Forkjemperne for legalisering av narkotika har markert seg i sommer. Men nullvisjonen i narkotikapolitikken må beholdes.
Den svenske narkotikapolitikken har siden 1978 vært basert på en nullvisjon. Det er bred politisk oppslutning om dette målet. Men i det siste har det blitt stilt spørsmålstegn ved nullvisjonen, og den har støtt på kritikk. Hvorfor bruke ressurser på kostbare narkotikaprogram og tiltak for og behandling av misbrukere, heller enn å akseptere at narkotikaen ikke kommer til å forsvinne?
For noen uker siden deltok jeg i en debatt på Reggaefesticalen i Uppsala, som ble arrangert av TV4 Uppland. Temaet var den svenske narkotikapolitikken og politiets arbeid og metoder i bekjempelsen av narkotika. Ted Goldberg, kontroversiell narkotikaforsker og narkoliberaler mener at bruk av narkotika er forankret i et lands kultur og historie. Det er altså umulig å forsøke å få bukt med problemene som misbruk medfører gjennom lovverket. Goldberg er en ivrig talsmann for å legalisere det han kaller “rekreasjonsbruk”. Altså å gjøre det lovlig å ta “milde” stoffer for å føle seg bra. Siden bare 3 % av dem som prøver narkotika blir avhengige er det harmløst, ifølge Goldberg. At professoren under debatten de facto oppfordret til illegal virksomhet så ikke ut til å bry ham det minste.
Med dette resonnementet skulle altså kunst- og kulturskapere mer eller mindre kunne kreve å få bruke narkotika. Under reggaefestivalen slo politiet i Uppsala til 280 ganger mot personer de mistenkte for besittelse av narkotika. Det er mer enn noen gang tidligere. Uten mistanker hadde politiet naturligvis ikke brukt ressurser på å være på festivalen. Graden av mistanke var høy nok til å motivere aksjonene. Det var gode grunner til at politiet var på festivalen og ikke på kjøpesenteret eller McDonalds den dagen.
Sentral rolle
Det legges ikke skjul på at narkotika spiller en sentral rolle innenfor reggaen. Det finnes de som mener at reggaemusikken ikke hadde eksistert uten narkotikaen. Det er ikke uvanlig at sangtekster bærer navn som “Marihuana” av artisten Alpha Blondie.
Andre musikkformer er heller ikke unntatt. Glorifiseringen skjer både innenfor rocken og ravemusikken. Mange artister og kunstnere synes å ha et komplisert forhold til narkotika. En vanskelig økonomi og svingninger opp og ned i skapelsesprosessen synes å rettferdiggjøre bruken av bedøvende middel blant kunstutøvere.
Under Grammisgalan i Stockholm tidligere i år slo politiet til mot flere store artister. Artisteliten ble kraftig provosert av dette, og store avisoppslag fulgte. En av Sveriges største artister har hevdet at “halvparten av all musikk og kunst i Sverige er resultatet av påvirkede kunstnere“. Argumentene er lett gjenkjennelige – narkotikabruk er hver og ens privatsak, og politi og rettsvesen skal ikke blande seg inn så lenge man ikke skader noen andre.
Narkoliberalerne ser ut til å innta stadig mer radikale standpunkter. Når Piratpartiets Christian Engström skulle utpeke sin nærmeste medarbeider i Europaparlamentet gikk toppjobben til Henrik Alexandersson, best kjent som Frihetsfrontens leder. Alexandersson har tidligere arbeidet som kameramann for pornokongen Carl Serung på 1990-tallet. For noen år siden holdt han et brennende innlegg under er markering i Stockholm for legaliseringen av det “lette” stoffet cannabis.
Bred internasjonal enighet
Alexander Bard, nå selvutnevnt sjefsideolog for Folkpartiet men mest kjent som vokalist i popgruppen BWO, skrev en oppsiktsvekkende debattartikkel om et foreslått sprøyteutdelingsprogam i Stockholms län. Bard har i et innlegg for noen år siden uttrykt at “mild” narkotika “kan være en måte for tenåringer å kjøle ned sine opphetede hormoner på for å bli rolige og snille mot hverandre“.
