Kan noe fornuftig sies om hvordan FrP vil te seg i regjeringsposisjon på utenrikspolitikkens område?
For det første er det slik med utenriksområdet at det ligger fast i stor grad. Selv en regjering med FrP hvor partiet måtte inneha utenriksministerposten, vil meget raskt møte utenrikspolitikkens begrensninger som er gitt utenfra, spesielt for et lite land. Frihetsgraden for en norsk regjering – uansett ideologi – er liten. Dette var enda sannere før enn nå: under den kalde krigen sa man alltid, med rette, at ”utenrikspolitikken ligger fast”.
Den brede konsensus om utenrikspolitikken som har vært et kjennetegn i hele den kalde krigens periode, er imidlertid nå brutt. Det er store uenigheter om dette feltet, og enkelte spørsmål er blitt så politisert og konfliktfylt at de er blitt flyttet fra den utvidede utenrikskomité til åpent Storting. Der man før la partipolitikken til side, er det i dag åpen uenighet. Både før og etter tiltredelsen av regjeringen Stoltenberg i 2005 er det klare indikasjoner på at det behovet for konsensus utad ikke lenger gjelder. I regjering har SV, som på mange måter må betegnes som et populistisk parti i utenrikspolitikken, spilt en vesentlig rolle.
Med andre ord er frihetsgradene nå større enn i den kalde krigen, men mangt er likevel gitt: Et lite lands interesse for FN og folkerett, behovet for et tettest mulig forhold til EU, medlemskapet i alskens internasjonale organisasjoner, multilateralismens primat, alle prosessene Norge er med i, etc. Som Jan Petersen lærte da han kom til UD, er norske fredsprosesser nyttige til så mangt, også som døråpner i London og Washington, og en Morten Høglund i UD vil raskt oppdage det samme. Under Frp vil nok Norge fortsette sine menneskerettighetsdialoger og fredsprosesser, sin multilateralisme og sitt nordiske samarbeid, men kun etter mye unødvendig støy.
Voksenopplæring
For det andre er utenrikspolitikk ikke et område for amatører. Det krever en spesiell kompetanse som må læres om man ikke er profesjonell på området. Når man kommer til UD som politiker tar det minst ett år å lære seg jobben og systemet. Da jeg var statssekretær i Bondevik I brukte jeg så mye tid selv, på tross av at jeg har internasjonal politikk som profesjon.
Det gjelder ikke bare å lære seg substansen av hva for eksempel sikkerhetspolitikk er, men også hvem som gjør hva i NATO, OSSE, EU også videre. Man skal også lære den diplomatiske etikette, det vil si å kunne svare passelig uforpliktende der det trengs, passelig direkte og klart der man skal ”send a message” selv om man alltid skal være mye høfligere enn vanlig er innenriks, og vite å tie der det er best.
Internasjonal politikk ligner ikke på noe vi kjenner fra nasjonal politikk. Den styres av diplomatiske regler og normer som man først må beherske for så å kunne utøve politikk. Det siste krever at man kan forhandle og skaffe seg allierte, beherske ”den internasjonale parketten” i NATO eller FN; kort sagt, bevege seg med kunnskap og kunne formidle synspunkter på i alle fall god engelsk, men helst også på fransk og tysk.
Nå vet jeg selvsagt at meget få norske politikere behersker alt dette. Utenriksministre som Knut Vollebæk og Jonas Gahr Støre er unntak. Men alle disse andre, som ikke har denne kompetansen, må belage seg på å være meget avhengig av UDs eminente embetsverk. De får ferdigskrevne taler som de ofte fremfører på dårlig engelsk, og de er ikke i stand til å selv ta styringen i internasjonale forhandlinger. Derfor blir de som leire i diplomatenes hender. De spør utenriksråden eller ambassadøren på stedet hva de skal gjøre, og disse diskré embetsmenn legger alt til rette og styrer svært mye, som Sir Humphrey i ”Yes, minister”. Slik oppnår begge parter fordeler: politikeren mister ikke ansikt og får applaus, mens embetsverket beholder styring og makt. Man kan argumentere for at dette ikke er særlig demokratisk, men når var utenrikspolitikken demokratisk på samme vis som innenrikspolitikk?
