Lekkasjen av notatet om FNs generalsekretær viser igjen at UD er overmodent for reform. Jonas Gahr Støre er ikke er mannen for jobben
For noen uker siden lekket et notat om FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, fra utenriksdepartementet til pressen. Og vi snakker ikke en hvilket som helst UD-innberetning. Snarere var notatet et regelrett karakterdrap på FNs generalsekretær, forfattet av assisterende delegasjonsleder ved den norske FN-delegasjonen i New York, Mona Juul. I notatet blir Moon beskrevet i sterke ordlag som både “maktesløs” og utsatt for “stadige raseriutbrudd”.
Ikke overraskende vakte notatet internasjonal oppsikt. Det ble snappet opp av internasjonale nyhetsbyråer – et medlemsland hadde sagt det som før bare ble hvisket av kommentatorer. Det hele er pinlig for Norge, en av FNs mest lojale støttespillere og ikke minst organisasjonens femte største økonomiske bidragsyter. At generalsekretæren etter planen skal besøke Norge om kort tid gjør ikke situasjonen bedre.
Svak leder
Mange vil kanskje si seg enige i det Juul skrev. Ban Ki-moon har vært en svak leder, særlig sammenliknet med sin populære forgjenger, Kofi Annan. Men det er ikke viktig i denne sammenheng. Poenget er at Norge nok en gang havner i søkelyset på grunn av amatørskap i utenrikstjenesten. Juul gjorde jobben sin da hun skrev notatet, men hvordan i alle verden havnet det på forsiden av avisene? Til Aftenposten sier utenriksminister Jonas Gahr Støre at utenriksdepartementet ikke vil bruke tid og krefter på å finne ut hvem som er ansvarlig for lekkasjen.
Det er ikke lenge siden en norsk UD-ansatt ved ambassaden i Riyadh sirkulerte en e-post fra sin jobbadresse der Israels bombing av Gaza ble sammenliknet med nazistenes fremferd under 2. verdenskrig. En av utenriksdepartementets mange kommunikasjonsrådgiver kommenterte at “det er uheldig at saken er kommet på trykk”, men utover det fikk ikke hendelsen noen konsekvenser. Kvinnen som sendte e-posten representerer fortsatt Norge gjennom vår utenrikstjeneste. Det hele kan få en til å lure på hva, om noe, som kvalifiserer til avskjedigelse fra utenriksdepartementet.
Da Jonas Gahr Støre tiltrådte som utenriksminister i 2005, satte han det å reformere UD som en av sine hovedprioriteringer. “Jeg opplever at UD i større grad er et livstidsprosjekt og ofte et livsstilsprosjekt for dem som jobber der”, sa Støre den gang og lovte å “gradvis forsøke og endre det”. Etter å ha stanget hodet mot fagforeningene innså Støre imidlertid at det ville koste for mye politisk kapital å ta de nødvendige grepene og valgte i stedet å bruke sin energi på lettere oppgaver som å snakke om Nordområdene.
Humanitær stormakt?
Med sine 2200 ansatte er utenriksdepartementet stort tatt i betraktning Norges beskjedne befolkningstall. Norge har flere diplomater per innbygger enn de aller fleste. Dette har naturligvis mye med Norges ambisiøse utenrikspolitikk å gjøre. Norge har, som kjent, gjennom mange år og under varierende sosialistiske og borgerlige regjeringer, forsøkt å bygge opp et image av landet vårt som en “humanitær stormakt”. Og med utenriksstasjoner og konsulater også i land hvor vi ikke har nasjonale interesser, trengs ansatte til å drive dem.
Spørsmålet er om vi virkelig trenger alle disse diplomatene. De begynner å minne litt om sovjetoffiserene: fine titler men fint lite å gjøre. Det er ikke lengre slik at diplomater møtes i røykfylte rom hvor de fremforhandler viktige avtaler. I dag har departementene sine egne avdelinger til å drive med det internasjonale arbeidet. Når Norge skal forhandle om fisk i WTO, sendes eksperter fra fiskeri- og kystdepartementet til forhandlingsbordet fremfor UD-ansatte.
Moderne diplomati gjennomgår dramatiske endringer for å tilpasse seg nye arbeidsforhold. Diplomater har alltid forsøkt å maksimere sine hjemlands interesser gjennom kontakter med internasjonale aktører som utøver reell makt. De siste 150 år var deres aktiviteter knyttet til nasjonalforsamlinger og departementer. Globalisering- og kommunikasjonsrevolusjonen har imidlertid forandret dette. Internett og e-post gir ikke-statlige aktører innflytelse over den klassiske politiske og diplomatiske beslutningstakere. Det norske utenriksdepartement har hatt vansker med å tilpasse sin organisasjon, kompetanse og ressurser til denne nye virkeligheten
Overbetalte reiseagenter
“De gode gamle dager for ambassadører er over”, hevder den tidligere britiske diplomaten Carne Ross i boken Independent Diplomat. I boken skriver han at konvensjonelle ambassader er dårlig egnet til utfordringene i en globalisert tidsalder. Ikke minst mener han at det er uunngåelig at diplomatenes betydning vil avta. Carne Ross sine betraktninger er viktige fordi de beskriver et viktig faktum: det utilstrekkelige i den gamle diplomatiske tjenesten til å håndtere en verden i stadig endring. De mange diplomatene ved våre utenriksstasjoner blir mer og mer som overbetalte reiseagenter å regne. Og det var neppe det de så for seg da de søkte opptak til det prestisjetunge aspirantkurset.
