Noen observasjoner om melkepriser, fattigdomsfeller og barns rettigheter etter TV2s partilederdebatt.
TV2s partilederdebatt i kveld handlet hovedsakelig om fattigdom og hvem som lovet hva og hvorfor løftene ikke holdes. Jeg nøyer meg med tre observasjoner.
1. Eksemplene på fattigdom som Oddvar Stenstrøm elsker å trekke frem, handler ikke primært om mangel på penger, men mangel på orden i livet og dårlige prioriteringer. (Erna Solberg var litt innom dette, selv om hun ikke turte å snakke om det siste, man skal jo aldri driste seg til å antyde at folk har ansvar for sitt eget liv, ihvertfall ikke sin egen fattigdom - se forøvrig Nils August Andresens lederartikkel om å snakke ærlig til velgerne). Når folk går til Frelsesarmeen for å få mat, er det ikke fordi de ikke kunnet ha nok penger til å skaffe seg mat å leve av (og vi ser i denne forbindelse bort fra dem som går dit og selger maten videre). Vi har tross alt sosialhjelp i Norge. Det er fordi de har brukt pengene sine på noe annet.
Det ble påstått at noen ikke har råd til melkeabonnementet på skolene. Det tror jeg ikke noe på. Melk er billig, og vis meg den som sier hun ikke har råd til melk til barna sine som ikke bruker minst like mye penger til brus og godteri til dem, eller røyk og ukeblader til seg selv, for den saks skyld.
2. Behovsprøvede ytelser er populære, særlig på høyresiden. I kveld var det Dagfinn Høybråten som ville at Stortinget skulle innføre inntektsgraderte betalingsatser i barnehager og SFO. Erna Solberg opplyste om at Høyre allerede har foreslått dette for barnehager, og vi vet at Høyre-styrte Oslo i lang tid, inntil maksprisen tok bort effekten, hadde en slik ordning. Det skulle ikke forundre meg om noe slikt faktisk kan bli gjennomført i kommende stortingsperiode.
Behovsprøving er på overflaten attraktivt, fordi det er målrettet. Problemet er at behovsprøving skaper fattigdomsfeller. Det skaper terskler der du i realiteten betaler folk for å være fattige, og straffer dem dersom de kommer seg ut av fattigdommen, ved at de mister ytelser. Kombinasjonen av skatt og bortfalte ytelser gjør at den reelle avkastningen av å velge å arbeide blir ytterst beskjeden – vi kaller det gjerne høye effektive marginalskatter. Jo flere behovsprøvede ytelser, dessto større blir marginalskatten. Dette er velkjent blant alle som forsker på dette, men jeg hører nesten aldri at politikere erkjenner at det er slik, selv om de som ikke er helt nedsnødd er klar over problemstillingen.
3. Lars Sponheim mente at alle barn har rett til frihet fra fattigdom, siden de ikke selv har ansvaret for de beslutninger som gjort familien fattig. Det er gode argumenter for å gjøre et slikt skille mellom de ansvarlig (voksne) og de uansvarlige (barna). I praksis er det vanskelig, fordi mange barns fattigdom skyldes nettopp foreldrenes rus, psykiatriske problemer og manglende omsorgsevne av andre grunner. Foreldrene har rett og slett ikke evne (eller i noen tilfeller vilje) til å ta vare på dem.
I noen tilfeller griper samfunnet da inn med omsorgsovertakelse, og det kan være riktig. Men et slikt inngrep kan ikke brukes i massiv skala, både fordi foreldre også har rettigheter, og fordi det ofte ikke vil være til barnets beste. Samtidig kan ikke det å ha barn gi en blankofullmakt fra staten til penger som i realiteten kan brukes til hva som helst. Jeg er for å legge særlig vekt på barn i fattigdomsbekjempelsen, men vi må ikke gjenta Kristin Halvorsens feil og love å avskaffe fattigdommen blant barn. Det er ikke mulig.
Vel talt, og poenget ditt med prisen på skolemelk er treffende. Jeg tenkte faktisk på det i morges da kona betalte for frukt- og grønnsaksordningen på skolen til datteren vår: De som ikke “har råd” til dette, hvor mye penger bruker de på røyk?