Det relativt restriktive synet på narkotika i Sverige og i Norden er ikke på noen måte unikt, selv om mange talsmenn for en mer liberal narkotikapolitikk hevder det. FN har vedtatt tre viktige konvensjoner innenfor narkotikaområdet. De utgjør utgangspunktet for kontrollen både av den legale produksjonen og handelen (narkotika som trengs til medisinsk bruk), og av det illegale markedet. Samarbeidet rundt hvordan man skal kunne begrense tilbudet og minske etterspørselen av narkotika er i ferd med å intensiveres. Selv innen rammene av Europarådet (som ikke må forveksles med noe EU-organ) samarbeides det. Hensikten er å oppmuntre beslutningstagere, forskere og de som på andre måter arbeider med narkotika i de forskjellige landene til å utveksle kunnskap og erfaringer.
Akkurat FNs konvensjoner ligger til grunn for de fleste lands narkotikapolitikk. Den USA-baserte og narkoliberale organisasjonen International Antiprohibitionist League har i årevis drevet en aktiv lobbyvirksomhet for å forandre disse konvensjonene som i praksis forhindrer legalisering av blant annet cannabis og marihuana. De har hittil ikke lykkes. Det finnes altså en internasjonal enighet om at narkotika medfører alvorlige samfunnsproblemer og at det derfor finnes en internasjonal felles interesse av å forhindre utvikling, spredning og bruk av narkotika.
Uholdbar klassifisering
I debatten hører man ofte at forskjellige typen av narkotika klassifiseres som “lette” eller “tunge”. Det vi ikke må glemme er at alle narkotiske stoffer medfører stor risiko for helse og sosialt liv. De fungerer på forskjellige måter, og velges derfor som oftest etter smak og behag. Alkohol er det man kaller et sosialt akseptert rusmiddel – men er allikevel ikke mindre farlig ved overkonsumering! Derfor er en ansvarlig alkoholpolitikk nødvendig, ikke bare i Sverige og Norden.
I de fleste land gjør man bedømninger av ulike stoffers relative styrke utifra et samfunnsperspektiv og utifra risikoen til misbrukeres helse. Jeg mener det er forkastelig å snakke om “lette” stoffer i de tilfeller der et lands lovverk er tydelig, noe som er tilfellet i Sverige og mange andre land. Om et stoff er definert som illegalt i lovverket kan det ikke betraktes som “lett” eller som et “rekreasjonsstoff”. Det ville være å undergrave alt hva rettsstaten er.
Det er ingen hemmelighet at alkohol ofte leder til voldelige handlinger. Alkoholen ligger bak drøyt 80 % av voldskriminalitet i Sverige. Derfor er det et vanlig argument at flere land burde avkriminalisere bruk og omsetning av for eksempel cannabis fordi det ikke leder til vold. Men å legalisere flere stoffer kommer til å bety at man adderer nye problemer. Det er ikke troverdig at folk helt skulle slutte med for eksempel alkohol til fordel for cannabis eller hasj, det kommer heller til å bli et stoff man bruker i tillegg. For å sitere hva en politimann fortalte meg:
“Det blir mer bråk med alkohol, men det er ikke så hyggelig å håndtere en person som har blitt rammet av en hasjpsykose.”
Behold nullvisjonen
Det er på tide å snu resonnementene og argumentene. Nullvisjonen for narkotikapolitikken er viktig. Alt annet ville vært urimelig. Hvor skulle man ellers sette grensen? Er 30 000 narkomane ok? Er det ok at mennesker er så høye på cannabis at de ikke klarer å utføre en vanlig jobb? Er det ok å forsømme sin familie for rusens skyld? Narkoliberalernes løsning er en blindgate. Menneskeverdet degraderes. En gruppe mennesker i samfunnet betraktes da som “håpløse tilfeller”.
