Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Men oppslutningen er noe svekket etter at FrP har støttet dette – kanskje nettopp derfor.

NRK melder i dag om en ny meningsmåling som viser at 48% av befolkningen støtter aktiv dødshjelp, mens 29% er i mot.

En måling utført av Synovate for Minerva i juni 2007 viste at 67% var helt eller delvis for, 26% helt eller delvis imot. Det stemmer ganske bra med andre tidligere målinger.

Jeg kjenner ikke den nøyaktige spørsmålsstillingen i den ferske undersøkelsen, og svaralternativene ser også ut til å være annerledes enn i vår undersøkelse. Men det ser altså ut til at oppslutningen om aktiv dødshjelp er noe svekket etter at debatten har gått i etterkant av Fremskrittspartiets landsmøtevedtak. Gitt at dette faktisk er tilfelle, ser jeg to aktuelle forklaringer.

Den ene er at oppslutningen om aktiv dødshjelp er “soft”, dvs at mange som ikke har tenkt særlig gjennom saken heller i positiv retning, men med et sterkere søkelys på temaet vil en del av disse bli usikre eller snu. Men så vidt jeg kan huske har dette ikke vært tilfelle når debatten tidligere har vært aktualisert, for eksempel under rettssakene mot Christian Sandsdalen.

Den andre er at det er stigmatiserende at FrP foreløpig er eneste parti som støtter aktiv dødshjelp. FrP mobiliserer alltid sterke følelser, og selv om partiet har mange tilhengere, har det enda flere motstandere, og motstandere som er mer negative enn til andre partier, med unntak av Rødt. Dette fører også lett til at noen uavhengige synsere og debattanter som ellers naturlig ville støtte aktiv dødshjelp, forholder seg passive, for ikke å bli assosiert med et parti de ellers er svært uenig i. Jeg mener å ha observert at det har vært uvanlig tynt på den siden som representerer folkeflertallet i den siste runden i dødshjelpdebatt.

Jeg tror at altså at denne andre forklaringen har mye for seg. Men siden det fremdeles er et klart flertall i folket for et standpunkt som FrP er alene om, må det i så fall også bety at FrP-stigmatiseringen ikke er veldig utslagsgivende.

Fordi tilslutningen holder seg godt opp er det også grunn til å stille spørsmålstegn ved FrPs nedtoning av standpunktet i valgkampen. På overflaten ser jo dette helt ideelt ut for FrP: På parti med flertallet, og alene om det! Ifølge undersøkelsen til organisasjonen Kristenfolket vil et ganske klart flertall av partiets kommende stortingsgruppen fristille seg fra partiprogrammet, og dermed i praksis umuliggjøre at partiet fronter standpunktet aktivt. Jeg antar at den forsiktige linjen skyldes at intensiviteten i motstanden er sterkere enn på tilhengersiden, både internt og eksternt.

Internt betyr det at tilhengerne, som muligens ble litt overrasket over å få flertall på landsmøtet, ikke er veldig ivrige etter å slåss om dette innad i partiet, mens motstanderne muligens føler seg tatt på sengen. Kanskje er saken også viktigere for noen av disse, særlig dersom de har en religiøs begrunnelse for motstanden. Jeg husker fra min egen tid i partiet hvordan Jon Alvheim nærmest kunne diktere hva partiet skulle mene i verdispørsmål, fordi han ellers ville bli så “såra og vonbroten”. (Alvheim argumenterte en gang mot å ta vekk den universelle gravferdshjelpen med at han anså forslaget som en “personlig fornærmelse”.)

Utad dreier dette seg om velgersegmentering. FrP er på jakt etter kristenkonservative velgere Selv om denne gruppen er ganske liten er denne saken veldig viktig for mange i denne velgergruppen – så viktig at det kan ha avgjørende betydning for partivalget.

Derimot er det trolig få på ja-siden som lar dette påvirke partivalget, og mange av dem som er mest opptatt av aktiv dødshjelp står trolig langt unna FrP i mange andre saker – tenk Humanetisk Forbund og det tradisjonelle 68′er og SV’-imaget som denne organisasjonen har (minus meg, da

Når FrP inntar relativt populære standpunkter vil gjennomslaget for disse være avhengig av at andre partier etter hvert justerer kursen i samme retning. Integreringspolitikken er et aktuelt eksempel. Det samme gjelder dødshjelp, der jeg er enig med FrP i at mange andre etter hvert vil følge etter – Venstre og SV er trolig først i køen. De to partiene, og trolig også Høyre og Arbeiderpartiet, har få velgere som vil straffe dem for det, så hvorfor ikke ta sjansen?