Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Hvis Jens forteller Dagbladet at han kan krysse Genesaretsjøen ved å gå på vannet, hva er et passe kritisk oppfølgingsspørsmål?

Derfor vil Høyre styre landet: Fredrik Stang løftet arbeiderklassen fra fattigdom til et velstand. Borten-regjeringen løftet alle nordmenn inn i trygghet. Kåre Willoch løftet nordmenn fra ufrihet til frihet. Erna Solbergs store prosjekt er å inkludere alle som faller utenfor velferdssamfunnet.

En slik innledning til en artikkel hadde gitt meg en flau smak i munnen om jeg så hadde lest den i Høyres medlemsblad. Hadde jeg lest det i en av landets riksaviser, ville jeg tenkt at selv om så vulgær politisk reklame kanskje ikke burde være direkte forbudt, så burde avisene være varsomme med å trykke slikt i valgkampen.

Men i helgens Dagbladet kunne man lese følgende: “Einar Gerhardsen løftet arbeiderklassen, Gro Harlem Brundtland løftet fram kvinnene. Jens Stoltenbergs store prosjekt er at alle som faller utenfor arbeid og velferd, blir inkludert.”

Slik begynner Dagbladets journalist Kirsten Karlsen sin sak om Jens Stoltenberg i Dagbladet søndag, i en artikkel som visker ut skillet mellom intervju og hagiografi. Landets statsminister slipper til på hele forsiden og de følgende tre sider, avbrutt av to spørsmål: “Hva vil du gjøre med utestengning av minoriteter i arbeidslivet på grunn av diskriminering og rasisme?” og “Hvorfor er du og Ap best til løse disse utfordringene?”

Stoltenberg har svaret klart: “Fordi vi mener at vi løser oppgavene best i fellesskap. Det er ikke mulig å sikre lav arbeidsløshet uten sterk offentlig sektor, gode trygdeordninger må finansieres i fellesskap, og miljøproblemene må åpenbart løses i fellesskap. Markedet kan ikke sikre miljøet.” Godt sagt, Jens, så godt sagt at Dagbladet gir deg siste ord.

De store utfordringene til Stoltenberg er altså å inkludere dem som i dag er utenfor, klimautfordringene, kvalitet i velferdstjenestene og finansiering av velferdsstaten. Ja, hvorfor er egentlig Jens og Ap best til å løse disse utfordringene? I og med at alle norske partier ønsker en sterk offentlig sektor (+/- en prosent eller to fra dagens nivå – skjønt den empiriske kovariasjonen med arbeidsløshet ikke er overbevisende), i og med at det ikke er noen i norsk politikk som mener at vi ikke skal ha offentlige trygder, og i og med at ingen partier foreslår en laissez-faire tilnærming til klimautfordringene, er det ikke umiddelbart klart hvorfor Jens er best på disse områdene.

Vi ville kanskje vært klokere om Dagbladet hadde tillatt seg enda flere kritiske spørsmål. Som hvorfor antall uføretrygdede har fortsatt å øke under den rødgrønne regjeringen eller hvorfor sykefraværet har gått opp – og om hvorfor Stoltenberg har vært så ettergivende overfor LO i disse sakene. Som hvorfor norske klimautslipp har fortsatt å øke. Eller, hvis Dagbladet ville være dristig, om ikke atomkraft kunne være en god idé, slik FrP mener; om ikke markedsincentiver, for eksempel i form av grønne skatter, kunne brukes i større grad, slik Venstre har foreslått; eller om det kunne være mulig å påby biler solgt i Norge å kunne gå på klimanøytralt brennstoff i neste stortingsperiode, i tråd med SVs program.

Skulle man stilt enda flere kritiske spørsmål, kunne man lurt på om Stoltenberg hadde noen tanker om i hvilke tilfeller private aktører kan utføre velferdstjenester for det offentliges regning – eller av og til for den enkeltes regning – og hva slags forskning eller ideologi han baserer seg på når han går i mot det. Og man kunne spurt om en måte å finansiere de velferdstjenestene som krever stadig økt finansiering på, ville være å la staten konsentrere seg om de viktigste oppgavene, og heller begrense seg på andre områder.

Slike spørsmål kunne vært stilt, på den annen side er det neppe nødvendig hvis man deler Dagbladets virkelighetsforståelse. Partiet som ga oss Gerhardsen og Gro, trenger ikke plutselig forklare akkurat hvordan de har tenkt å løse våre problemer. Gerhardsen løftet arbeiderklassen, Gro løftet kvinnene. Vi stoler på dem.

Derfor vil ikke den jevne leser av Dagbladets intervju med Stoltenberg sette seg ned og reflektere over at den norske arbeiderklassen bedret sine levekår dramatisk før Arbeiderpartiet i det hele tatt ble en maktfaktor i norsk politikk (omtrent en tredobling av reallønnen mellom 1840 og 1910 i følge anslag), eller at det var Venstre og Høyre som sto bak innføringen av svært mye av arbeidsmiljølovgivningen. Hun vil heller ikke problematisere Gros bidrag til kvinnekampen i lys av en mer langsiktig utvikling, der nesten hver regjering hadde flere kvinner enn den forrige. At Gro ble statsminister første gang i 1980, et drøyt tiår etter at 68ernes kvinnekamp for alvor begynte, at det fantes en borgerlig kvinnebevegelse eller at mange feminister identifiserte seg med bevegelser langt til venstre for Arbeiderpartiet, er heller ikke blant lærdommene det er naturlig å trekke av Kirsten Karlsens artikkel.

Ikke all politisk journalistikk burde nødvendigvis være kritisk hele tiden. Man burde av og til la politikerne snakke litt mer utførlig om hvordan de ser på viktige problemer. Og det kan være bra at politikerne i blant har muligheten til å kommunisere et budskap direkte til velgerne uten altfor mange journalistiske filtre. Men hvis man sitter med en fyr som forteller deg at planen hans for å krysse en sjø er å gå på vannet, bør man ikke bare spørre hvorfor nettopp han er best til å gå på vannet. Man bør også gjøre ham oppmerksom på at han etter første økt bare har beveget seg noen få meter, står til knes i vann, og at noen konkurrenter har foreslått i stedet å bygge en båt, mens andre er på vei rundt sjøen til fots.

Stiller man ikke de spørsmålene, krysser man grensen fra journalist til disippel. Dagbladet og Kirsten Karlsen kommer farlig nær.