Minerva
Av: Jan Arild Snoen - 15. september, 2009 4 kommentarer  

Velgerne sa klart fra hva de mente om Venstres sabotasje av det borgerlige regjeringssamarbeidet.

Arbeiderpartiet er dette valgets store vinner. Vel gikk Høyre litt mer frem, men det var fra et uvanlig dårlig utgangspunkt. Ap beholdt regjeringsmakten i et land som regelmessig kaster den sittende regjeringen. Jeg ser tre hovedgrunner til at APs fremgang ble stor nok til å sikre et veldig knapt rødgrønt flertall (selv om de borgerlige igjen fikk flere stemmer.)

  • Effektene av finanskrisen ble mindre i Norge enn fryktet, og mindre enn i andre land. Det er i liten grad regjeringens fortjeneste. De tiltakene som er satt i verk har det vært bred enighet om. Grunnen til at de har virket bedre i Norge er for det første at de har vært kraftige, noe Norges unike statsfinansielle situasjon har gjort mye lettere. Videre har forbrukerne ikke latt seg skremme, og ekstremt lave renter har vært nok til holde etterspørselen oppe. Norsk eksportindustri er rammet, men Norge eksporterer lite ferdigvare – tenk biler, som er ekstra hardt rammet, og mer råvarer, der Kinas raske gjenopphenting har bidratt til å opprettholde etterspørselen. Olje og gass pumpes som før. Men uansett det saklige grunnlaget vil den jevne velger lett gi æren for at det går bedre enn forventet til sittende regjering.
  • Jens Stoltenberg har gjort en meget god valgkamp. Jeg synes Erna begynte best, men etter hvert har Jens mer enn innhentet henne. Offensiv og meget solid.
  • Borgerlig sprik. Det var uklart hva som var alternativet til Jens. Da går mange lett for stabilitet og forutsigbarhet.

 Valgets store taper er naturligvis Venstre. Jeg hadde følelsen av at det kunne gå ille, men ikke så ille. Det kom som en bombe på alle at Venstre havnet under sperregrensen, og nå kun blir representert av to kvinner fra Oslo og Akershus. Jeg kan ikke se at verken Trine Skei Grande eller Borghild Tenden kan gjenreise partiet. Oslos Ola Elvestuen er et bedre tips, men kan Venstre ha en leder som ikke sitter på Stortinget?

Venstres nederlag skyldes ganske sikkert strategien med å blokkere for et bredt borgerlig samarbeid. Alle meningsmålinger har vist at Venstres velgere sto bak motstanden mot FrP. Vi må vente på data fra valgdagsmålingene, men trolig er det slik at en del av Venstres velgere, særlig de som var på lån fra Høyre etter taktisk stemmegivning i 2005, likevel prioriterte borgerlig regjering, og gikk tilbake til Høyre. På den andre siden har Venstrevelgere som er veldig opptatt av å hindre FrPs vei til makten blitt inspirert av Sponheim, men trukket en annen konklusjon enn ham, nemlig at det sikreste da er å stemme på Jens.

SV er også en klar taper, selv om de beholder regjeringsmakten dersom partiledelsen da ikke mot formodning skulle velge å kaste kortene. (Synovate er for øvrig i samme båt som SV, etter å ha målt partiet alt for høyt gjennom valgkampen og levert en katastrofal valgdagsmåling der SVs oppslutning ble overvurdert med mer enn 50%. Dersom ikke folka på SVs valgvake hadde fått plaster på såret i form av fortsatt regjeringsmakt, burde de gått til erstatningssak mot firmaet på grunn av åndelig grusomhet).

Det koster dyrt for SV å sitte i regjering. Ett eller annet sted går smertegrensen, men partiledelsen og partiets gjenværende velgere ser ut til tviholde på det rødgrønne prosjektet. Det holder nok frem til kommunevalget, men faller SV ytterligere og begynner å skimte sperregrensen, kan det bli for mye. Venstre-sjokket denne gangen er en vekker for alle de små partiene.

Arbeiderpartiet kunne med god grunn ommøblere regjeringen til sin fordel, men jeg tviler på at de gjør det. Ap trenger SV også i fremtiden, i hvert fall inntil flere av sentrumspartiene er overtalt til å bytte side (hvis det da er noe igjen av dem). Derimot kan det bli mindre akseptabelt for AP å la SV påvirke politikken i saker som er viktige for AP. Det blir nok ingen forsering i planene for boring i nord, men innen neste stortingsvalg vil sannhetens øyeblikk komme.

Rødt: Etter den største krisen i kapitalismen siden 30-tallet, og med sin hovedrival bastet og bundet i regjering, makter altså Rødt det kunststykke å stå på stedet hvil – bare så vidt over promillestadiet. Veien til revolusjonen går tydeligvis ikke gjennom parlamentariske midler. Men som jeg har skrevet før – jeg synes det er utmerket at kommunistene kaster bort tiden på partibygging og partikjekling, istedenfor å bruke dem til påvirkning via deres solide posisjon innen akademia, kulturlivet og delvis journalistikken.

Senterpartiet gjorde også et ganske dårlig valg, men ser ut til å beholde sine mandater. Jeg tviler på at Ola Borten Moe får medvind i sine sondering for å justere kursen i retning sentrum. Jeg merker meg at SP går sterkere tilbake i Borten Moes hjemfylke Sør-Trøndelag enn landsgjennomsnittet, mens Navarsete går kraftig frem i Sogn og Fjordane. Agrarsosialistene kan vi glemme på borgerlig side. De vil sakte men sikkert dø ut på rød side.

KrF gjorde det dårligere enn alle meningsmålingene hadde forutsatt. Her spiller langtidstrenden inn, men trolig har KrF også blitt rammet av litt av det samme som Venstre, selv om Høybråten ikke har utstedt ultimata i hytt og vær. En stemme for en borgerlig regjering som vil endre Norge er ikke en stemme for KrF.

