Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Utdanningsforbundets innvendinger rokker ikke ved konklusjonen: Mindre klasser har liten effekt.

Utdanningsforbundets nestleder Per Aahlin har i dag svart på min artikkel om sammenhengen mellom klassestørrelse og læringsutbytte. Det hadde vært lettere å komme til en felles forståelse om denne sammenhengen dersom Aahlin var mer presis i hvordan han gjengir mine påstander og hva forskningen sier.

I tredje linje skriver Aahlin at jeg gir en parafrase (altså omskrivning, tolking) av forskningen. Det er en litt pussig betegnelse, gitt at min artikkel er en blanding av parafrasering og en rekke direkte sitater fra konklusjonene i forskningen, mens Aahlin ikke bruker et eneste direkte sitat.

Istedenfor å forholde seg til min konklusjon, som jeg hadde uthevet med kursiv innledningsvis, lager Aahlin seg en karikatur som han deretter forsøker å skyte ned. Aahlins utlegning:

Og hevder at denne forskningen skulle vise at lærertetthet er uten betydning for læringsutbyttet.

Min faktiske konklusjon:

De aller fleste studier viser at effekten av å redusere klassestørrelsen er liten.

Jeg bruker også uttrykk som beskjeden og “ikke vesentlig bedre”. Det fremgår tydelig av min artikkel at jeg ikke hevder at vi kan påvise at lærertetthet ikke betyr noe, men at det aller meste av forskningen og sammenfatningen av den peker mot en beskjeden effekt. Gitt at økt lærertetthet er et svært kostbart tiltak, følger resten av min konklusjon – at vi ikke bør gjøre dette.

Aahlin avslutter som han har begynt:

Vi er selvsagt enige med Snoen i at gode lærere er bedre enn mindre gode lærere (alle må være enige i en slik tautologi).

Men noe så banalt har jeg da selvsagt ikke trukket frem som et poeng. Min avslutning:

Det er en entydig resultat av skoleforskningen at den viktigste faktoren som skolen kan bidra med er gode lærere. Dette er langt viktigere enn mange lærere, og derfor bør ressursene settes inn her.

Igjen har jeg skrevet dette i kursiv og til og med uthevet det operative ordet “mange”.

En gjennomgang av forskningen, særlig i en kortere artikkel beregnet på allmennheten og ikke et lengre og mer vitenskapelig arbeid, kan alltid beskyldes for å være selektiv, og Aahlin gjør da også det. Det er derfor jeg viste til flere nyere sammenfatninger og metastudier, som presumptivt skal fange opp dette.

Aahlin trekker frem en studie på norske forhold som han kritiserer, nemlig den fra Borge og Synnevåg. Men siden jeg er enig i at denne har metodologiske svakheter, tok jeg den ikke med i min artikkel, selv om den ville ha underbygget min konklusjon. Den skarpe leser vil også ha observert at jeg så bort fra flere av Hanusheks innvendinger mot STAR-eksperimentet, selv om han ville styrket min konklusjon.

Men ethvert utvalg gir rom for tolkning. Desto viktigere er det at den forskningen som man viser til gjengis korrekt.

Hva OECD faktisk sier
Aahlin tar OECDs litteraturgjennomgang fra 2002 til inntekt for sitt syn. Jeg hoppet over denne fordi den i stor grad viser til samme forskning som jeg har omtalt, særlig disputten mellom Hanushek og Krueger, begynner å bli litt gammel, og ikke skiller seg i konklusjonen fra de andre gjennomgangene.

Aahlin skriver om denne rapporten:

Et tilsvarende resultat fant en i OECDs litteraturgjennomgang fra 2002 som viser en klar tendens til at økt lærertetthet og økte ressurser til skolen gir en positiv effekt av lærings­utbyttet, selv om også de finner enkelt­stående arbeider som mener at effekten er svak.

Sammenhold dette med hva OECD-forskerne selv skriver i sammendraget på s. 8:

Specifically, evidence suggests that the impact of across-the-board class size reductions – the main policy tool on the demand side – is small and very expensive.

OECD konkluderer altså med at effekten er liten og tiltaket svært dyrt. Aahlin påstår at OECD konkluderer med at effekten er klart positiv. Det er ikke som Aahlin påstår, “enkeltstående arbeider” som sier at effekten er svak. Det er OECDs oppsummerende konklusjon. 

OECD bruker syv sider til å presentere den sprikende forskningen, og det trekkes ingen konklusjoner som den Aahlin viser til. OECD-forfatterne har en slags implisitt oppsummering på s. 47:

Thus, as Rothstein (2000) concludes “these two controversial lines of research – Hanushek’s conclusion that there is no systematic relationship between resources and achievement, and the STAR results that smaller classes do make a difference – while not entirely inconsistent, are contending for public influence”.

