Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

VALGKOMMENTAR: Det er ikke slik som Giskes norske kulturarbeidere later til å tro, at private penger binder, mens statlige subsidier frigjør. Alle penger binder. Det er derfor de skal spres på flere hender.

De siste ukene har kulturpolitikken fått sine femten minutter i rampelyset. Det er det i ferd med å komme noe godt ut av. Både Trine Skei Grande og Olemic Thommesen har vært ute med roperten før, men det er først nå på tampen av Kulturkampens kampanje for Giske at det kommer forslag på bordet som adresserer de høyst reelle bekymringene som Kulturløftet I og II så langt har druknet i statlige bevilgninger.

Dermed er det håp om at vi i stedet for å få en debatt om størrelsen på den statlige pengesekken, kan få en debatt som leverer friske forslag til hvordan den økonomiske satsningen Giske har gått i bresjen for, kan videreføres med vesentlig større sans for maktspredning. Det forutsetter at det tas politiske grep som legger til rette for å øke tilfanget av ikke-statlige midler.

Det tok tid før det lyktes opposisjonen å synliggjøre at det finnes et alternativ mellom Giskes allmektige stat og det skrekkbilde Giskes kulturarbeidere har tegnet av et ikke-sosialistisk annerledesland hvor all makt gis til massemarkedet. Det er en retorisk øvelse som tjener Giskes valgkamp, men det er ikke en propaganda som landets kulturliv er tjent med å etterplapre.

Jeg forstår godt at kulturlivets representanter omfavner Giskes kulturpolitiske gjennombrudd. I alle år har motstanden mot et ekspanderende kulturbudsjett fremfor alt sittet hos den ansvarlige finansminister. Det har ikke vært en strid mellom rødt og blått så mye som det har vært en strid mellom rødruss og blåruss. Sånn sett har Giske vært en historisk sterk minister, fordi han har lykkes bedre i den interne budsjettstriden med blårussen enn noen kulturminister før ham. Det kan kulturlivet takke ham for, men så bør gratulasjonene stanse og diskusjonen begynne.

Og det bør være ikke være en diskusjon som lar seg inspirere av retorikken rundt formueskatten: Hvorfor tar ikke kapitalistene mer samfunnsansvar? Det er her Trine Skei Grandes forslag er et godt utgangspunkt for en borgerlig kulturpolitikk: Innføring av et gaveforsterkningsfond kombinert med flere gunstige skatteordninger for gaver til kulturformål. Det er allerede aksept for denne tenkningen innenfor forskningsfeltet.

For de grepene som er nødvendige for å sikre flere finansieringskilder, handler ikke om å sverme for den usynlige hånds velsignelser. De handler om å ta konsekvensen av den synlige hånds begrensninger. Det er ikke slik som Giskes norske kulturarbeidere later til å tro, at private penger binder, mens statlige subsidier frigjør. Alle penger binder. Det er derfor de skal spres på flere hender. Man skal kunne få nei og si nei – og ha et annet sted å gå.

Reaksjonen på Olemic Thommesens forslag om å etablere et privat kulturfond som supplement til statens eget, illustrerer det cerebrale problemet vi har pådratt oss. Det ble kontant avvist som uheldig fordi fondet ville konkurrere om bidrag fra potten av sponsormidler, som om det dreide seg om en fast sum av privat kapital avsatt til kulturformål. Poenget med å utvikle en politikk på dette området, er å sette en ny dynamikk i spill. Selv er jeg skeptisk til ett stort fond, ikke fordi det vil tappe alle sponsormidlene, men fordi jeg tror det er lettere å lykkes med et utall av mer spesialiserte fond som gir giverne anledning til å legge inn pengene der engasjementet er størst.

I bytte mot skattefradraget bør det stilles noen konkrete krav til hvordan de private fondene struktureres. Målet må være å sikre at de raskest mulig holder et høyest mulig kvalitetsnivå, uten at kvalitet blir newspeak for ideologisk kontroll. Heller ikke her er frihet å forakte. Skattefradragene må gjerne inngå i regnestykket som fører oss frem til 1-prosentens lovede land.

Først når disse strukturene er på plass, er jeg villig til å delta i feiringen av mangfoldsåret – med eller uten Giske. Da er mitt tips at vi får se at kulturlivet ikke ble mer populistisk av at de – og den – folkevalgte fikk styre mindre.

• Harkets tidligere valgkommentarer kan du lese her: Stoltenberg eller Stoltenberg, Valgets dystopier, Den manglende EU-debatten, kulturfinansiering.