere the constitution of liberty, et begrep Dahrendorf ofte brukte for å favne de grunnleggende strukturene som underbygger rettsstaten, markedsøkonomien og det liberale demokratiet, og som viser til Friedrich Hayeks bok med samme tittel. Dahrendorf var også dypt bekymret for det tyske samfunnets vanskeligheter med å praktisere like borgerrettigheter for alle, og for de mange inhumane tilbøyelighetene som kom frem i dagliglivet. Alt dette var for Dahrendorf anno 1965 tydelige tegn på at ”mye av det sosiale grunnlaget for frihetens konstitusjon fremdeles mangler.”
Et sterkere angrep på hangen til å samles om én mening, til ensretting, underkastelse for autoriteter, konformitetspress, monopolisme, hierarkisk innordning og undertrykking av mangfold skal man lete lenger etter
Dahrendorfs systematiske analyse og hardtslående kritikk av de autoritære tyske kulturtrekkene har satt sterke spor etter seg, i og utenfor Tyskland. Et sterkere angrep på hangen til å samles om én mening, til ensretting, underkastelse for autoriteter, konformitetspress, monopolisme, hierarkisk innordning og undertrykking av mangfold skal man lete lenger etter – kanskje må vi helt tilbake til John Stuart Mill. Men, det var for Dahrendorf likevel én person som stod frem som det moderne Tysklands frigjører – som stod for det stikk motsatte av den autoritære tyske tradisjonen, og det var Ludwig Erhard. Her var en person som kjempet for fri prisdannelse, fri konkurranse, mangfold, frihet, demokrati og likhet for loven – og det var helt revolusjonerende konsepter i lys av Tysklands tragiske historiske hang til det motsatte. Under et intervju som jeg gjorde med Dahrendorf i oktober i fjor spurte jeg om hva han syntes om den store oppmerksomheten som på nytt ble vist Ludwig Erhard i anledning markeringen av den sosiale markedsøkonomiens fødsel for 60 år siden. Dahrendorfs kommentar var rask og kontant: ”Ja, men det burde vært så mye mer oppmerksomhet omkring Erhard.”
Parlamentariker i to land
Engasjementet for frihetens og demokratiets vilkår i Tyskland bragte Dahrendorf inn i politikken, nærmere bestemt til det fridemokratiske partiet. Han ble raskt en prominent liberal idépolitiker og parlamentariker og var i stor grad med på å utforme det berømte Freiburgerprogrammet, som senere banet veien for de sosialliberale koalisjonene mellom FDP og SDP under Brandt og Schmidt. Dahrendorf rakk også å fungere i flere år som EU-kommisær for utenriks- og handelsspørsmål før han takket ja til tilbudet om en åremålsstilling for 10 år som direktør for London School of Economics and Political Sciences i 1973. Dernest var Dahrendorf professor i både Konstanz og New York, før han på nytt vendte tilbake til England, som leder av St. Anthony’s College i Oxford, en stilling han hadde til 1997. Dahrendorf valgte for øvrig å bli britisk statsborger i 1988. Kanskje ikke så rart at Dahrendorfs selvbiografi fikk tittelen Über Grenzen.
Helt til siste stund, og siden 1993 også som medlem av det britiske Overhuset, publiserte Dahrendorf en rekke bøker og artikler, og deltok aktivt i den offentlige debatten om de samfunnstemaene som opptok han mest – alle med ett hovedfokus: Den personlige frihetens vilkår, utfordringer og trusler.
For Dahrendorf betød det at målet på liberale fremganger er ganske entydig: Å gi stadig flere mennesker bedre muligheter til å leve selvvalgte liv.
Den største idéarven etter Ralf Dahrendorf er etter min mening hans skrittvise reformulering av den moderne liberalismen med en sterkt utviklet sosial bevissthet og samvittighet. I Tyskland regnes Dahrendorf med rette som en foregangsmann for en sosialt orientert liberalisme. Men han var også en liberal brobygger. Han bidro i vesentlig grad til å videreutvikle Hayeks liberale institusjonelle forståelse. Han var tydelig og klar på at et liberalt samfunn er betinget av et mangfold av uavhengige institusjoner som bæres oppe av de fire grunnpilarene; rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og det uavhengige sivilsamfunnet. Han var også alltid tydelig på at det ikke holder med bare formell frihet – det er den reelle friheten som betyr noe for mennesket. Hans frihetsdefinisjon var denne: ”Frihet er å betrakte livet som virksomhet, basert på autonome, selvvalgte handlinger.” For Dahrendorf betød det at målet på liberale fremganger er ganske entydig: Å gi stadig flere mennesker bedre muligheter til å leve selvvalgte liv. Dette synet gjorde at Dahrendorf var like opptatt av å sikre alle underprivilegerte bedre muligheter til å leve et verdig liv, basert på like borgerrettigheter, som han var opptatt av den allminnelige personlige friheten.
Ettermæle
Det er et stort kompliment å bli tillagt hovedæren for at ordet ”liberal” fortsatt har en god klang på tvers av partigrensene i Forbundsrepublikken. Det er heller ikke å forakte at hans kollega og meningsmotstander Ulrich Beck har uttrykt at Ralf Dahrendorf og Jürgen Habermas er de intellektuelle fedrene til demokratiet som en livsformende verdi i etterkrigstidens Tyskland.
Dahrendorf hadde også sine forbilder og inspirasjonskilder. Selv fremhevet han særlig Isaiah Berlin, Karl Popper og Raymond Aron – som alle var hans gode venner. Det tilhører sjeldenhetene å møte på en offentlig intellektuell som betraktet friheten som sin hovedoppgave i livet, slik tilfellet var med Ralf Dahrendorf. Bare så synd at han ikke er mer kjent i Norge – han fortjener så avgjort å bli lest av flere.
- Lars Peder Nordbakken (f. 1957) er siviløkonom fra NHH og driver egen konsulentvirksomhet, med spesialområde strategisk ledelse, markedsføring og innovasjon. Forfatter av boken “Muligheter for alle – dynamisk vekst i en liberal markedsøkonomi” (Civita 2006).
