VALGKOMMENTAR: I disse valgtidene er jeg redd opportunistene vil dominere, og høfligheten og fornuften bli tilsidesatt. Det er viktig å avsløre alt som kan føre til fremmedfrykt og utestenging av mennesker.
Helt siden jeg var en liten guttunge har jeg merket en frykt i meg. Denne frykten skyldtes fortellinger, filmer og såpeserier som handlet om alle de overgrep som ble begått under delingen av India og Pakistan, etter at koloniherren Storbritannia trakk seg ut. Noen hadde skapt større avstander mellom mennesker, og konstruert et klima med mistillit, hat, gruppedannelser basert på religion og hevnaktiviteter.
Som syvåring kom jeg til Norge og gjennom oppveksten følte jeg meg bare mer og mer hjemme og tryggere. Det å bli møtt med inkludering, varme og like rettigheter gjorde enormt inntrykk. Å ha mulighet til å omgås mennesker fra mange nasjonaliteter og høre politikerne snakke varmt om antirasisme og likeverd gjorde at angsten slapp taket etter hvert, og jeg fulgte det flerkulturelle Norge og menneskerettighetsarbeidet med stor interesse.
Toleranse og ukultur
Å engasjere seg for menneskerettigheter i et flerkulturelt samfunn krever mye omtanke og man møter mange dilemmaer. Et aktuelt dilemma er forholdet mellom toleranse og det å ta ansvar mot ukultur.
På institusjonsnivå synes jeg at den interkulturelle kompetansen har blitt bedre. Som tolk møter jeg politi, rettsvesen og barnevern, og ser at de beskytter og tar ansvar for dem som blir internt diskriminert blant minoritetene. Jeg har sett at kvinnene setter stor pris på all den hjelpen og kompetansen de får i Norge, noe de ikke ville ha fått like lett tilgjengelig i opprinnelseslandet.
Ting kan alltid bli bedre på institusjonsnivå, men så lenge lovene bygger på humanisme og menneskeverd er jeg trygg på at menneskene i Norge vil bli behandlet med rettferdighet og respekt, uansett hudfarge og tilhørighet.
Utfordringen i det flerkulturelle Norge ligger heldigvis ikke i lovene som nevnt, men i det offentlige ordskifte, og på mikronivå hvor individene møter hverandre. Hvis man har negative opplevelser på mikronivå, kan det gi utslag i større sammenhenger som jobb og boligmarked.
Det har for eksempel vært klager i borettslag pga forskjellig kultur eller manglende deltakelse i dugnadsarbeid. Eller i barne- og ungdomskolen hvor barn er blitt mobbet, enten fordi de er hvite i huden og dermed ikke bra nok for muslimske barn, eller at muslimske barn har blitt mobbet pga sin tilhørighet. Jeg har konsentrert meg om denne mobbingen og hetsingen som skaper annerledeshet og fiendebilder, og kan ha iboende kraft til å utløse segregering og vold.
Etter som årene har gått har innvandrere og nordmenn fått et ambivalent forhold til hverandre, mye fordi de med lite selvkritikk har fått mye ukritisk medieplass når problemene har blitt tatt opp. Dette har tæret på tilliten.
Det har vært betryggende å se at antirasismen har hatt gode arbeidsvilkår i Norge. Det som har vært dilemmaet mitt er å kunne balansere mellom å kritisere religionenes potensial for overlegenhetsideer og diskriminering, og hindre at de opportunistiske kreftene blant minoriteten og majoriteten ikke misbruker denne kritikken til enten å presentere muslimer som ofre eller som en trussel.
Opportunisme gir næring til hat
Det er disse opportunistiske kreftene som er farlige i et flerkulturelt samfunn. Det er slike krefter som i en spesiell situasjon kan gi næring til hat, slik som i tilfellet under delingen av India og Pakistan. Ved å lage fiendebilder skaper de grobunn for frykt blant minoriteter og majoriteten.
Muslimer er ingen trussel i Norge og nordmenn er ikke rasister! Det er enkelte ideologier og tanker som kan være kime til vold og diskriminering. Ytringsfrihet og toleranse gjør at vi kan diskutere våre uenigheter og ideer uten å demonisere eller undertrykke.
Nå i disse valgtidene er jeg redd opportunistene vil dominere, og høfligheten og fornuften vil bli tilsidesatt. Det er viktig at politikere og journalister med et humanistisk og idealistisk ståsted gjør seg synlige og avslører alle forsøk som på sikt kan føre til fremmedfrykt og utestenging av mennesker fra de sosiale og økonomiske arenaene.
De bør selv definere situasjonene og tørre å kritisere minoriteter der det er legitimt med kritikk – når ukultur eller religiøs praksis skaper diskriminering. De må også være synlige når minoriteter blir kritisert under dekke av humanisme, med en språkbruk som ikke levner tvil om de egentlige populistiske hensiktene. Målet skal være å opplyse og inkludere, og ikke utestenge menneskene.
Opportunistiske talsmenn blant minoritetene har skapt mye frustrasjon og oppgitthet blant majoriteten og minoritetene. Deres strategi har vært konsekvent å angripe motstanderen personlig og ikke konsentrere seg om sak. De har vannet ut rasistbegrepet og fordummet den offentlige debatten.
Løsningen er ikke mer religion
Det er ikke en eneste av innvandrerpolitikere som vil ta tak i religionenes betydning for intellektuell forfall. De har i stedet motarbeidet all saklig kritikk. Jeg registrerer at enkelte endelig har tatt opp kvinnesynet etter vedvarende press, men skuffende nok har løsningen deres vært mer religion. I et flerkulturelt samfunn er det viktig å bygge på rasjonalismen og ikke troen. Troen gir menneskene en forklaring på tilværelsen, men den samme tro kan skape avstand mellom menneskene hvis den ikke er åpen for kritikk.
Mange ungdommer med minoritetsbakgrunn skjønner ikke hvorfor deres kultur eller religion kritiseres. Det handler om å opplyse, styrke deres konkurranseevne og skape samhold. Noen ganger oppnås dette gjennom kritikk.
Under denne valgkampen gjelder det å ta makta fra de som vil skape avstander og kritiserer for egen gevinst, og ikke for å styrke og inkludere mennesker med en annen bakgrunn.
Høyre og Aftenposten kan begynne ved å slutte å smiske for et av verdens mest dysfunksjonelle land: Pakistan
Er Norge blevet flerkulturelt? Det lyder ikke godt. Hvorfor ikke som konservativ holde fast i, at det er indvandrerne, der skal assimilere sig ind i den norske kultur?
[...] Rehmans første valgkommentar kan du lese her. Av: Shakil Rehman – 18. [...]
Anne Larsen, med bare noen få prosent innvandrere kan man knapt kalle Norge flerkulturelt. Dessuten finnes det vel knapt noe mindre flerkulturelt enn de som kommer hit gjennom ustrakt misbruk av asylordninger før de grupperer seg sammen i egne kolonier og ghettoer der de fortsetter å dyrke den samme livstil, kultur og religion.
Så nei, vi er ikke i ferd med å bli et flerkulturelt samfunn, men med et stort antall immigranter er vi iferd med å bli en annen kultur.
[...] valgkommentarer av Rehman kan du lese her: Retten til å være tokulturell, om kritikk. Av: Shakil Rehman – 1. [...]