Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Hvor troverdig er hans skildring av jøder som hevner seg på nazistene i «Inglourious Basterds»?

Vi er vant til at den 2. verdenskrig skildres i form av alvorstunge dokumentarer såsom åtte timer lange «Shoah» eller melodramatiske tåreperser av typen «Schindlers liste». Tidligere hadde man også helteeposene som skildret seierherrene, men etter som krigen er rykket bort fra oss i tid er skildringen av vinnere og tapere blitt en smule mer nyansert. Noe Spielberg/Hanks-prosjektene «Saving Private Ryan» og «Band of Brothers» til en viss grad viste.

Disse filmene følger på mange måter opp regilegenden D.W. Griffiths mantra om at man skal skildre begivenheter mest mulig realistisk. I dagens Hollywood går man så grundig til verks at kopier av originalvåpen og -klær nesten ser mer realistisk ut enn det de gjorde i virkeligheten. På en måte fremstår filmene slik som uvirkelige fordi de overdriver kravet til det «ekte». «Schindlers Liste» var tross sine mange Oscar-priser ikke en ubetinget favoritt i filmkritikerkretser, der enkelte fikk brekninger av filmens cellosøl og schmalz.

Tarantino er altfor opptatt av å referere filmhistorien til å lage filmer som sier noe om verden rundt oss.

Ingen fare for at sentimentaliteten skal ta overhånd når Quentin Tarantino (QT) lager film om 2. verdenskrig. Den 46 år gamle tidligere videokioskmedarbeideren – som på 90-tallet gav verden klassikerne «De hensynsløse» («Reservoir Dogs»), «Pulp Fiction» og «Jackie Brown» – har aldri vært kjent for å gjøre sin tegneserieaktige gladvold stueren. Selv om DVDer av filmene hans ironisk nok i dag finnes i de fleste hjem.

Verbale skuddsalvene etterfulgt av virkelig kuleregn
Da han var på høyden serverte han oss en replikkunst med så høy omløpshastighet at det nesten låt som den mitraljøseaktige dialogen som publikum ble beskutt med i 40-tallets screwball-komedier. I Tarantinos filmer blir disse verbale skuddsalvene ofte fulgt av et virkelig kuleregn.

Hans nye film «Inglourious Basterds» er intet unntak. Her er det blod og drap og gørr. Og de sedvanlige forsøkene på å skrive inspirert dialog som publikum kan resitere ad nauseam herfra til dommedag. Filmen har gitt regissøren mer blest enn på lenge. Av tre grunner: For det første at manus tidlig ble lekket ut på nett. Siden ble det rapportert at dette manuset langt fra var den ferdige versjonen. En glimrende måte å skape blest rundt en regissør som er over middagshøyden.

Det andre er at filmen har delt kritikerne. I norske medier satt sekserne løst, mens kvalitetsavisen The Guardian gav filmen én av fem stjerner og mente at QT helt har mistet plotet. Heldigvis for regissøren er det mange som nekter å bli voksne, og filmen gikk rett til topps på kinolistene i USA, Storbritannia og her hjemme. Selv tysk publikum, som man skulle tro ville være en smule skeptisk til å se sine landsmenn bli slaktet, jubler. Sist men ikke minst er det filmens bevisst provoserende tema, som fremstiller jøder som hevner seg mot sine nazistiske overgripere.

Tar seg friheter
Mange jødiske kritikere fra Brooklyn til Jerusalem ser rødt på frihetene QT har tatt seg. Spesielt fordi han slik synes å fremstille jøder som smålige og hevngjerrige. Selv om det ble gjennomført en del hevnaksjoner mot tidligere nazister, så var dette langt fra typisk blant etterkrigstidens jøder. Tenk bare på humaniteten som en rekke jødiske akademikere og intellektuelle, så som Elie Wiesel og Primo Levi, forfektet etter krigen.

Og de virkelige nazijegerne, så som Simon Wiesenthal, var mer opptatt av rettferdighet enn den gode, gammeldagse blodhevnen som Tarantino skildrer mens hans skyter fra hoften. Dette gav jødene som folk og den dengang nye staten Israel enorm sympati i Vesten.