Det blir å kapitulere for et alvorlig og voksende samfunnsproblem. Langvarig pleie og behandling er så god som alltid nødvendig for dem som har blitt misbrukere. Og behandlingen er kostbar – ja – men den er helt nødvendig. Det handler om en gruppe svært utsatte mennesker og deres pårørende som ellers overlates til sin skjebne.
Hvor mye skade har ikke narkotikamisbruket vært årsak til, og hvor mange musikere og artister har ikke gått en altfor tidlig død i møte på grunn av narkotika?
- Ella Bohlin (f. 1979) er sentralstyremedlem i Kristdemokraterna.
Skorpionsetning : Ei setning som bit seg sjølv i halen og døyr. Og det er det ein del av i denne artikkelen.
Her diskuterast for eller mot legalisering av “milde” stoff,, men artikkelforfattaren seier samtidig at “Jeg mener det er forkastelig å snakke om “lette” stoffer i de tilfeller der et lands lovverk er tydelig, noe som er tilfellet i Sverige og mange andre land. ” Konklusjonen er spesiell. Vi kan ikkje diskutere om rekkevidda av lovverket er rett, fordi lovverket er slik det er?
Fortsettelsen av avsnittet jo også ganske innovativ. Brohlin ser ut til å meine at det er eit problem for rettstaten at folk meinar at visse stoff er milde, fordi lovverket seier at alle stoff er like farlege.
Ein konservativ burde ha instinkt nok til å unngå å vikle seg inn i slik argumentasjon. For,
dersom lovverket er i utakt med oppfatninga i samfunnet, bør lovverket oppdaterast, ikkje meiningane til folket. Noko anna vil vere uærleg, og erodere respekt for lovene. Og det vil vere er eit problem for rettstaten.
Det er også eit problem for rettstaten at Brohlin viser til det eksisterande lovverket, og til overnasjonale FN når ho argumenterer for kvifor nullvisjonen skal beholdas. Saka høyrer naturlegvis heime i det representative demokrati i Sverige. Det virkar som ho meinar at saka ikkje bør diskuterast i eit demokratisk forum, kanskje nettopp fordi Brohlin er enig med det eksisterande lovverket?
Brohlin skriv også den lettvindte setninga
“Det er på tide å snu resonnementene og argumentene. Nullvisjonen for narkotikapolitikken er viktig. Alt annet ville vært urimelig. Hvor skulle man ellers sette grensen? Er 30 000 narkomane ok?”
Finnast det noko som helst slags holdepunkt for å seie dette? Kvar kjem dette tallet frå, og kva skal det stillast opp i mot? Ein nullvisjon, som er nettopp det, ein visjon? Eg har og ein visjon, og det er at politikarar held seg for gode for slike lettvindte retoriske knep. Det er nok ein visjon som er like sannsynlig å oppnå som nullvisjonen i narkotikapolitikken. Når det er sagt vil eg gjerne seie at eg ikkje likar narkotika noko særleg, og om vi held alle realitetar utanfor, at menneskeheten har det bedre utan narkotika. Men det er stor forskjell på teori og praksis, spesielt når praksis innebærer å gripe inn i andre sine liv og styre dei.
Usaklighet er jo også ein del av i artikkelen: Ein slengkommentar om dei nye delegatane til Europaparlamentet går som følger
“Alexandersson har tidligere arbeidet som kameramann for pornokongen Carl Serung på 1990-tallet. ”
Kva har hans fortid som pornokameramann å gjere med meiningane hans i Europaparlamentet? Dette er sverting av ein person, ikkje eit sakleg angrep på programmet dei står for i Europaparlamentet. Dette slår tilbake på Brohlin, og stiller henne i eit underleg lys. Er det egentlig så farleg kva ho meinar, når ho brukar slike triks?
Det er eit demokratisk problem når politikarar i så sentrale verv har ein så ullen tilnærming til demokratisk debatt og saklighet. Det er fort gjort å snuble i sitt eget moralske kompass, spesielt når kompasset blir så stort at det peikar mot å gripe inn i andre sine liv. Da kan det bli vanskeleg å halde dei konservativ ideal i hevd, og samtidig vere verdikonservativ.
