Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Coco Chanel er plutselig overalt, nå sist i filmen Coco før Chanel. Dessverre er ikke filmen blitt like stor som sin heltinne.

Coco før Chanel er den andre av to Chanelfilmer denne høsten. To til er på trappene og to tv-serier – en fransk og en amerikansk – gikk på fjernsyn i fjor høst. Hvorfor all oppmerksomheten rundt Coco Chanel akkurat nå? Er det jubileum? Er det noe vi har glemt? Er hun glemt? Er moten glemt?

Nei. Coco ville blitt hundre år allerede i 1983, og imperiets hundreårsjubileum er for tidlig. Det er ingen som har gravd frem ny, spennende eller kompromitterende informasjon og etterfølgeren Karl Lagerfeld holder fortsatt fortet som en moderne Ludvig XIV. Vi kunne nøyd oss med Vouge-retorikk: ‘det ligger i luften’, et ‘je ne se qua‘. Men siden postmoderne luft rommer det meste, reiser vi heller til Paris, til Versailles og motens begynnelse. Hvorfor vil franskmenn feste Chanel til skjermen? Og like viktig – kan fransk mote bli god fransk film?

Aner fra hoffkulturen

I The Essence of Style: How the French Invented High Fashion, Fine Food, Chic Cafés, Style, Sophistication and Glamour, presenterer franskprofessor Joan DeJean hvordan franskmennene oppfant og brandet moderne luksus som totalkonsept og salgsvare. Hjernen bak var Ludvig XIV. Han ville ikke bare danse ballett og bygge fontener – han ville ta innersvingen på Europas merkantile tungvekter, Nederland. Men hva hadde Frankrike som ingen andre hadde? Svaret var enkelt: en totalt virkelighetsfjern og hundre prosent briljant hoffkultur. En drømmeverden. Dermed systematiserte kongen egne estetiske preferanser – opplevelser og nytelsesmidler – til en attraktiv produktlinje merket France. Han dyrket frem et raffinert kjøkken, en superb skreddersøm, en strålende scenekunst og en teatral virkelighet som var ønskelig for alle og oppnåelig for få. På kort tid ble Frankrike Europas kulturelle hoffleverandør. Ideen var bærekraftig og mote ble in.

Gabrielle Coco Chanel er uten sammenligning tidenes mest innflytelsesrike moteskaper.

Over 300 år senere fornyet Coco Chanel tradisjonen med omvendt fortegn: enkel mote for folk flest. Det skulle være grunn nok til filmatisk feiring – lysten til å revitalisere gammelt kulturelt verdensherredømme gjennom et stadig like aktuelt fenomen.

Estetisk progressiv

Gabrielle Coco Chanel er uten sammenligning tidenes mest innflytelsesrike moteskaper. Hun var den første som fullt ut koblet mote med identitet, ideologi og økonomi. Den første som forsto at klær skaper folk, men at moderne folk først og fremst skaper klær i kraft av å bære dem slik hun bar sine. At hun, ved å være enestående annerledes, var moten. Coco var ikke kvinnesakskvinne – det handlet om henne, om klærne og om å ha alle mannens muligheter og rettigheter og likevel være feminin. Om modernisme – om rasjonalitet og funksjonalitet; om å gjøre det enkle, det behagelige og det moderne tilgjengelig for alle.

Slik bygde og kontrollerte hun sitt eget moteimperium fra maskinrom til mast. Hun fornyet Frankrikes bilde av seg selv og verdens bilde av Frankrike som premissleverandør for et estetisk progressivt liv. Men hvem var Chanel selv? Dronningen, sfinksen, pisken? Alle kjenner merket, nesten ingen kjente henne. Det skulle være nok stoff til filmer og serier i flere år fremover. Men hva kan vi egentlig forvente oss når Frankrike – ikke USA eller England – skal filmatisere nær fortid i 2009?

Coco før Chanel – Et portrett, har blitt en film om myten i støpeskjea, mer enn om kvinnen bak myten. Et portrett uten biografiens ambisjon om å trenge inn under huden.

Med fransk selvbilde i bakhodet, Audrey Tatou i hovedrollen og et stort budsjett, er det naturlig å tenke seg et produkt på jakt etter et bredt, internasjonalt publikum. En historie mer lik populære, britiske kostymedramaer enn sømløse Hollywoodfilmer. Noe nærmere tyngden i Oscar Wilde, skjønnheten i Sense and Sensibility, dramatikken i Elisabeth I. Skjønt, er det egentlig nødvendig å sammenligne med engelskspråklig film for å si noe om den forventede kvaliteten og eksportverdien til Coco før Chanel? Har ikke Frankrike – Carné, Resnais, Jeunet og så videre – en mer enn jevngod filmtradisjon? Er ikke franske regissører nettopp kjent for evnen til å rokke ved eksisterende normer analogt med Coco Chanel? Som Nybølgens visuelle lek med senmodernismen?