Men dette pratet fattigdom handler vel mer om å score noen brownie-points for snillhet enn om fornuftig politikk? Paul Chaffey har jo snakket om venstresidens godhets-monopol – det man er ute etter, er å vise at man bryr seg og “gjør noe”. Da Fabian Stang ymtet frempå om at forskjellene i levealder mellom Sagene og Vestre Aker kanskje var knyttet til livsstil og andre forhold som hver enkelt kunne gjøre noe med, ble han jo angrepet nettopp av de partiene som vil “gjøre noe med det” for oss.
Det kunne vært interessant, hvis vi hadde hatt skikkelige og ikke-sosialistiske journalister i dette landet, om politikerne ble utfordret på dette.
Hmm… som borgerlig og til dels liberaler, synes jeg de to foregående innlegg, til dels er meget forenklet. Ja, man har ansvar for eget liv og økonomi. Ja, melk er ikke dyrt. Ja, mange prioriterer nok kanskje litt underlig, men til syvende og siste så ønsker nok de aller fleste hjelp til å komme seg utav knipen de er i rasket mulig. I og med at denne problematikken er ganske så sammensatt og de færreste tilfellen er like, trenger de individuell behandling. Derfor vil aldri noen tiltak treffe alle. Så kongstanken med endringen av NAV er i prinsippet god, (bare så synd at det er elendig utført), om da de som blir berørt, hadde hatt individuell oppfølging med egen dedikert saksbehandler som kunne gått gjennom f. eks. hele økonomi etc og gitt ytelsene for en kortere eller lengre periode, og da med krav om egeninnsats, så kunne kanskje noe skjedd. Om da også de berørte hadde følt seg sett, blitt satt krav til og tatt seriøst kunne det kanskje også gjort en del med selvfølelsen og man hadde kanskje raskere kommet seg videre…
Olav Thon får stadig vekk brev fra folk som utbasunerer sin fattigdom og ber om hjelp til å “komme seg på fote”. Av og til har da Thon bedt noen av disse komme til hans kontor for at de sammens skal gjennomgå økonomien til de elendige.
Da stiller Thon spørsmål av typen: “Trenger du avisabonnement eller kan du lese avisa på jobben? Må du både ha fasttelefon og mobiltelefon?”
Ifølge Thon har det alltid endt med at den elendige ikke trenger almisser, men faktisk har nok – det var bare disponeringen det var noe feil med.
Dessverre har vi kun journalister i dette landet som ikke tør se kritisk på nasjonens hellige kyr, blant annet fattigdomproblemet eller skal vi si “fattigdomsproblemet”.
Jeg spurte forresten min nå avdøde bestemor om hun anså at hun kom fra en fattig familie, de var to voksne og seks unger på to rom og kjøkken, “Nei, er du tullerusk?” var svaret jeg fikk. De hadde rene og hele klær, fikk tre måltid om dagen og seng og sove i, selv om de måtte dele seng de første årene av livet.
Fattige var de ungene uten sko og mat i magen.
I dag er du et fattig barn hvis du må tilbringe hele ferien hjemme og ikke får en ferietur bort fra hjemmet. Jeg har ikke tall på alle feriene jeg var hjemme hele sommeren – mens mine kompiser var bortreist. Eget rom hadde jeg ikke før jeg var tretten, og telefon fikk vi da jeg var atten, på slutten av 80-tallet. Og min mor og jeg bodde med mine besteforeldre mine første tretten leveår fordi hun ikke hadde råd til egen leilighet (og hun hadde for mye stolthet til å gå å få almisser på sosialen). Var jeg fattig? Har jeg tatt skade av det? Har det lært meg noe om måtehold?
Jeg tror absolutt Baute har tatt skade av sine år som fattig som barn. Det at folk som kommer seg opp av fattigdom ofte blir hovne drittsekker er nok årsaken til at skoleflinke barn får juling i ghettoene i Storbritannia og USA.
Ikke har du opplevd fattigdom, ikke gettoene i UK og USA.
Er alt bare noe du har lest deg til, Peewee?