VALGKOMMENTAR. Bare motstand gjør sterk i politikken, og bare vilje til konflikt gir talerstol. Derfor presenteres vi for en kamp mellom dystopier, mens det vi egentlig ønsker oss er dyktige håndverkere med pragmatiske løsninger på den virkelig verdens utfordringer.
Håkon Harket
Forsøk på å regulere folks adferd ved hjelp av glansbilder og skremmebilder, er eldre enn årets valgkamp. Det norsk folk er jo ikke født i går. Med akutt fare for å bli misforstått kunne vi kalle det kristenfolket. En gang fikk det sin moralske oppdragelse under en prekestol som forkynte to mulige utganger, himmel eller helvete; en trussel om undergang, et løfte om salighet. I dagens sekulariserte retorikk holder vi oss med mer jordnære begreper, selv om instinktet det appelleres til er det samme, overlevelsesinstinktet. Erfaring forteller oss at det responderer på pisk og på gulrot.
Skal vi først tro våre folkevalgte, er vi nok mest tilbøyelige til å tro dem på deres skremmebilder. Troen på valgløfter er som barnetro for den som har stemmerett. Den overlever sjelden den første stortingsperioden. Rød-grønt valgflesk som slutt på fattigdommen og frukt og grønt til alle skolebarna er ikke hva det var for fire år siden. Og blå løfter om lave skatter og faste bensinpriser som er finansiert av de samme barnas oljeformue har bare appell til de mest lettsindige av oss, det vil i øyeblikket si hver femte velger. For vi vet bedre: Politikere lover alt og holder det de kan. Det er deres profesjon. Til gjengjeld er vi tilbøyelige til å tro dem når de roper opp om motpartens samfunnsfiendtlige idioti. På seg selv kjenner man andre.
Bare dystopiene er troverdige
Derfor: Over til fløypredikantenes svovelpreken om de andres helvete. Skal vi tro Fremskrittspartiet går vi en dyster fremtid i møte under de rød-grønne faner: Via åpne asylmottak slippes kriminelle vinningsforbrytere løs på befolkningen som en gresshoppesverm, veinettet bryter sammen, og de eldre dømmes til å bli passive tilskuere til at de plyndres for en verdig alderdom av en stat som leverer byttet til afrikanske diktatorer.
Det ser ikke stort lysere ut om Fremskrittspartiet tilraner seg regjeringsmakten. Kulturnasjonen Norge vil være en saga blott, operahuset blir et tomt skall i marmor og landets kulturarbeidere settes på gaten hvor de henvises til en tilværelse blant nigerianske horer, som vil være den eneste arbeidsinnvandringen som passerer fremskrittspartistatens passkontroll. Fremtidens oljeformue settes over styr i samme tempo som den pumpes opp av gyteområdene i Lofoten. Norge vil snu ryggen til fremtiden og resten av verden til vi inntar den siste olje i geriatrisk ensomhet på Solkysten.
Vi har valget mellom vondt og verre.
Konfliktene dyrkes
Hit er vi kommet fordi det bare er motstand som gjør sterk i politikken, det er bare vilje til konflikt som gir talerstol. Taperne i denne kampen mellom dystopier er de som er dårligst egnet som fiendebilder.
Dagfinn Høybråten kan kun adresseres fra venstre når det skal handle om homosak eller Israel. Han gjøres ellers usynlig av venstresiden fordi det vil ødelegge bildet av en menneskefiendtlig fundamentalist som har innredet bønnerom der vanlige arbeidsfolk holder seg med en bod. Fundamentalisme må være fremmedkulturell for å ha krav på respekt.
Lars Sponheim har vært tvunget til å gjøre seg til sin egen verste fiende for å bli hørt, derfor fremstår Venstre som et en-manns-seminar av one-linere som byr på møteleder og fullt panel i én og samme person.
Høyre må til gjengjeld gjøres til ytre Høyre for å få oppmerksomhet, og skal vi tro den rød-grønne retorikken er det ikke til å skjelne fra Fremskrittspartiet. Her har Stoltenberg lykkes med sin mangeårige strategi: å sikre regjeringsmakt ved å sluke SV og SP, og gjøre Fremskrittspartiet større på bekostning av Høyre. Dermed blir det sosial-liberale sentrum Stoltenberg navigerte mot i sin første periode usynlig som politisk alternativ.
Vi vil ha dyktige håndverkere
Men hvis vi legger elendighetsbeskrivelsene til side og snakker litt med folk omkring oss, kan vi konstatere at de fleste mener det står mindre på spill enn Jens og Jensen skal ha det til. Det er ikke så mange som tror på radikale forandringer – for mange har det for godt – og fremfor alt ikke i de spørsmålene som står tilbake når det er stukket hull på de ideologiske ballongene.
