Liberale og konservative ideer må belage seg på fire nye år i opposisjon. Denne gangen må de fire partiene på ikke-sosialistisk side bruke tiden i opposisjon konstruktivt.
Beskyldningene har allerede begynt å fly: Mot Venstre og partiets garanti mot Fremskrittspartiet; mot Fremskrittspartiet, og partiets garanti mot budsjettsamarbeid. Til og med mot Høyre, for ikke å velge side.
Men det grunnleggende problemet på borgerlig side er ikke valgtaktikkene og samarbeidsspørsmålet: Det er at den politiske avstanden er for stor. Så lenge dagens politiske avstander vedvarer, vil en firepartiregjering ha formodningen mot seg.
Lars Sponheims drøm om permanente mindretallsregjeringer i sentrum er neppe fremtiden. Én grunn er at FrP neppe kommer til å bli særlig mye mer konstruktive til en slik løsning. En viktigere grunn politisk er at det er vanskelig å skape politisk entusiasme for en slalåmregjering. Mindretallsregjeringer i sentrum er mulig fra tid til annen, i fravær av andre alternativer – men de er ikke noe å bygge en langsiktig politisk strategi på.
FrP-Høyre får ikke flertall
Hva er da alternativene? Jan Arild Snoen argumenterer at Høyre og FrP sier farvel til sentrum og jobber for å få flertall for en Høyre-FrP regjering som kan gjennomføre et klart reformprogram etter 2013.
Jeg er grunnleggende uenig. En slikt regjeringsalternativ vil for det første ha svært dårlige odds for å få flertall; for det andre vil det være svært uklart hva slags reformprogram det skal kunne gjennomføre.
Når det gjelder muligheten for flertall, har Snoen ved flere anledninger referert en undersøkelse av Bjørn Erik Rasch som viser at Høyre og FrP styrker seg dersom de erklærer at de ønsker å danne regjering sammen. Det er mange grunner til å være skeptisk til å overtolke resultatene av den undersøkelsen, som blant annet har overraskende stor forskjell mellom vektede og uvektede tall, og er beheftet med mange usikkerhetsmomenter. Argumentene som taler for, er at et samarbeid vil mobilisere de gruppene som ligger nærmest FrP, og kan trekke velgere fra FrP til Høyre. Samtidig kan det mobilisere velgere for FrP som hittil har kviet seg fordi de har ansett partiet som for risikabelt.
Samtidig er det også stor skepsis til FrP i Høyre. Grunnene er stort sett de samme som for Venstre. Men Høyres velgere er normalt mer oppsatt på å få en borgerlig regjering, og tåler mer før de velger bort dette alternativet. Men selv ikke om vi legger Raschs undersøkelse til grunn, er det stor sannsynlighet for at Høyre og FrP skal få flertall alene.
En undersøkelse Norstat gjorde for NRK, viste at en FrP-Høyre-regjering hadde relativt lav støtte i befolkningen – på nivå med Høyre-Venstre-KrF – og, ikke minst, betydelig lavere enn de to partienes velgermasse. Det er vanskelig å tolke også disse resultatene, blant annet fordi spørsmålsstillingen er uklar, men de viser i hvert fall én ting: Det skal ikke mye til før oppslutningen om dette alternativet synker markant.
Jeg er overbevist om at prosessen med å etablere dette som det ene, og faste, regjeringsalternativet på borgerlig side, ville skyve mange Høyre-velgere bort. En prosess som fører de to partiene sammen, og bort fra Venstre og KrF, vil ledes av dem i Høyre som har minst imot FrPs særstandpunkter.
Det er derfor verdt å huske hva som er de grunnleggende politiske forskjellene mellom KrF og Venstre på den ene side og FrP på den andre: De er i liten grad å finne på den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Viljen til å kutte offentlige utgifter er ikke markant større hos FrP enn hos Venstre.
Det er fire punkter som utmerker seg: Innvandrings- og integreringspolitikken., kulturpolitikken, klimapolitikken, og handlingsregelen. Det siste punktet er kanskje vel så viktig for Høyre som for de to sentrumspartiene, mens de første tre er blant Venstres kjernepunkter.