Utspillspopulisme
Likevel er det særlig grunn til å bekymre seg for at også utenrikspolitikken blir stadig mer populistisk. Den kalde krigens krav til enighet utad er borte fordi den ytre fiende ikke lenger er den samme som før. Populismen når derfor også utenrikspolitikken. Dette er utgangspunktet for analysen av FrP under. I likhet med SV er FrP et populistisk parti i utenriksspørsmål. Dette defineres som et engasjement i saker som passer den hjemlige agenda, oftest uten nøktern analyse av realitetene og mulighetsrommet i saken.
Den nøkterne realist vil som sagt vite at det er svært liten frihetsgrad i de fleste utenrikssaker og at temaets seriøsitet er slik at man heller ikke bør gjøre brå bevegelser. Utspillspolitikk er tradisjonelt det motsatte av utenrikspolitikk, og man har mandat fra hele nasjonen, ikke bare fra et parti, når man arbeider på dette feltet. Ens disposisjoner må bære preg av dette tunge ansvaret samt av kompetanse til å forstå internasjonal politikk, som er og forblir noe helt annet enn nasjonal politikk.
Det er dessverre likevel mye rom for utspillspopulisme i dagens norske utenrikspolitikk. La oss se på hvor FrP befinner seg i dette bildet.
La det med den gang være sagt at FrP er i dårlig selskap med andre partier med hensyn utenrikspolitikkens plass i partiprogrammet. Som jeg og Audun Halvorsen har påpekt tidligere i en analyse av både hjemmesider og programmer for alle partiene i 2006, er det kun Ap og H som har tradisjonelt har vært opptatt av å ha en helhetlig utenrikspolitikk. Om Frps hjemmesider bemerket vi at med sin bakgrunn som nasjonalt anlagt protest- og opposisjonsparti har FrP liten tradisjon for internasjonalt partisamarbeid.
I partiprogrammets kapittel ”Norge og verden” finner vi kun tre sider om utenrikspolitikk. Resten av kapitlet er viet innvandrings- og flyktningpolitikk. Dette sier to ting: det ene er at utenrikspolitikk som sådan ikke er interessant for partiet; det andre er at innvandrerspørsmål er meget sentralt for dette. Men fra et utenrikspolitisk ståsted er det meget uprofesjonelt å behandle et meget stort område på en så usentral måte.
Manglende kunnskap
Hva står så på disse tre sidene? De første avsnittene er en innledning om globalisering som ikke leder til noe annet enn en hyldest til frihandel og en konklusjon i samme åndedrett om at uhjelpen må opphøre (s. 48). Så kommer en setning om at utenriksrepresentasjonen må stå i forhold til norske interesser, dvs. mer der vi har næringsinteresser. Dette potpurriet gis så en liten garnityr med Israels-politikk, hvor det plutselig slås fast at ”FrP støtter fremdeles FNs vedtak om det jødiske folks rett til et nasjonalt hjemland i Israel” (ibid.). Hvis FNs resolusjoner om Midt-Østen er FrPs kriterium, vil partiet formodenlig også akseptere at bildet er noe mer komplekst.
Senere kommer fire små snutter om alt det andre som er helt sentralt i utenrikspolitikken. En helt merkelig diskusjon om menneskerettigheter kommer først (s. 49) hvor FrP selv definerer hva som er menneskerettigheter: ”FrP definerer følgende som grunnleggende rettigheter: retten til liv, privat eiendom, ytrings- tros- og næringsfrihet”. Dette er så langt ut på det berømte jordet som man kan komme: Det er FN og en rekke internasjonale konvensjoner som definerer hva som faktisk er de fundamentale menneskerettigheter; det er ikke partier, regjeringer eller noen andre som kan gjøre dette. Videre er alle menneskerettighetene deler av et hele, man kan ikke plukke ut noen a la carte. For det tredje er det ingen menneskerettighet som heter ”næringsfrihet”! Det er tydelig og også farlig at partiet ikke har forstått hva menneskerettighetene er. Dette avsnittet står til stryk fra et profesjonelt synspunkt. En skoleelev kan mer om menneskerettighetene enn partiet slik det selv fremstår.