Da handler det om den virkelige verdens politiske utfordringer, og da trenger vi dyktige håndverkere: En bedre skole, et mer kostnadseffektivt helsevesen, en verdigere eldreomsorg, en vellykket integrasjonspolitikk, en sterk, men ikke for sterk valuta, en styrket ordensmakt, bedre veinett og kollektivtrafikk, en klode uten feber, en størst mulig arbeidsstokk, en god folkehelse (uten pandemier på hjernen), og høynet kvalitet på det uunnværlige kulturlivet som nå feirer sin historiske velstand valgkampen igjennom ved å hylle Giske fordi det er tilgodesett med 0,86 prosent av statsbudsjettet.
Dette er bare et knippe av utfordringene, med eller uten formueskatt, men de er de samme uansett hvem som inntar regjeringskontorene. Det krever gode ideer, men også pragmatisk handlekraft og mye sunt vett. I mindre grad krever det evnen til å male fanden på veggen. Det kan man trygt overlate til kunstnerne blant oss.
Da gjenstår det bare å finne noen dyktige folk som vet når de skal bruke pisken, og når de kommer lengst med en frisk bunt gulrøtter.
- Håkon Harkets tidligere valgkommentarer kan du lese her: Den manglende EU-debatten, kulturfinansiering
Endelig!
Vi trenger et politisk parti som har egen innsikt og kompetanse innen skole, helse, integrering, rusomsorg, juss, uhjelp, etc. Et parti basert på tidløse verdier, med en politikk som er fremtidsrettet og rettferdig for alle. Vi trenger et parti som har konkrete løsninger som vil fungere og som aldri vil gå inn for løsninger som burde fungere.
Sosialisme var helt nødvendig og sosialistene har gjort en kjempejobb. det samme gjelder for konservative og liberalister. Verden har imidlertid endret seg. Etablerte menneskerettigheter og velstand har gitt nye utfordringer. Det handler ikke lengre om fattige mot rike. det handler om at det som er best for fattige også er best for rike, og det handler om tjenester og tilbud som må styres etter helt spesielle prinsipper for å bli i stand til å fungere etter hensikten og å være en god arbeidsplass.
Fremveksten av menneskerettigheter, ny teknologi og et høyt informasjonsnivå er et paradigmeskifte der alt vi har drømt om er tilgjengelig, men vi klarer ikke å ta det i bruk, fordi vi henger fast i det gamle og mangler en politisk ideologi som er fremtidsrettet, med nye og velfungerende løsninger.
Vi trenger et politisk parti som ikke ønsker, vil, mener og tror, men som vet og kan og som er villig til å prioritere det som fungerer, foran det som ikke fungerer.
Vi trenger en politisk ideologi som er verken til venstre eller høyre eller i sentrum, vi trenger en politisk ideologi som vil gi maximale løsninger i enhver sammenheng.
Snart kommer Maxistene, og politikk blir aldri igjen det samme.
Jeg tror iallefall at fornyelse og nytenkning lettere vil slå igjennom ved en borgerlig regjering. Det er viktig at også friskoler får lov til å utvikle seg. Friskoler som fremmer nytenkning, men også tar vare på viktige kultur-tradisjoner, som kan forene gamle, viktige tanker med nye, fremadrettede vinklinger. Selv har jeg tatt til orde for å utvikle dagens Flyktningeleire til såkalte Bo- og rehabiliterings-sentre. Med hjelp av utviklingsmidler fra f eks EU. Vi har idag denne organisasjonen SOS-barnebyer. Et lignende konsept tror jeg vil kunne ha bærekraft også for andre problem-områder i verden. Jeg er en av mange private givere og disse er viktige for de bygger på idealisme og tanker om det beste for medmennesket er også det beste for meg. Altså god gammeldags og sann kristen tenkning.
Dere som skriver om tanker om forbedring og nytenkning. Kom med eksempler som har rot i virkeligheten og KAN la seg gjennomføre. DA vil det ha slagkraft i befolkningen.
Torill Born:
det du skriver viser at det tiden har løpt fra de tradisjonelle partiene. Vi trenger et politisk parti som kan tenke nettopp slik du gjør og etterlyser: Konkrete, gjennomførbare ideer som fungerer etter hensikten, og vel så det. Litt nytenkning, litt resultatorientert, og med innsikt og fagkunnskap.
Ikke et parti som ønsker eller mener, men som kan og vet.
Når Maxistene kommer, vil du få det du etterlyser på alle områder.
Selvsagt kan det gjøres noe med flyktningeproblemet. Det kan til og med snus til noe positivt. Beinhard fokus på flykningenes problem vil raskt fremtvinge fremtidsrettede løsninger.
Gled deg!
[...] tidligere valgkommentarer kan du lese her: Valgets dystopier, Den manglende EU-debatten, kulturfinansiering. Av: Håkon Harket – 3. [...]
[...] tidligere valgkommentarer kan du lese her: Stoltenberg eller Stoltenberg, Valgets dystopier, Den manglende EU-debatten, kulturfinansiering. Av: Håkon Harket – 10. september 2 [...]