Et skifte i Høyres strategi innebærer derfor ikke umiddelbart noen større satsing på å kutte offentlige utgifter; snarere må det innebære en nedtoning av avstanden til FrP på de fire punktene over.
En slik nyorientering ville innebære at den fløyen i Høyre som har mindre imot FrPs særpunkter på integrering, klima og kultur styrker seg. Den fløyen er idag en blanding av folk som tenderer til å være sympatisk innstilt til FrP på disse punktene, og folk som ikke er enige med FrP, men ikke vektlegger disse politikkområdene i særskilt grad.
Mange av dem som har svart de vil stemme på Høyre i Raschs undersøkelse, kan falle av i løpet av en slik prosess. Jeg bør legge til at jeg er blant dem som føler betydelig avstand til FrPs politikk og retorikk på i disse spørsmålene. Jeg ønsker derfor ikke den tilnærmingen, og ønsker derfor heller ikke et flertall for en slik nyorientering. Men hele Høyre er dypt splittet i synet på FrP i disse spørsmålene. Splittelsen går tvers igjennom velgerne, men ikke minst også blant tillitsvalgte og andre aktive i partiet. En tilnærmingsprosess basert på å velge bort sentrum kan ende med å rive Høyre i to. At den skulle ende opp med at de to partiene nærmer seg flertall i 2013, ser jeg som særdeles lite realistisk.
FrP-Høyre er ingen garanti for liberale reformer
Vel så viktig er det tenke på hva slags politikk en slik regjering vil føre. FrP har de senere årene lagt fra seg mange av sine liberale kuttforslag. Ikke alle var fornuftige i utgangspunktet, men totalbildet av den endrede kursen, er at partiet har gått fra å være et kuttparti, til å bli et utgiftsparti. I denne valgkampen røk ytterligere en del saker under Siv Jensens intervju med Aftenpostens Solveig Ruud, i det Snoen har betegnet som FrPs ”faneflukt”.
Det er lite som tyder på at FrP kommer til å gå i bresjen for å gjøre noe med trygdesystemet eller pensjonssystemet, som er de økonomisk virkelig tunge delene av budsjettet. Det er en lang liste med spørsmål hvor FrP ikke ligger i front på borgerlig side i forhold til å ta grep for et mer liberalt samfunn. I beste fall vil FrP sette seg litt mindre på bakbeina enn KrF når det gjelder utgiftskutt.
Høyre har også betydelige problemer med å foreslå kutt i sine budsjetter. Én grunn er at Høyre på grunn av sitt image som et kalkulatorparti ofte får enda mye mer negativ omtale i mediene enn andre partier når kutt foreslås.
Samtidig vil en Høyre-FrP-regjering antagelig, som et resultat av tilnærmingsprosessen på bekostning av sentrum, flytte seg nærmere FrP på de områdene der det i dag er store forskjeller. Det er områder hvor FrP i dag etter mitt skjønn ikke har en god liberalkonservativ politikk.
Noen i Høyre ser for seg at en koalisjon av Høyre og FrP endelig kan få fart på sakene, og gjennomføre betydelige reformer i liberal retning. Jeg er mye mer pessimistisk på vegne av en slik koalisjons politiske grunnlag.
Nye tanker for borgerlig samling
Oppgaven frem mot 2013 er dermed etter mitt syn en helt annen: Hvis man ikke kan lage et sannsynlig regjeringsalternativ uten FrP, og ikke et sannsynlig regjeringsalternativ uten sentrum, gjenstår bare én mulighet: De fire partiene må gå sammen om å bygge en politikk som kan forene dem i noen grad, og som samtidig kan peke ut en klar alternativ kurs til den rødgrønne regjeringen.
En slik politikk kan ikke bare være kompromisser som gjør at partiene må gjøre seg selv utydelige. I stedet må det være reell nyutvikling av politikk.