Så kommer et avsnitt om FN. Her mener partiet at ”Taiwan fyller alle folkerettslige forutsetninger … for å bli medlem”. Men det faktum at Kina og ikke Taiwan er med i FN har lite med formelle saker å gjøre. Det er realpolitikk. Hvis Norge som et av svært få land – de fleste betalt av Taiwan – skulle droppe diplomatisk anerkjennelse av Kina for Taiwan, kunne vil stenge alt økonomisk samarbeid samtidig, blant mye annet. Et parti kan rett og slett ikke gå inn for dette i 2008.
I sum er dette partiprogrammets korte del om utenrikspolitikk svært dårlig, uansett hva man måtte mene om de politiske standpunkter som presenteres. Et parti som er så stort som FrP kan ikke være bekjent av å ha et så lemfeldig forhold til fakta i internasjonal politikk, og et så kursorisk blikk på en slik omfattende materie.
Dette gjør at min konklusjon må bli at jeg håper et en eventuell FrP-utenriksminister vil måtte avlære seg det lille han eller hun kan etter å ha lært seg partiprogrammet, og at opplæringstiden i UD vil vare lenge. Hvis partiprogrammet er en indikator på utenrikspolitikkens status i partiet, er mitt håp berettiget.
- Professor dr.philos. Janne Haaland Matlary, Inst for statsvitenskap, UiO, er 2. kandidat på KrFs Oslo-liste. En tidligere versjon av denne artikkelen ble trykket i boken Frp-landet: Norge etter valget 2009, Fritt Forlag, Oslo.
Utenrikspolitikk er heller ikke et område for akademikere. Spesielt ikke for akademiekre som flyr rundt med begrep som verdimakt.
Ærlig talt hadde jeg forventet bedre av både Minerva og Janne Haaland Matlary enn dette gamle oppgulpet. “Same shit, new wrapping” som det Matlary skrev tidligere i år. Konklusjonene blir ikke mer sanne av den grunn. Det er en kjensgjerning at mange forskere reproduserer sine gamle artikler. Om det i dette tilfellet er et uttrykk for latskap eller mangel på akademisk innovasjon skal jeg la stå ubesvart.
Jeg inviterer Matlary til å gå gjennom FrPs merknader i diverse stortingsmeldinger samt forslag i Stortinget de siste årene. Her vil hun se at FrP er det ledende opposisjonspartiet til regjeringen på utenriksfeltet og at våre innspill og konklusjoner baserer seg på seriøs forskning utført av ledende akademikere innenfor sine respektive felt.
Forøvrig finner jeg det vanskelig å ta verken Matlary eller hennes parti KrF seriøst. Å la bistandspolitkkken baseres på en “guddommelig åpenbaring” om at vi må gjøre noe selv om det ikke nytter, gjør mer skade enn gagn. Da er faktisk “utenrikspolitiske amatører” å foretrekke.
Det er tydelig og også farlig at partiet (FrP, selvfølgelig!) ikke har forstått hva menneskerettighetene er, skriver professor Janne Haaland Matlary.
Professoren påstår at det ikke er partier, regjeringer eller noen andre som kan definere grunnleggende menneskerettigheter eller deres innhold. Denne kompetansen er det liksom bare en bestemt organisasjon – FN – som har. Professoren underslår dermed det historiske faktum at partier, regjeringer og alle andre har definert bestemte menneskerettigheter siden 1776. Disse ideene har verken blitt bedre, sannere eller “helere” etter at FN behandlet dem i 1948. Det kan tvert imot hevdes at de har blitt utvannet og deretter misbrukt til å nå bestemte politiske mål – mål som ikke nødvendigvis fremmer enkeltindividets interesser.
