Maggie lot stabiliteten få forrang foran friheten i spørsmålet om tysk gjenforening.
The Times har de siste dagene hatt interessante artikler omkring Murens fall i 1989. For en gammel fan av Margaret Thatcher er dette sterke saker. Det har tidligere vært kjent at Thatcher var skeptisk til at forent Tyskland ville bli for mektig, men i hvert fall for meg var det nytt hvor dypt dette stakk.
Skal vi tro nedtegnelsene fra et møte mellom henne og Mikhail Gorbatsjov, gikk hun så langt som dette:
“We do not want a united Germany,” she said. “This would lead to a change to postwar borders, and we cannot allow that because such a development would undermine the stability of the whole international situation and could endanger our security.”
Både konservative og liberale politikere må ofte velge mellom å kjempe for frihet – nasjonal og individuell, og menneskerettigheter, og ønsket om stabilitet. Mest på spissen stilles dette når det kommer til spørsmålet om humanitære intervensjoner og regimeskifter.
Thatcher ønsket selvsagt frihet fra kommunismens åk i Øst-Europa, men hun var også redd for den ustabiliteten dette ville medføre. De verste spådommene slo ikke til, men prosessen var ikke smertefri. Jugoslavias sammenbrudd førte til borgerkrig, og det samme skjedde i Kaukasus og andre perifere deler av det gamle sovjetiske imperiet.
Når det gjaldt Tyskland kom det i tillegg en rotfestet skepsis hos mange briter til om tyskernes nasjonalkarakter virkelig var grunnleggende endret. Times:
“But can we trust them?” Margaret Thatcher’s doubts about a new, merged Germany surfaced again and again during the months that followed the fall of the Berlin Wall.
The dramatic event, followed by a ten-point unification plan put forward by Helmut Kohl, the West German Chancellor, challenged her political instincts and stirred the buried prejudices about Germans that she shared with much of Britain.
Et samlet Tyskland ville bli kontinentets demografiske tyngdepunkt og (etter en overgangsfase trolig) sterkeste økonomi.
Det er litt vanskelig å ta eventuell redsel for tysk revansjisme alvorlig, men et samlet Tyskland ville også kunne forrykket balansen innen EU, og Thatchers EU-skepsis var sterk.
I ettertid fremstår Thatchers motstand mot gjenforeningen som et stort feilgrep – og heldigvis var den ikke nok til å stoppe prosessen. Det er til liten trøst at franskmennene (sosialisten Mitterand) delte hennes skepsis.
For liberalister er det derimot en trøst at vi kan tilskrive hennes feiltrinn på dette området den konservative delen av Thatchers liberalkonservatisme.
