Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

VALGKOMMENTAR: EU-debatten holdes utenfor kampen om taburettene nettopp fordi den engasjerer. Ingen våger å slippe den løs. Det gjelder å sitte stille i båten. Den som rører seg risikerer å miste halve kongeriket.

Det kan ligne en gåte at det 15 år etter Norges nei fortsatt virker utenkelig å gjenreise debatten om Norges forhold til Europa, og tampen brant ikke under tirsdagens EØS-debatt på Litteraturhuset. Der forsøkte et tverrpolitisk panel å innbille oss at EU holdes utenfor den politiske debatten fordi spørsmålet ikke engasjerer folk. Vi klarer oss angivelig fint uten. Alene på fløyen satt Høyre. Og som alle danseløver vet: It takes two to tango.

Saken er jo den at EU-debatten holdes utenfor kampen om taburettene fordi den engasjerer. Ingen våger å slippe den løs. Alle vet at i det øyeblikk tordenskyen igjen driver inn over landet, overskygges alle andre spørsmål. Derfor kommer den først når partiene trenger den eller omstendighetene tvinger dem. Og omstendighetene heter EØS. Tusener av direktiver fra Brussel har ikke rokket ved vårt ironiske nasjonale forlik: Medlemskort uten stemmerett. Det gjenstår å se om Islands krise kan gjøre det.

Bare to partier er indremedisinsk tjent med at spørsmålet kommer på dagsorden, SP og Høyre, og ingen av dem så lenge de har ambisjoner om å regjere. En EU-debatt betyr at de partipolitiske lojalitetsbåndene løsner og at det store flertall av partier deles på midten. Hverken SV, AP, Venstre, KrF eller FrP unngår å bli splittet når EU igjen melder sin ankomst. En ny EU-debatt betyr slutten på samarbeidsregjeringer både til høyre og venstre.

Konsekvensen av en ny debatt er at både Arbeiderpartiet og Høyre må oppgi ambisjonen om å regjere landet i kraft av koalisjonsregjeringer. Forutsetningene for at de selv skal reise debatten er tilsvarende at de allerede har gitt det opp. Kampen for EU er en ensom kamp i norsk politikk.

Derfor er Høyre først ute med følinger. Partiet har svært lite å tape internt. Partiet vil som kjent samarbeide med alle på borgerlig side, men kan ikke regjere med alle, og ingen av samarbeidspartnerne vil høre snakk om en norsk medlemssøknad. Høyre må derfor velge om det vil være Fremskrittspartiets lillebror, Bondeviks eftf. eller et parti med ambisjoner. I så fall kan EU være den kaoskraften partiet trenger – med mulighet for å vokse på et prosjekt som splitter andre, men med fare for å bli stående på en kasse og rope.

Problemet er naturligvis at Høyre i dette spørsmålet er avhengig av å ha drahjelp fra Arbeiderpartiet, og det byr på flere utfordringer: Arbeiderpartiet lar seg ikke lokke før Soria Moria er lagt i grus av velgerne. En gjenreisning av Europa-debatten vil jo ikke bare bety slutten på den rød-grønne alliansen, det vil også bety at den mobiliserende retorikken som både høyresiden og venstresiden baserer seg på (når det ikke er hverdag i Stortinget), ikke lenger duger.

Man kan si mye om EU, men jeg skal si det kort: Det er hverken høyre eller venstre. Det er både høyre og venstre. Dermed blir det vanskeligere å skjære motstanderen ut i papp. Felles standpunkt i det altoverskyggende spørsmålet gjør likheten mellom partiene mer synlige. Om ikke annet vil EU-motstanderne sørge for det.

Ingen kan i dag si at EU er en liten gruppe vest-europeiske land som forsøker å trekke opp stigen etter seg, slik man gjorde i 1994 da planene om en utvidelse østover ble avvist som svermeri og propaganda. Siden den gang har unionen vokst fra 12 til 27 medlemsland. Og det kommer flere. Snart er Norge det eneste nordiske landet som hverken er med eller diskuterer spørsmålet om tilknytning. Men blir det ny debatt om EØS – en reforhandling av avtalen kan tvinges frem av Islands EU-søknad – blir Europaspørsmålet satt i spill og frontene kan åpnes på ny. Da gjenstår det for AP å nedkjempe motstanden i eget parti.

Veien til en ny debatt om EU går altså gjennom sammenbrudd i EØS-avtalen og nederlag i alliansebyggingen for begge de to partiene som må dra lasset i en henholdsvis ikke-sosialistisk eller sosialistisk koalisjonsregjering: Høyre og Arbeiderpartiet. Erkjennelsen av nederlaget skal helst skje omtrent samtidig. Brussel er med andre ord ikke like rundt hjørnet.

Inntil videre forblir det et paradoks at stillingtagen til det mest omfattende, engasjerende og gjennomgripende relevante av tidens politiske prosjekter holdes utenfor agendaen fordi det betyr for mye for folk til at partiene tør å ta debatten. Det gjelder å sitte stille i båten. Den som rører seg risikerer å miste halve kongeriket. Da er det visst ikke så nøye med det demokratiske underskuddet i EØS.

- Håkon Harkets første valgkommentar kan du lese her.