Hvordan kan en slik politikk se ut? To ting er helt klart: En slik nyutvikling må for det første inneholde et ønske om å redusere statens makt. Det er det som binder de borgerlige partiene sammen.
For det andre må det utvikles ny politikk på de omstridte områdene: Integrering, klima og kultur. Snarere enn bare å gi og ta, er det et spørsmål om å forstå hvorfor partier som hevder å dele deler av det samme ideologiske grunnlaget, viser så ulike verdisyn og kommer til så ulike konklusjoner i disse spørsmålene. Siden det særlig er Venstre og FrP som har vært i konflikt på borgerlig side, kan det være naturlig å ta utgangspunkt i muligheten for at disse partiene kan finne sammen – eller mer sammen – i ny politikk.
Innvandring: Legg bort retorikken, fokuser på utfordringene (FrP)
FrP har truffet mange velgere med sin bekymring over økende asyltall og over deler av de kulturelle verdier hos innvandrere, og særlig hos muslimske innvandrere. I utgangspunktet er bekymringen legitim, og noe liberale Venstre kan dele: Venstre var med på en innstramming for å få ned antallet grunnløse asylsøkere i Bondevik II-regjeringen. Og som et liberalt parti er Venstre naturlig skeptisk til illiberale holdninger, for eksempel i spørsmål som tvangsekteskap, synet på homofili o.l.
Det som blir utålelig for Venstre, er FrPs retorikk på dette feltet, fordi man opplever at retorikken øker motsetningene, legitimerer en mer basal fremmedfrykt, som handler mindre om liberale verdier, og mer om fordommer og manglende vilje til å den andre. For FrP fungerer innvandringsmotstand som en viktig stemmesanker, og verdikommunikasjonen med velgerne er av og til mer preget av å uttrykke denne motstanden enn av å gi gode svar.
Et problem med den politiske debatten de siste årene har vært at FrPs retorikk på den ene side, og aversjonen mot FrPs retorikk på den annen, har gjort nytenkning rundt integreringsutfordringene vanskeligere. En nyorientering her må innebære at FrP legger bort store deler av sin retorikk, mens de andre partiene er med på en konstruktiv diskusjon om politikk.
Klima: Legg bort symbolikken, fokuser på utfordringene (Venstre)
Klimadebatten i Norge har også rom for betydelig forbedring. Den er idag en blanding av symbolpolitikk, klassisk miljøvern, og langsiktige målsetninger uten konkret politisk innhold. FrP har av og til hatt rollen å påpeke dette, gjennom sin dyktige energipolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsen. For eksempel var FrP motstander av målet om bruk av en viss andel bioetanol som drivstoff, med henvisning til at det var helt uklart om dette egentlig var et klimatiltak, et standpunkt mange forskere støttet.
For Venstre er miljø en viktig sak – så viktig at det er et hovedmiddel for verdikommunikasjon med velgere. Det borger dessverre ikke alltid for god politikk, fordi det av og til blir viktigere for partiet å vise at de vil noe, enn å være sikker på at politikken er god.
FrP kan tilføre debatten realisme og strippe den for symbolpolitikk – men bare dersom partiet går offentlig ut og både erkjenner klimautfordringen, og behovet for å bruke ressurser på den. FrP kan også bidra til at borgerlig side blir tydeligere på at klima må få forrang fremfor tradisjonelt miljøvern, for eksempel i saker om vannkraftutbygging og vindkraftutbygging. Saker som kjernekraft og olje- og gassvirksomhet må også sees i et slikt lys.
Et borgerlig alternativ må ta mål av seg til å presentere den mest kostnadseffektive, mest målrettede, og best vitenskapelig baserte klimapolitikken, basert på en hovedtanke å bruke markedets evne til nyskapning og teknologiutvikling, og basert på at utslipp må prises slik at forurenser betaler.
Kultur: Mer privat
Kulturdebatten i Norge begynte å ta seg opp før dette valget, og det er et felt i endring. Alle de borgerlige partiene burde være enige om at det er behov for større maktspredning og mer uavhengighet av staten. Partiene bør også diskutere hva det gjør med kunsten når deler av den – for eksempel lyrikk og en del museumsorientert kunst – nesten har sluttet å måtte forholde seg til et (betalende) publikum for å overleve.