Rags to Riches

Coco før Chanel – Et portrett, har ikke blitt en visuell lek, men en nøktern fortelling om naturtalentet. Om myten i støpeskjea, mer enn om kvinnen bak myten. Et portrett uten biografiens ambisjon om å trenge inn under huden. Regissøren – Anne Fontaine – forsøker ikke å sette nytt lys på objektet ved å spille ut pikante kort som Jan Kounens Stavinsky. Isteden lar hun fortellingen bevege seg på overflaten uten å ymte om dypere meningslag. Det vi ser er det vi ser. Det handler om å være inspirert, om Coco Chanel som visuell begavelse. Om å være et skapende talent på grunn

Illustrasjon: Ragnhild T. Brochmann

av evnen til å se verden annerledes enn andre. Om å kunne omforme friskt blikk til ny form slik at verden så det samme. Som Picasso. Som Proust. Romantikken holdes nede. Det er mindre kyssing enn kjoleklipping; mindre blikkontakt mellom henne, hennes menn og kvinner, enn mellom henne og det de har på seg. Karakterene er mer enn gjør og Audrey gjør mer enn hun er Chanel. Et helhjertet forsøk, men verken hardt eller flamboyant nok. Isabelle Huppert skulle ha vært ung.

Siste skudd Chanel er prosjektert som en intelligent, bred og lettlikelig film. En kjent person, en klassisk historie og et tema alle har et forhold til: from rags to riches – kropp og klær. Nettopp derfor – fordi mote er i ferd med å betraktes som vesentlig i seg selv – er det lov til å ønske seg en modigere fortelling. En film som i større grad hadde latt klærne snakke. Som mer eksplisitt adresserte synssansen og som dekket enda mer lerret med det hun så – hendelsene som genererte Coco Chanel. Mer tid og rom til kjoler store som strandparasoller; flere elegante fiskemenn med stripete gensere; lengre tagninger med liten svart kjole blant stokkroser på ball. Kort sagt: flere scener eksklusivt til stoff; flere scener til tilskjæring, modellering og omformingen av henne selv og kundene hennes. Fra kransekakedamer til pepperkakemenn: fra stiv marengs til solbrune kropper med armer og bein. Er det nødvendigvis kjedeligere, mer trivielt og mindre poetisk med nærbilder av flotte tekstiler enn annen abstrakt, konvensjonell filmfortelling? Vaiende åkre; elver som renner?

Ikke nok rom

Men å lage en viktig film bare om og med klær – hvordan skulle det gjøres interessant? Tilgjengelig? Severdig ikke bare for franske motejenter og KK-kvinner, men mennene deres og andre filminteresserte? Og kunne det ha blitt en ‘motefilm’ – en film å kle seg etter – selv uten å være et godt portrett?

Sofia Coppolas Marie Antoinette er et annerledes men fint eksempel. En produksjon som både utfordret portrettet som sjanger og film som form ved å fylle scenen til randen med stereotypien og fordommene; klærne – overforbruket.

Sier filmen noe nytt? Om Frankrike, Cocos tid og Cocos klær som ikke allerede er sagt? Jeg tror ikke det.

Selv uten å være kunstfilm ligger Fontaines Chanel nærmere opp til Marie Antoinette enn franske søstre som Amélie og La Vie en Rose. Som Coppola vil også hun vise – heller enn å si. Hun har heller ikke behov for å lade kostymene med symbolsk merverdi og løfter om romantikk. Isteden er det meningen at klærne skal få snakke for seg selv. Men de snakker for lavt. Og det er synd, når klærnes blotte nærvær for en gangs skyld har en reell betydning. Istedenfor å gripe en sjelden anledning til å feire forskjellen på å leve innsnørt som en lang gamasje og å springe fritt rundt blir det med intensjonen. Også derfor er Coppolas Marie Antoinette et mer interessant prosjekt, ikke bare som portrett men som moteportrett – fordi den har overskudd til å bygge en tydelig verden publikum kan leve seg inn i. Den får det til å virke fristende, nesten naturlig, å bruke livet på klær. Den får klærne – moten, materien – til å fremstå som livsviktig. Coco derimot har ikke fått flott nok rom.

Filmen er allerede en hit i Frankrike. Jentene strømmer til. Men gjør den Coco Chanel, fransk mote og fransk film ære? Har det blitt en film å inspireres av, kle seg etter, tenke rundt? Sier den noe nytt? Om Frankrike, Cocos tid og Cocos klær som ikke allerede er sagt? Jeg tror ikke det. Coco før Chanel er ikke modig nok. Ikke nok Chanel, verken i form, kropp eller spirit. Arven, derimot er like sprell levende som sild i en snurpenot: Karl Lagerfeld tegner innovative Chanel-drakter hver vår og høst og motejentene har flere perlerader, dressjakker og stripegensere enn fingre og tær.  Kanskje er det nettopp derfor filmen kommer nå – fordi vi aldri har husket henne bedre.

• Ragnhild T. Brochmann (f. 1984) er masterstudent i Estetiske Studier ved Universitetet i Oslo.