Dagens valgsystem gjør at stortingsrepresentanter blir representanter for et parti og ikke for sine velgere.
Jeg skal ikke skrive om hvor håpløs dagens valgordning – hvor fylkene sender et visst antall representanter basert på folketall og areal til Stortinget – er, fordi det har statsviter Svein Tore Marthinsen gjort på en utmerket måte før meg.
Jeg vil heller sette fokus på dagens ordning hvor flere stortingsrepresentanter er satt til å representere det samme området (fylket), og hvilke uheldige konsekvenser dette har. Jeg vil også ta til orde for en ny norsk mandatordning etter inspirasjon fra valgordningen til Underhuset i England og Representantenes hus i USA.
Politisk ansvar
Det første og viktigste argumentet mot dagens fylkesdelte valgordning er at dersom det skjer en politisk utvikling man ikke ønsker i området man bor i, så kan man ikke stille sin representant ansvarlig for dette.
I dag er nemlig stortingsrepresentantene representanter for ulike parti, ikke for de velgerne som stemmer dem til stortingsplassen.
Et eksempel fra mitt kjære hjemfylke Rogaland:
Dagens regjering har ut fra forskjellige forsvars- og distriktspolitiske hensyn valgt å nedlegge militærleiren på Madla og flytte Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) fra Jåttå til Reitan. Dette vakte stor motstand i fylket og mange ønsket å kjempe mot dette politisk. Problemet var at de fikk ikke stilt sine representanter ansvarlige. I sak etter sak hvor Rogaland kommer dårlig ut velger representanter fra regjeringspartiene og enten la være å stemme i Stortinget, eller hevde at de er bundet av partiprogrammene.
Det er et demokratisk problem at representantene må forholde seg til partiprogrammere, som et flertall av mennesker fra andre deler av landet har vedtatt. Bare i noen enkelttilfeller tillater partigruppene at enkeltrepresentanter stemmer mot partiets program – så lenge dette faktisk ikke medfører forandring i stemmeutfallet.
Ansvarliggjøring for velgerne
Det er “vedtatt” i norsk politikk at det er en viss konflikt mellom by og land, nord og sør. Byfolk som tviholder på farlige rovdyr rundt gardshjørnene, bønder som skal ha veier til alle grisgrendte strøk, “søringa” og nordlendinger. Dersom vi aksepterer at det er visse motsetninger i Norge rundt velgernes prioriteringer, hvorfor tillater vi ikke at deres folkevalgte representanter kan ta meg seg politiske standpunkter som ikke er bestemt på et landsmøte?
I England og USA har man delt opp mandatfordelingen til nasjonalforsamlingen slik at det er en representant per valgdistrikt. Denne ordningen fører til at velgerne kan gå til sin faste representant dersom de har problemstillinger de ønsker å ta opp. De kan kaste representanten sin dersom han ikke kjemper for de verdiene som velgerne i distriktet står for og ikke minst har representanten frihet til å gå til valg på egne kjernesaker.
Se for eksempel på hvor forskjellige Jonas Gahr Støre er sammenlignet med partifelle Jan Bøhler. De har forskjellige hjertesaker og ønsker forskjellige ting med norsk politikk. Så la dem gå til valg på det! Noen av FrPs representanter vil nok gjerne gå til valg på et mer kristent grunnlag enn de i dag “kan”, og samtidig har du FrP-representanter som skulle ønske de kunne gå til valg uten å måtte snakke om kristne verdier.
Dersom velgerne får egne representanter vil vi også få et mer levende Storting, siden stortingspolitikerne da står fritt til å fremme egne standpunkter og saker. Det var dette systemet som fikk frem den særegne liberalisten Søren Jaabæk fra Lister og Mandals amt. Den liberalistiske historien alene er verdt å kjempe for å gjenta.
- Jørn Kyle Finnesand (f. 1988) er trainee i Fremskrittspartiets stortingsgruppe
Jeg tror du forenkler løsningssida di litt. Problemene som USA og England opplever er temmelig like de du mener at Norge har, og det betyr i så fall at dette aspektet ved valgordningen vanskelig kan få skylden.
Jeg har tidligere argumentert for et “Nullpartisystem” der kandidaten settes i sentrum, men jeg mener dette må følges opp av tiltak for å styrke kandidatenes accountability overfor velgerne. Hvis ikke ender vi raskt opp med veldig populistiske valgkamper der kandidatene blir en blanding av den politiske eliten og realitystjerner (og Arnold Schwarzenegger).
Les gjerne mine betraktninger om temaet på min blogg.
Jeg er stort sett enig i det artikkelforfatteren skriver. Flertallsvalg i enmannskretser ville antagelig ansvarliggjort Stortingsrepresentanten overfor sine velgere på en helt annen måte enn i dag. Det er fordelen.
Likevel tror jeg ikke det noensinne vil skje. Det er først og fremst av to grunner.
1. Flertallsvalg i enmannskretser fører gjerne til at man i praksis bare får to eller tre partier i Nasjonalforsamlingen. House of Commons i Storbritannia og Representantenes Hus i USA er utmerkede eksempler på dette. Det er med andre ord en masse små og mellomstore partier (SV, Venstre, KrF, Senterpartiet og antagelig Høyre) som har alt å tape på et systemskifte.
2. Det vil muligens svekke makten til den sentrale partiorganisasjonen, slik at partiledelsene i selv de store partiene vil mislike det.
Indregard skriver interessant om nullpartier, men i bunn og grunn har man ikke etablerte partier etter norsk modell i USA. Der står man til å føle tilhørighet til democrats eller republicans fritt ettersom.
I mange tilfeller er kandidatenes standpunkter overglidende i begge partier.
Mats sier at han aldri tror det vil skje, men det er reformer som er gjort før og som man kan gjenta.
En begynnelse er å heve sperregrensen til 5-6% for å fjerne minipartienes udemokratiske store makt. Da vil et mer slagkraftig storting kunne gjennomføre større reformer slik som overnevnte vil være.
Det Kyle ikke kommer unna er at det er ganske sterke grupper som har en egeninteresse i å bevare dagens system. Da sikter jeg til småpartiene i sentrum, og Høyre og SV, som antagelig vil bli slukt av de to blokkene som vil utkrystallisere seg som en konsekvens av det nye systemet.
Det er viktig å erkjenne at Stortinget er en nasjonalforsamling, ikke en distriktsforsamling. Det skal ta beslutninger til beste for hele kongeriket. Svein Tore Martinsens forslag om én liste til stortingsvalget er derfor interessant.
Norge ville være mest tjent med at Stortinget organiseres i partier og ikke fylkesbenker. Og at hver stemme teller dønn likt, uansett hvilket fylke man bor i.
Med en slik valgordning ville det f eks være mulig å gjøre noe med kommunestrukturen som for lengst har gått ut på dato. Og distriktsinteresser ville generelt ha måttet vike for nasjonale interesser. Ikke så dumt.