Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Jeg konkurrerer med Svein Tore Marthinsen.

Svein Tore analyserer skolevalgsresultatene i dag, og har mye fornuftig å si. Jeg har en litt annen analyse, først og fremst fordi jeg er uenig i et sentralt premiss hos Marthinsen, nemlig at det er best å sammenligne med stortingsvalget i 2005.

Skoleelevene skiller fint lite mellom lokal- og riksvalg, og selv om det skapes noen skjevheter gjennom lokale lister i kommunevalgene, mener jeg at stemningsbølgen, som er poenget med skolevalgene, leses best ut av endringene fra det siste valget, uavhengig av om det er stortings- eller kommunevalg. Hva media velger å sammenligne med har faktisk også en viss betydning, siden resultatene i seg selv kan bidra til stemningsbølgen. Derfor blir det stor forskjell på overskriften ”Høyre går mest frem i skolevalgene” og ”Høyre går mest tilbake i skolevalgene”. Tar vi vekk Rødt, er det grunnlag for også den siste.

Jeg tillater meg derfor en partigjennomgang av skolevalgsresultatene, samt hvor jeg tror pilene peker for partiene nå.

Arbeiderpartiet ble igjen størst på skolevalgene. Det er ikke verst for et parti som i flere tiår har slitt med oppslutningen blant de yngste, og det beste resultatet i arkivet til NSD, som går tilbake til 1989. Men 23,8 prosent er jo ikke noe å rope hurra for, akkurat.

Meningsmålingene er stabile rundt 32 prosent, og det gir ganske sikkert tap av det rødgrønne flertallet. Ap har en formidabel valgkampmaskin, og selv om partiet nok nærmer seg full mobilisering, tror jeg på resultat litt overkant av dette – ca. 33%.

SV fikk skolevalgsmellen allerede i 2007 – det koster å sitte i regjering for et naturlig opposisjonsparti, ikke minst blant ungdom. Litt tilbake fra 2007, men det kunne vært verre – SV er fremdeles over 10% blant de yngste.

Det er en viss negativ tendens i meningsmålingene, som nå ligger i overkant av 7%. Det blir spennende å se om dette også viser seg når Dagbladets neste måling kommer, siden Synovate pleier å ha SV høyere enn de andre. Jeg tror SV faller ytterligere frem mot valget, og blir ikke overrasket om de ikke engang klarer 6,5%.

En periode i opposisjon er bra for SV-sjela, men partikadrene har fått smaken på makt. De får melde seg inn i AP, med Erik Solheim som førstemann ut.

Senterpartiet har entydig negativt utslag på skolevalgene, og i de fire siste skolevalgene er dette det eneste partiet der skolevalgsresultatene ligger svært nær det faktiske valgresultatet.

Meningsmålingene peker også nedover. Senterpartiet pleier gjerne å gjøre det litt bedre enn målingene tilsier, men denne gangen tror jeg ikke de karrer seg særlig over 6% – et riktig dårlig valg for Navarsete.

Med den mer borgerlige Ola Borten Moe i førersetet blir det kamp om Senterpartiets videre kurs, men jeg vil ikke ha dem på borgerlig side. Det hjelper kanskje for å få tatt livet av den j… ulven, men blokkerer viktigere ting, som reformer i landbrukspolitikken.

Fremskrittspartiet gjorde et bedre skolevalg enn jeg hadde trodd, fulgte AP til døra som i 2007, og gikk frem igjen fra 2007. Et litt dårligere valg, og den negative trenden partiet er inne i ville kunne blitt forsterket av skolevalget. Men FrP pleier å gjøre det noe bedre i skolevalg enn på valgdagen, og da er ikke 23,7% bra nok denne gangen.

Meningsmålingene har falt en stund, men nå flatet ut. Jeg tror FrP taper på borgerlig krangel, særlig når det er grunnlag for å hevde at partiet bidrar sterkt til den selv. Hvis FrP legger av seg den litt småfurtne tonen som alltid sveiper det med seg når det butter litt imot, tror jeg FrP kan opprettholde dagens nivå og gjøre sitt beste valg noen gang, i overkant av 24%. Men oppsiden finnes også og nedsiden er betydelig. FrPs velgere er slett ikke så lojale som det virker mellom valgene.

Høyres skolevalgresultat er allerede nevnt. Med den blå brisen som har blåst i valgkampen er det litt skuffende med tilbakegang fra 2007. På den annen side har skolevalgresultatene nesten alltid ligget lavere enn selve valgresultatene, og dersom man kan plusse på et par prosentpoeng på 16,3% på valgnatten, blir det nok glede i Høyres Hus.

Pilene peker forsiktig oppover, og har gjort det lenge, uten den helt store valgvinden. Men dersom partiet kan opprettholde den forsiktige fremgangen gjennom valgkampen, det eneste partiet som entydig har fremgang, tror jeg vi kan se en ekstraeffekt på slutten. Særlig dersom FrP fremstår som vriene og vrange er Høyres garanti om å sikre en borgerlig regjering nesten uansett effektiv. 16% – i historisk sammenheng et møkkaresultat – er absolutt innen rekkevidde, men i beste fall er det mulig å rappe et par prosent fra FrP og en prosent fra Venstre, og vips så snuser Høyre på 20% og Erna ligger godt an til å bli statsminister. (Så får vi se hvor moro det blir).

Venstre gikk frem ved skolevalgene, riktignok fra veldig dårlige resultater i 2005 og 2007. Men som Svein Tore er inne på – dersom det virkelig er en miljøbølge i valgkampen, noe jeg tviler sterkt på, burde Venstre klart mer enn 6 prosent.

De siste målingene spriker veldig for Venstre, fra 4,2% hos TV mandag og tirsdag kveld, til fine 7,5% i Dagsavisen i dag. Jeg tror to ting blir avgjørende: Hvem sitter igjen med skylden for rot på borgerlig side? Venstres uforsonlighet overfor FrP går hjem hos de fleste av deres velgere, men det er også en gruppe som setter borgerlig regjering foran dette og hopper (tilbake) til Høyre. Lars Sponheim kan være riktig bra i den avsluttende partilederdebatten. Venstre trenger det denne gangen – sperregrensen er ikke langt unna, og selv Sponheims egen Hordalandsmandat er utsatt på lokale målinger. Tips: Ikke særlig over 5%, men med positiv oppside.

Kristelig Folkeparti er det ikke mye å melde om. Lite, men stabilt på skolevalgene. Stabilt i overkant av 6% på meningsmålingene, men det er mulig å finne en negativ trend, dersom man vil. Partiets sakte død ser ut til å bekreftes av dette valget, men de karrer seg trolig over 6% også denne gangen.

Og Rødt? Når partiet makter å gå klart tilbake på skolene i kjølvannet av finanskrisen og med sin fremste rival SV som sellout i regjeringen, ja da er alt håp ute for den parlamentariske, ikke-voldelige veien til revolusjon (og ingen blir vel veldig skremt av Mimir og Erling F. i kamuflasje-uniform). Men jeg synes det er greit at Rødt finnes. Da kaster kommunistene bort tiden på partibygging og intern kjekling, istedenfor å bruke kreftene på å påvirke folk via media, akademika og kulturliv.

La tusen analyser blomstre!