Argumentene dine holder ikke mål. I Nederland er salg av hasj lovlig, her er bruken mye lavere en for eksempel Norge og Storbritannia. Jeg bor på Grünerløkka i Oslo, hver gang jeg går på butikken blir jeg tilbydd hasj eller annet type dop. Synes dere at det er greit at gateselgerne regulerer markedet? Det er mye bedre om staten legaliserer hasj, det er den ensete muligheten vi har til å regulere markedet og hindre missbruk. I dag er mange unge som ruser seg på alkohol. Dette er lite fokus på, selv om detter er mye mer helseskadelig enn å røyke hasj. Folk som drikker får lettere psykoser enn folk som røyker hasj. Vi må satse mer på holdningsskapende arbeid og lære at de unge at de er ansvarlig valg.
Dette var da svært så puritansk.
“Er det ok at mennesker er så høye på cannabis at de ikke klarer å utføre en vanlig jobb?” Ja, jeg synes det er helt greit at jeg blir høy etter skolen eller i helgene. Og dersom jeg ønsker det, så synes jeg det er grusomt av deg å nekte meg den friheten.
“Om et stoff er definert som illegalt i lovverket kan det ikke betraktes som “lett” eller som et “rekreasjonsstoff”. Det ville være å undergrave alt hva rettsstaten er.” Her forutsetter du at alle som er enige med deler av lovverket undergraver rettstaten. For eksempel er jeg uenig i reklameforbudet for politiske partier i Norge, men det betyr ikke at jeg undergraver rettsstaten. Det som derimot undergraver rettsstaten og bidrar til å gjøre loven (og politiet) upopulært er når loven ikke er overens med opinionen eller når loven undergraver elementære personlige friheter. Et cannabisforbud gjør begge deler.
Litt av en logikk du har der, man kan vistnok ikke forandre lovene, fordi lover ikke burde forandres. Hvorfor tror du at vi har ett demokrati? Og hvorfor skal en politikk som aldri har fungrert videreføres? Ville du hatt forbudstiden tilbake?
“Men å legalisere flere stoffer kommer til å bety at man adderer nye problemer.” Dette er et hovedpoeng for meg.Tenk på hvor mange som misbruker alkohol i dag og hvor enorme problemene ville bli om man legaliserte andre typer rusmidler.
Det er så mye å kommentere i dette innlegget, men grunnet den håpløse formen (det er noe nærmest konspiratorisk over en rekke av antydningene, koblingene til Hax’ ansetteles i Piratpartiet, etc.) der en rekke fenomener sauses sammen, påstander ikke begrunnes og premissene svikter, blir det vanskelig. Jeg får nøye meg med et par ting.
Bohlin indikerer allerede i første avsnitt at kritikere av nullvisjonen er i mot tiltak for og behandling av (mis)brukere. Det er for det første galt, men verre er at dekker over at disse “nillvisjonærer” har vært motstandere mot både substitusjonsbehandling og også historisk har vært de fremste tilhengere av straff som den viktigste måten å behandle narkotikabrukere.
At det ikke finnes “lette” stoffer, fordi forbudte stoffer per def ikke kan være “lette” er så uholdbart et argument som mulig; som om eksistens av et felles regelverk, som i seg selv er dypt problematisk, kan oppheve de kvalitative forskjellene mellom forskjellige narkotiske stoffer. Bohlin frikopler stoffenes status fra deres faktiske egenskaper, og knytter de heller til deres juridiske status. Det er dog verdt å nevne at også i norsk lovverk har vi hatt ligenende formuleringer, der all bruk av narkotika defineres som “misbruk”; dermed utdefineres rekreasjonsbruk som kategori, selv om den åpenbart er egnet til å betegne mye av vanlige folks narkotikabruk – særlig av, nettopp, mildere stoffer som cannabis.
Der narkotika virkelig er et onde hvis omfang bør begrenses – til det beste for både samfunnet og brukerne selv – så er det Ella Bohlins ideologiske søstre og brødre som har det styggeste rullebladet. Deres enøyde hang til kontrollpolitikk er en direkte medvirkende faktor til den elendighet som preger narkotikabrukernes hverdag, og den enorme illegale industrien som blomstrer under forbudet og bringer enorme mengder elendighet til verden for øvrig.