Det at filmen faktisk forsøker å gjøre krig til ren underholdning, vil om ikke annet glede krigsleketøyindustrien og foreldre som ikke ønsker at ungene deres skal vokse opp til å bli pasifister.

Hvilke konsekvenser har så dette? Først og fremst at jødene i filmen fremstår som langt mer ressurssterke enn tilfellet var under krigen, da jødene mistet alle sine rettigheter som mennesker. Problemet for jøder i Tyskland og de fleste naziokkuperte land var også at de ofte ble angitt av lokalbefolkninger, som så okkupasjonen som et påskudd for å kvitte seg med det de oppfattet som en brysom minoritetsgruppe og for å berike seg på jødisk gods og gull. Et interessant perspektiv som Tarantino kunne ha utdypet dersom han ville gjøre noe mer enn å underholde.

På en måte er det dog befriende at Tarantino ikke forsøker å lage en altfor realistisk film om 2. verdenskrig. For det er ikke nødvendigvis slik at filmer som «Schindlers Liste» og «Saving Private Ryan» skal ha monopol på én offisiell fortolkning av krigen og holocaust. Disse filmenes prektighet er på sett og vis direkte irriterende. QT forsøker da heller aldri å antyde at «Inglourious Basterds» er realistisk. I stedet dyrker regissøren overdrivelsene og bruker samme vold, punktert av heftig dialog, som har vært varemerket hans i film etter film. Det at filmen faktisk forsøker å gjøre krig til ren underholdning, vil om ikke annet glede krigsleketøyindustrien og foreldre som ikke ønsker at ungene deres skal vokse opp til å bli pasifister.

Det kan eller skal heller ikke være et allment krav at alle sosiale, kulturelle og økonomiske forhold må belyses i enhver film som berører nazistene og jødeutryddelsen. Tross alt er det mange gode filmer fra 2. verdenskrig som er blitt beskyldt for å ignorere holocaust, men der filmens handling gjør det lite naturlig å trekke dette inn. Problemet med «Inglourious Basterds» er helst at det ikke er noen spesielt god film. Bare Tarantino som gjentar seg selv vel vitende om at folk flest elsker resirkulerte klisjeer.

Ingen politisk film
Tar filmen så opp noen problemstillinger som kan være relevante i dagens politiske situasjon? På det er svaret kort og godt nei. Tarantino er altfor opptatt av å referere filmhistorien til å lage filmer som sier noe om verden rundt oss. Enkelte jødiske kritikere har dog brakt opp et paradoksalt perspektiv ved filmen. Nemlig at den i sin gladvold løsrevet fra enhver realisme danner en del av det postmoderne bakteppet som terrororganisasjoner som al-Qaeda profiterer på når de rettferdiggjør sin ekstreme voldsbruk på tross av islamsk lære.

De som leter etter dypere mening eller søker symboler på krigen mot terror, situasjonen i Israel/Palestina, Irak-krigen, nåtidens antisemittisme, osv. vil altså gå skuffet hjem fra «Inglourious Basterds». Noe tilsier likevel at dette neppe gjelder så veldig mange Tarantino-fans. Derfor blir det på en måte feil å forvente et dypere budskap.

Enkelte vil kanskje forsøke å se filmens hevnere som en slags form for altruister som hengir seg til den gode sak. Men det blir en søkt problemstilling som gjør filmen til noe langt mer enn den er. Det er ingen som egentlig ofrer seg for noe større i «Inglourious Basterds». Stort sett er det Brad Pitt som ser akkurat like surfer-dude-pen ut som han bruker å gjøre.

Temaet jødisk hevn mot nazister i sluttfasen av og tiden like etter 2. verdenskrig er likevel noe det burde være mulig å lage interessant film av. Men «Inglourious Basterds» er til syvende og sist en film som verken provoserer eller stimulerer til tankevirksomhet. Den blir bare nok et forsøk fra Tarantinos side på å vise at han behersker ulike genre. Bare synd at filmen i siste instans er flere lysår unna kvaliteten på hans tre lekne gangsterfilmer fra 90-tallet.

• Sverre Ole Drønen (f. 1966) er skribent og deler tiden sin mellom London og Bergen. Hjemmeside: http://droneland.blogspot.com