Det er skuffende at Jonas Gahr Støre ikke har klart å ta de grepene som de aller fleste er enige om er nødvendige for å tilpasse den norske utenrikstjenesten til den nye virkeligheten. I likhet med sin forgjenger, Jan Petersen, kan det virke som om Gahr Støre har blitt overkjørt av utenriksdepartementets mektige fagforeninger. Insideren Støres manglende evne til å forme om det norske UD i tråd med dagens utfordringer er enda en indikator på at Norge vil ha godt av et regjeringsskifte.
- Anne Kristine Lindblad Jensen (f. 1980) har tidligere jobbet som internasjonal politisk rådgiver i Fremskrittspartiets stortingsgruppe og er nå byrådssekretær i Avdeling for Velferd og Sosiale Tjenester i Oslo.
Støre burde kanskje ha nedsatt en “leak inquiry”, en slik som Sir Humphrey foretrekker?
Uansett, å bruke lekkasjen fra Juuls notat til å trekke konklusjoner om en utenrikstjeneste ute av takt med tidens krav, er å blande sammen hummer og kanari. Sammenhengen mellom lekkasje / e-post, og u-tjenestens manglende realitetsoriengering halter fordi det ene er et spørsmål om rutiner og personalhåndtering, det andre et spørsmål om hva tjenestens raison d’etre skal være. En omorganisering for å gjøre etaten bedre i stand til å arbeide for norske interesser i utlandet, vil ikke få bukt med tjenestepersnonellets hang til å lekke konfidensielle opplysninger / notater, eller skrive e-poster som ikke burde vært skrevet.
Hvilke organiseringsgrep er det forøvrig bred enighet om? Stortingsflertallet er nå engang enig i ambisjonen om “humanitær stormakt”, selv om mange kritikere synes det er en latterlig ambisjon. At ambassadene blir mer uviktige, er også noe omdiskutert. Analysen om at f.eks. ikke-statlige aktører blir viktigere, er bare treffende om man henviser til informasjonsstrøm og pressgruppe-innflytelse. Men er det snakk om redigert informasjonshåndtering, og (kanskje?) reell innflytelse, blir ambassadene plutselig viktigere igjen: Juuls notat er et “case in point”, da hun nettopp bekrefter til sin principal hva alle snakker om i gangene. Ergo vil u-min, når avgjørelsen skal tas, ha substansiell informasjon fra en for ham troverdig kilde om hvordan dagens gen-sek i FN fungerer. Kanskje vil Norge da velge å støtte en annen kandidat ved neste korsvei. Det beklagelige (for norsk diplomati, om enn ikke for verden), er kun at notatet ble gjenstand for lekkasje …
[...] Hva skal vi med UD? « minerva http://www.minerva.as/?p=6605 – view page – cached Lekkasjen av notatet om FNs generalsekretær viser igjen at UD er overmodent for reform. Jonas Gahr Støre er ikke er mannen for jobben — From the page [...]
Det interessante er at ambassadesekretæren i Saudi-Arabia, Trine Lilleng, i følge Ny Tid i juli i år, er blitt FORFREMMET til konsul!
Jeg regner med at i hvert fall enb utenriksminister fra FrP vil ha baller nok til å få henne ut av norsk tjeneste for all fremtid
Det ble meget på en gang.
Av UD`s 2200 ansatte har forfatteren merket seg to personer som har begått byråkratiske handlinger som har utløst eksistensielle spørsmål hos henne.
Nummer 2 ved FN delegasjonen New York har komponert en melding til UD som inneholder en del kritiske kommentarer til den sittende generalsekretær. Dette er velkjente saker fra Manhattan. Enkelte har reagert på at denne melding er blitt lekket . Men nå er vel saken den at denne melding sannsynligvis har hatt en særderles lav gradering, sannsynligvis ” unntatt offentlighet” Norske journalister som gjennomgående har særdeles slett kjennskap til det norske graderingssystem,
insisterer på å kalle meldinger av denne type for “hemmelige”. Når man sender en melding til UD som inneholder en overskrift om “FN`s generalsekretær”, og gir denne en relativt bred distribusjon, så ber man nesten om at denne melding skal lekkes. Man behøver ikke være kyniker for å leke med denne tanke.
Det er naturligvis riktig at den sittende generalsekretær har en noe “laid back ” stil, for øvrig i likhet med flere av sine forgjengere.