Jeg starter med et sitat fra bloggen; “Alkohol er det man kaller et sosialt akseptert rusmiddel – men er allikevel ikke mindre farlig ved overkonsumering! Derfor er en ansvarlig alkoholpolitikk nødvendig, ikke bare i Sverige og Norden.” Dette er noe jeg er helt enig i, det jeg ikke er enig i er at det trengs en fullstendig uansvarlig narkotikapolitikk. I dag er bruk og misbruk av alle stoffer på “narkolista” forbudt, det mener jeg er det samme som å fraskrive seg ansvaret for all elendigheten disse stoffene medfører. I stedet for å ta tak i problemene sier man; “dette er forbudt, bruker du dette er det på eget ansvar, og under trussel om straff”. Hadde en slik tilnærming virket hadde det ikke vært så dumt, da burde etter mitt syn også alkohol, som forårsaker mer død og elendighet enn alle de andre rusmidlene til sammen, blitt forbudt snarest. Problemet er bare at forbudslinjen ikke fungerer. Det brukes omtrent like mye cannabis i norge som i nederland, der det de facto er legalisert, og problemene med tunge stoffer er langt større i norge enn i land med en mer tolerant politikk ovenfor de narkomane og deres rusbruk.
Du skriver at det ikke kan skilles mellom tunge og lette rusmidler, likevel setter du selv opp et skille mellom alkohol som et akseptabelt, lett rusmiddel som de fleste kan håndtere, og narkotika, som du åpenbart mener er en og samme ting enten det dreier seg om cannabis eller heroin; nemlig rusmidler folk ikke kan håndtere, og derfor bør forbys.
Det snakkes i norge om at narkomane er syke, likevel forfølges de som kriminelle i stedet for å følges opp av helsevesenet, det henger ikke på greip. misbrukere av tunge stoffer burde tilbys hjelp og livreddende medisin (heroin, kokain, amfetamin eller hva de nå er avhengige av). Det er ikke lett å slutte når all din tid går med på å jage rundt etter penger til neste dose. Får de tilgang til sin daglige rus på lovlig måte vil det være enklere å opparbeide seg overskudd til å kunne slutte, og lettere å ha et mer tilnærmet vanlig liv på tross av rusbruken. Det er jo mange alkoholikere som klarer å humpe seg gjennom livet med en enkel jobb, venner og fritidsaktiviteter. Hadde alkoholen vært forbudt og alkoholikerne jaktet på av politiet ville situasjonen vært en annen for denne gruppen. Om de narkomane får medisinen sin lovlig vil også sidekriminaliteten gå ned, både den utført av de narkomane (småtyverier, ran etc) og den tyngre kriminaliteten i import og omsetningsleddet, der kriminelle bander i dag har monopol.
Når det gjelder lette rusmidler som relativt mange bruker eller ønsker å bruke mener jeg at disse bør forhandles gjennom vinmonopolet. Da slipper brede lag av befolkningen å henvende seg til kriminelle for å få tak i cannabis, og de kriminelle mister nok en inntektskilde. Som med alkohol vil selvsagt noen misbruke cannabis, og noen vil pådra seg fysiske eller psykiske sykdommer, også som ved bruk av alkohol. Cannabis er ikke ufarlig moro, men heller ikke inngangen til helvete. I det store og det hele forårsaker cannabis langt mindre problemer enn alkohol, å nekte voksne mennesker å bruke cannabis, enten det dreier seg om cannabis alene eller i kombinasjon med alkohol er overformynderi som slett ikke løser noen problemer, tvert i mot gjør det at ellers skikkelige folk tar kontakt med kriminelle, får problemer med politiet og bidrar til at kriminelle organisasjoner får vokse seg sterke.