Det nærmeste OECD-forskerne kommer Aahlins utlegning er å skille mellom en generell reduksjon i klassestørrelsen og at tiltaket synes å kunne gi resultater når det er målrettet mot spesielle grupper.

On the one hand, considering both the facts that class size reductions are beneficial in specific circumstances and that broad reductions are very expensive, there is a strong consensus around the idea that class reductions should be targeted at those that benefit the most. In fact, school arrangements that reduce class size only for particular students, grades or subjects may achieve greater results with lower costs (s. 48).

OECD understøtter også mitt poeng om at det er langt mer effektivt å satse på å heve kvaliteten på lærerne enn å ansette flere av dem (s. 49):

Furthermore, programmes seeking to improve the quality of teachers could produce major impacts on student performance that might be unachievable with any realistic class size reductions.

Hva Birkemo faktisk sier
Aahlin har også en kreativ parafrasering av Birkemo (2002):

Her fant en at lærerressursene hadde klarest effekt på karakternivået, mens sosiale ferdigheter i mindre grad viste sammenheng med ressursinnsatsen.

Dersom leseren ikke passer på, kan man lett få det for seg at Birkemos bok Læringsmiljø og utvikling støtter opp under Aahlins syn og ikke mitt. La meg derfor sitere direkte fra oppsummeringen på s. 334.

I de analyser som ble presentert i denne rapporten, ble det registrert en svært svak tendens til at mindre klasser kan gi bedre betingelser for faglig utvikling enn store klasser.

I det relevante kapitlet går denne betegnelsen “svært svak tendens” igjen (s. 208 og 209). I oppsummeringen av dette kapitlet (s. 222) skriver Birkemo:

I den grad det kan spores noen positiv faglig effekt av små klasser, er effekten så svak at den neppe har noen praktisk betydning.

Jeg koster også på meg hans konklusjon om betydningen av økte ressurser generelt:

Konklusjonen av denne studien fører også til at hensynet til eleven og elevens læring og utvikling ikke kan danne legitimeringsgrunnlag for økte ressurser. Økte ressurser er neppe noe hensiktsmessig virkemiddel for å heve elevenes faglige nivå og for å forbedre deres faglige fremgang.

Salvanes et al
Jeg kunne ha tatt med Hægeland et al. (2005) i min oppsummering. Når jeg ikke gjorde det, var det fordi denne undersøkelsen ikke sier noe vesentlig annerledes enn den jeg viste til. Aahlin skriver av forskerne fant en “moderat” positiv effekt av lærerressurser. Forskerne bruker selv betegnelsen “svak”, men det kan jo bety det samme.

Aahlin har derimot rett i at jeg burde ha tatt med Hægeland et al (2007), der det vises til større positive resultater enn i annen forskning.

Men denne ene studien endrer ikke hovedbildet, og det beste beviset på det er at de tre forskerne bak denne også er med i teamet bak rapporten til Salvanes et al fra 2008: Etter gjennomgangen av forskningen på klassestørrelsen (som hovedsaklig viser til studier jeg nevnte i min artikkel – derfor hoppet jeg over Salvanes i min gjennomgang) konkluderes det slik (s. 26-27):

Vitenskapelige studier sliter med å finne robuste effekter av ressursinnsats. (…) Hovedresultatet er likevel klart. Man finner ikke veldig store effekter.

Salvanes et al konkluderer i oppsummeringen med at antall elever pr. klasse og andre ressursmål “har bare en begrenset effekt på elevers skoleprestasjoner “, og at “ressurser ser ut til å ha en effekt hvis de er rettet mot spesielle grupper”. Begge deler er etter mitt skjønn kompatibelt med min konklusjon, litt avhengig av hva man legger i begreper som “begrenset, beskjeden, liten, ikke veldig store” etc., og at jeg nøyde meg med å nevne tidlige klassetrinn.

Salvanes et al legger til at noen nyere studier (og jeg kan ikke finne at de viser til flere enn den ene de selv står bak – Hægeland et al 2007) tyder på “en moderat positiv effekt” av ressurser.

Mer relevant for den avsluttende konklusjonen i min artikkel, at ressursene bør brukes på å forbedre kvaliteten på lærerne, ikke kvantiteten, er at Salvanes et al er veldig klare på dette punktet:

Læreren er viktig for læringsutbytte i skolen og i en helt annet størrelsesorden enn ressurser (oppsummeringen). 

Policymessig er det verdt å merke seg at det antakelig er mye billigere å treffe tiltak for å tilrekke seg gode lærere enn å redusere antall elever pr. klasse, som krever ansettelse av flere nye lærere (s. 28).

Aahlins innvendinger rokker ikke ved konklusjonen i min første artikkel. Hovedtyngden av forskningen på effekten av mindre klasser konkluderer med at den er svak.