Høybråten var raskt ute med å avvise noe partilederskifte. Men hvorfor det, egentlig? Han er nå den stolte eier av KrFs to klart dårligste stortingsvalg gjennom historien. Hovedgrunnen er vel at det gror dårlig i Høybråtens skygge. Det ser ut til at Knut Arild Hareide med et nødskrik sikrer utjevningsmandatet fra Akershus, med elendige 3,1% av stemmene. Jeg er helt sikker på at Hareide ikke har format til å heve KrF igjen. Det er mulig Høybråten deler min vurdering. Den andre potensielle fornyeren, Inger-Lise Hansen i Vestfold, kommer ikke på Stortinget.

Fremskrittspartiet klarte å stoppe blødningen på slutten, og dermed ble valgresultatet det beste noen gang. Ikke dårlig for Siv Jensen, selv om det igjen ble en solid nedtur i forhold til gode meningsmålinger mellom valgene og ved inngangen til valgkampen. Også FrP tapte trolig noe på sitt ultimatum omkring budsjettsamarbeid, men langt mindre enn Venstre. Det ser ut til argumentet om at FrP er for stort til å kunne overses har gått bedre hjem hos velgerne enn påpekningen av at FrP er et fløyparti som derfor vanskeligere kan få innflytelse.

Og Høyre? Valgresultatet ble som de siste meningsmålingene tilsa. Det tyder på at partiet har fått et ekstra tilsig fra Venstre helt på tampen, men tapt like mye av FrP-velgere som var på vei over, men likevel holdt seg til Siv. På bakgrunn av hvor partiet var i sommer, før valgkampen begynte, må resultatet beskrives som en seier. Strategien med å være garantist for en borgerlig regjering ble en vinner da Venstre og FrP slo seg ekstra vrange.

Men et valgresultat i overkant av 17% er bra bare i kontrast til det elendige valget i 2005 (og 1997). På den ene siden er konkurransen fra FrP sterk. Men på den annen side gjorde partiet en god valgkamp og likevel ble resultatet bare så måtelig. Det blir ingen ny runde med å forsøke å erstatte Erna nå. Likevel bør det være et tankekors at selv om Erna gjorde en så god valgkamp som vel mulig fra hennes side, så ble resultatet bare Bestått.

Jeg kommer tilbake i morgen ettermiddag med en nærmere analyse av hvor Høyre nå bør bevege seg og utsiktene til borgerlig samarbeid og valgseier i 2013.

La meg si noen ord om miljøsaken. Jeg har alltid ment at betydning av denne overdrives. Det er to grunner til det. Den ene er at velgerne juger seg snille, og sier de er mer opptatt av dette enn ”harde” saker som arbeidsplasser og skattelettelser. Den andre er at forskjellen på partiene, med unntak av FrP, er ganske liten, slik at det ikke motiverer til å velge parti på grunnlag av miljøstandpunkter.

Det er likevel interessant at når avisene tuter om hvor viktig miljøsaken er i dette valget – hva skjer da med de mest profilerte miljøpartiene på borgerlig og rød side? De gjør begge katastrofalt dårlige valg. SV som fronter kampen mot oljeboring i nord, og påstår at de har lokalbefolkningen med seg, går likevel kraftig tilbake i alle de tre nordligste fylkene, og omtrent like mye som på landsbasis. To av tre mandater gikk tapt.

Og jeg kan ikke unngå å gjøre leserne oppmerksom på at mine valgtips fra mandag formiddag traff bedre enn samtlige meningsmålingsinstitutter (og Minerva-kollega Svein Tore Marthinsen), selv om jeg også undervurderte Arbeiderpartiets fremgang og Venstres fall.

Publisert 03.50.

Av: Jan Arild Snoen - 15. september 4 kommentarer

4 kommentarer til “Arbeiderpartiet den store vinneren”

  1. ED skrev 15. september, 2009 kl. 09:55

    Bygg en valgallianse for svingende !

  2. Bante skrev 15. september, 2009 kl. 12:42

    Kan ikke annet enn å være enig med Snoen hva gjelder miljøsaken.

    Det er en stor sak fordi the establishment vil at det skal være det.

    Likeledes er innvandring en mindre sak fordi samme maktelite vil at det skal være slik.

    Forøvrig er gleden min over at V er ute av syne og ute av storting til å ta og føle på. I det hele tatt så oppleves ikke valgresultatet som et nederlag, men som en høyst nødvendig loftsrydding.

  3. SMG skrev 15. september, 2009 kl. 13:04

    Venstre og SV har en sak til de har felles utemom miljø – nemlig liberal innvandringspolitikk! Særlig for Venstre velgere fikk dette betydning. Meg inkl. Jeg er en V/H/Frp velger, men velger bort V pga deres naive innvandringspolitikk!

  4. Frank W. Brevik skrev 15. september, 2009 kl. 18:36

    En voldsomt interessant tendens fra 2005 forsterker seg, hvor man–til tross for fortsatt agrarsososialistisk mandatflertall paa tvers av folkeviljen–kan observere at velgerne har beveget seg i stort antall fra S.V. til Ap.; fra centrum til H. og Fr.P.

    Saa vidt jeg kan se, har ikke sosialistisk side hatt folkeflertall ved stortingsvalg siden 1993, dengang mye p.g.a. Sp.s tydelige posisjon i EU-saken.

Skriv en kommentar

Vi forventer en sivilisert debattform uten personangrep. Minerva forbeholder seg retten til å fjerne upassende kommentarer.

Minerva
Minerva
Akersgata 20
0158 Oslo
post@minerva.as
RSSHent siden på RSS