Oppsummert; Harde stoffer på resept til ALLE som trenger det, ikke bare til de som har ruset seg halvt ihjel gjennom mange år. Cannabis i statlig godkjente utsalg til voksne mennesker, ikke som i dag; på annenhvert gatehjørne til alle som har en hundrings enten de er 12 eller 30 år gamle. Til slutt vil jeg gjerne slenge på at pils og annen alkoholholdig drikke over lettøls styrke etter mitt syn bør over på vinmonopolet. Pils er et rusmiddel, IKKE en dagligvare.
alkohol, som forårsaker mer død og elendighet enn alle de andre rusmidlene til sammen, blitt forbudt snarest.
Kjell kan det være at alkohol er mest skadelig fordi det er lovlig og tilgjengelig i store mengder nesten overalt? Hva skjer da hvis narkotika blir lovlig?
I 2001 (siste tall) døde 378 personer i Norge som direkte eller delvis følge av alkohol. 80 % av de som døde av alkohol, var menn. Den offentlige statistikken baserer seg på legers diagnoser, og årsakene var blant annet alkoholisk leverskade, alkoholforgiftning og alkoholpsykose.
Alkoholdødsfallsstatistikken regner bare med dem som har dødd direkte av alkohol, ikke indirekte dødsfall som drap, selvmord eller ulykkesdød utløst av alkoholrus. (Kilde: Helsedirektoratet.no)
———————————————————————–
Tobakk står for en femtedel av alle dødsfall i Norge.
I Norge dør hvert år omkring 7.500 personer av sykdom de har utviklet som følge av tobakk. I
tillegg dør 500 av passiv røyking.
————————————————————————–
Cannabis
Anslag fra forsøk med rotter indikerer at en dødelig dose for en voksen
mann vil være mellom 50 og 86 g rein THC for en person på 68 kg. Dette tilsvarer 1-1.8 kg med marijuana med et 5% innhold av THC hvis det inntas oralt
Hasj har til dags dato aldri tatt et menneskeliv.
Forklar meg igjen hvorfor de to overnevnte giftene er lovlige mens den tredje er ulovlig?
Gaute;
Selvsagt har omfanget av skadevirkningene sammenheng med tilgjengelighet. Men om du leser innlegget mitt tar jeg ikke til orde for at narkotika skal bli lett tilgjengelig. Jeg tar til orde for en klientifisering av de tunge narkomane, snarere enn dagens ordning med straffeforfølgelse for en svært skadelig og sidekriminalitetsdrivende selvmedisinering. Samt en regulering av markedet for stoffer som innebærer mindre fare for helseskade, og som det trolig ikke vil bli vesentlig økt misbruk av ved lovlig salg. Dette for å sette en stopper for farlige organiserte kriminelle som er i ferd med å få fotfeste i norge, samt å gjøre tilgangen på disse stoffene vanskeligere for barn og ungdom.
Jeg snakker altså ikke om å gjøre narkotika tilgjengelig i store mengder nesten overalt, tvert i mot vil tilgangen på gatenarkotika bli nær null når misbrukerne kan få dette på resept, samtidig må de tilbys terapi og få et verdig botilbud, men også miste noen privilegier, slik som rett til å ha førerkort, eller rett til å ha ansvarsfulle jobber så lenge de går på sterke medisiner.
Den store gruppen mennesker som bare ønsker å røyke hasj vil få mulighet til å gjøre dette uten fare for å miste jobb, studieplass eller mulighet til å reise for eksempel til USA. Samtidig slipper de stadige spørsmål fra ivrige pushere om de ikke har lyst til å prøve noe annet.
Men mener du at straff er et korrekt virkemiddel for rekreasjonell bruk av rusmidler? Ofte er denne bruken både økonomisk, helsemessig og sosialt belastende – er da straff det rette virkemiddelet for å regulere denne problematikken? Vil vi noen gang vinne krigen mot narkotika? Hvis man ikke svarer et rungende ja på dette bør vi virkelig vurdere alternativer. Nullvisjon absolutt, men for de voksne menneskene som velger selv hva de putter inn i sin egen krop trenger vi FORNUFTIG REGULERING. Ikke krig.