I lys av det faktum at FNs menneskerettserklæring er og blir et politisk vedtak, blir påstanden om at man ikke kan plukke ut rettigheter a la carte rimelig tøvete. Er det ikke akkurat det Organisation of the Islamic Conference gjorde da de kom med sin egen Kairoerklæring, i harmoni med Sharia? Hva er det egentlig som gjør alle FNs menneskerettigheter til udiskutable sannheter? Og hva er begrunnelsen for deres universalitet? Dette bør kanskje både professoren, og alle andre som tror at FNs menneskerettigheter er en slags gudgitt endestasjon for fred og frihet i verden bruke litt tid til å fundere over.
Fordi professoren doserer FNs menneskerettighetskatalog som om det var religiøse dogmer, kan vi anta at opplæringstiden hennes blir lang når det gjelder å nå en rasjonell begrunnelse som stikker dypere enn til at deres overlegenhet er vedtatt av FN. Hvem har egentlig misforstått?
Mvh
Jonas H
Jonas har gode poeng her. Menneskerettighetene er ikke absolutte og når man ser at de ikke tjener sin hensikt lengre burde de kanskje revideres. OIC sin Cairo Declaration er jo en parodi på det hele.
Problemet er at vi nå har tilknyttet oss en mengde forskjellige velmenende konvensjoner som bidrar til å flytte den nasjonale råderetten ut av eget land og over til FN systemet. I tillegg bakes de inn som en del av norsk lovverk. Vi kunne vel i teorien risikere at religionskritikk ble forbudt, ikke takket være AP og dems idioti med blasfemiparagrafen, men fordi noen tilbakestående stater prøvde å kuppe FN til å forby kritikk av religion.
Ingenting er absolutt på dette området. Ingenting BØR være absolutt heller. Det betyr ikke at menneskerettigheter er en god ting, men de var skrevet og laget for en ganske annen tid enn det vi ser nå.
[...] bord, og stundom kanskje også innpass i maktens sirkler i Washington eller andre steder, slik Janne Haaland Matlary skriver at Jan Petersen lærte da han kom til UD i [...]
Matlary sier at det er: “kun Ap og H som har tradisjonelt har vært opptatt av å ha en helhetlig utenrikspolitikk. Med andre ord: Krf, som er hennes eget parti, og som også Wollebækk er medlem av, er altså ikke oppptatt av dette. Interessant, men antakelig riktig.
Vi bør derfor heller ikke ha noen utenriksminister fra Krf selv om det kan være enkeltmedlemmer i dette partiet med en liten utenriksminister i maven – uten å nevne navn.
At vi aldri lærer av historien. Noen i toppskiktet i vårt land og sikkert også andre land – virker å være perifer i forståelsen for befolkningens tanker og meninger – som ofte er helt enkle og ukompliserte i forhold til den stringens og suverenitet og besserwisser-innstilling som liksom alltid synes å kjennetegne den såkalte “akademiske elite” som også går under betegnelsen “politisk korrekte”. Som det enkle menneske jeg ser er, er jeg forskrekket over den defaittisme som preger og har preget en institusjon som FN – i mange år. Ser vi på Bosnia-krigen var det FN og EU som toet sine hender, mens amerikanerne gikk til action og fikk reddet muslimene fra den visse død. Kanskje ligger det litt i amerikansk handling at man nettopp gjør det – handler – når situasjonen tilsier det. Lært og erfart gjennom sivilisasjonen av det ville vesten. Idag har jeg inntrykk av at FN er blitt en arena hvor ledere i høye stillinger rundt om i diverse land – inkludert Norge – ønsker å nå enda høyere opp i gradene ved å bekle en FN-stilling – som gir ytterligere makt og anseelse. For et spill. Og så tror de folk flest er dumme som ikke ser jåleriet. JÅLERI er det jeg kaller slikt. Jeg holder meg til tolleren i Bibelen som med bøyet hode slår hånden mot brystet og sier: Tilgi meg mine synder. Hele historien lærer oss at ydmykhet er noe man kommer langt med og at hovmod står for fall. Hovmod selvom det prøves å skjules bak aldri så fromme miner.