Flere av FN`s medlemsland foretrekker nå en gang at organisasjonens toppmann generelt skal være noe tilbakeholdende. Mange nordmenn , spesielt
den gruppe man noe uerbødig kan kalle “Guds lillefingre på jord” (NGO ene) ønsker seg en aktivistisk generalsekretær. Hammarskjold var et slikt eksempel, men få husker i dag at det var hans aktivistiske politikk på tidlig 6o tallet som brakte organisasjonen ut å kjøre.Kofi Annnan er et annet eksempel på en generalsekretær som var populær i Norge. Men under hans ledelse kom FN i sterk konflikt med USA som jo har en sterk stilling innen FN.
I virkeligheten er detvel så at store deler av FN maskineriet går relativt bra uansett hvem som er generalsekretær. Det vil også være meget vanskelig for FN`s generalsekretær å involvere organisasjonen tungt i finanskrisen. Det har man andre organer til.
Så har man eksemplet på en relativt ubetydelig funksjonær ved den norske ambassaden i Saudi Arabia som begikk en dumhet.
Men ingen av disse hendelser er i seg selv grunn til å kaste UD ut i en ny bølge av reformer. Det er antakelig få departementer som i årenes løp har gjennomgått sa mange reformer som departementet på Victoria Terasse.
Reformer for reformers skyld bringer ikke verden fremover, og det er ikke uten videre gitt at alle de reformer som UD har vært igjennom ,har vært til det beste for departementet.
Det er fullstendig legitimt å drøfte mange aspekter av UD`s virksomhet. Man kan gjerne ta opp hele spørsmålrekken knyttet til ressurser og prioriteringer samt hvor mange utenriksstasjoner Norge trenger. (Vi er nå oppe i 110 fagstasjoner)
Men jeg tror det er lite å hente med å dra i gang en debatt som bygger på så mange villfarelser og feiloppfatninger som det denne artikkelforfatter
drar i felten med.
Denn norske UD konstruksjon er ikke bygget i et vakuum , men avspeiler den globalisering og økende samhandling som den tiltakende internasjonalisering bringer med seg. Den reflekterer også norske prioriteringer og politiske vurderinger som diverse regjeringer og Storting har stillet seg bak.
Jeg liker slett ikke betegnelsen “humanitær stormakt ” like lite som jeg liker begrepet “fredsnasjonen Norge”. Meg jeg vet at norske organisasjoner og norske ressurser kanalisert til internasjonale organisasjoner bidrar til å lindre nød og gjøre leveforholdene bedre for mange mennesker på denne jord.Til tross for feilskjær og feilprioriteringer kan også norsk utviklingshjelp vise til ikke ubetydelige resultater.
De norske delegasjonene til flere internasjonale organisasjoner dekker de fleste store internasjonale politikk områder. Detb er ikke slik artikkelforfatteren er forledet til å tro at norske diplomater her er erstattet av internasjonale fageksperter fra norske departementer. Men det er slik at det multilaterale diplomati er blitt en viktitg dimensjon i utenrikspolitikken og mange norske fagdepartementer har etter hvert bygget opp sin egen ekspertise. UD har det overordnede faglige ansvar for å koordinere og lede en samlede norske utenrikspolitikk,og her arbeider UD`s egne folk sammen med norsk administrasjons øvrige eksperter.
De bilaterale utenriksstasjoner har som sin viktigste oppgave å inneha den bestelandkunnskap om de områder som stasjonens ansvarsområde omfatter.
De konkrete arbeidsoppgaver spenner over et vidt felt, fra politisk og økonomisk innrapportering, bistand til norsk næringsliv og fremme norske næringsinteresser, det konsulære arbeid som omfatter assistanse til nødlidende norske borgere, humanitært arbeid og utviklingssamarbeid, kulturarbeid osv. I tillegg kommer tilretteleggelse av besøk fra en rekke norske politiske instanser og andre. Det er ikke slik at norske diplomater sitter arbeidsløse på sine utenriksstasjoner slik artikkelforfatteren gir inntrykk av.
Kritikken mot UD minner meget om den kritikk som kom fra radikalt hold på Blindern og studenterhold i slutten av seksti tallet. Også da
gikk kritikken ut på at UD ikke fulgte med tiden og at diplomater var ennesker som tilbrakte tiden i cocktail parties i stripete bukser., og som forsømte kontakten med viktige grupper utenom det formelle maktapparatet.
Jeg synes UD`s historie i den nye tid nettopp har vist at UD og stasjonene ute i de forskjellige verdensdeler har vært i stand til åknytte kontakter og forbindelser til et bredt register av interessegrupper og organisasjoner som ikke står tilknyttet det formelle appparat men som gjennom den politiske utvikling etterhvert har kommet i maktposisjon samtidig som UD`s diplomater også har pleiet den kontakt med det offisielle
apparat som alltid vil være nødvendig. I konfliktsituasjoner har UD`s representanter i enkelte tilfeller funnet det nødvendig å forsøke å inkludere i fredssamtaler også representanter fra kontroversielle institusjoner så som eksempelvis hæren. Dette har gitt gode resultater selv om det fra den sivile side har blitt reist kritikk not at UDE snakket med “djevelen”.
Interessant innlegg. Norges UD er parodisk oppblåst!