Det er mange gode grunner til at Norge trenger støtteordninger for at kunst skal overleve. Vi er et lite land, og den kunsten som henvender seg til Norge, har er lite marked å leve av. FrP er nødt til å anerkjenne betydningen av å opprettholde slik kunst, kunst som ofte kan leve av markedet i større land, men som i Norge fort bukker under. Det er av betydning å ha norske romaner som skriver om vår virkelighet. Det er av betydning å ha musikk- og kunstmiljøer.
Samtidig må de borgerlige partiene være flinkere, og gå lengre, for å invitere private penger inn i kulturen. Det kan ikke gjøres over natten, men det kan definitivt gjøres. Norge har verdens rikeste innbyggere. Den kulturinteresserte delen av befolkningen må stimuleres til å gi mer penger til kunst. Det vil være bra for kunsten. Hvis man lykkes, kan offentlige bevilgninger reduseres. For å si det på en annen måte: Jo flinkere FrP er til å finne måter å stimulere private bidrag på, jo bedre sak har partiet i forhold til å kutte offentlige bevilgninger.
Aksepter forskjeller, practice as you preach og kutt ut offerrollen
Policy-forskjeller trenger ikke utviskes: FrP kan fortsatt utmerke seg med ønske om strengere asylpolitikk og andre tiltak. Venstre kan utmerke seg gjennom en mer offensiv klimapolitikk. Poenget er å etablere noen premisser for en diskusjon som gjør at det er mulig å ha en saksorientert diskusjon, basert på noen grunnleggende prinsipper, uten hele tiden å måtte stille spørsmålstegn ved den andres verdensbilde og menneskesyn.
Hva må Venstre gjøre? Partiet må legge fra seg den – betydelige – delen av FrP-hatet som ikke er basert på policyforskjeller. Man må rett og slett gjøre som man ber FrP gjøre i innvandringsdebatten: Ikke skjær alle over en kam, ikke sett deg til doms over verdier og argumenter du ikke har satt deg ordentlig inn i, og hold alltid muligheten åpen for at en ny samtale – dialog om man vil – kan endre både en selv og motparten.
Hva må FrP gjøre? FrP er partiet som elsker å bli hatet, og bruker det for å mobilisere troppene. Skal partiet i regjering, må det en nyorientering til. Man er nødt til på en ærlig måte å stille seg spørsmålet om hvorfor det er slik at så mange andre oppfatter partiets retorikk som uakseptabel, og hvorfor det stadig stilles spørsmål ved partiets menneskesyn. Poenget er ikke man må være enig i motstandernes beskrivelse av partiet – bare at man må gå inn i en dialog hvor man tar de andres frykt på alvor.
En første fempunktsplan
Skal de borgerlige partiene ha et berettiget håp om regjeringsmakt i 2013, må prosessen med å starte en ny politikk som er mer samlende enn dagens, starte nå. Her følger fem punkter for en slik prosess:
Punkt 1: Utsett regjeringsspørsmålet. Det er for tidlig å snakke om regjeringssamarbeid. Det vil splitte partiene mer enn nødvendig. Målet med prosessen er å finne ut om det er mer som forener partiene enn de hittil har fått vist. Det vil uansett gjøre en borgerlig regjering mer sannsynlig, uavhengig av konstellasjon.
Punkt 2: Annonser offentlig et ønske om nyorientering. Det gir et signal til partiorganisasjonene om at hatkampanjene kan legges på is. Det åpner opp for en bedre og mer åpen policyprosess.
Punkt 3: Veien er målet. Bruk to år på prosess og tillitsbyggende arbeid – og så to år på resultater. Prosessen må innebære kontakter på flere nivåer og av ulik grad av formell organisering, men må på et eller annet plan involvere sentrale politikere fra partiene. 2. nestleder-nivå er et mulig sted å begynne – Erling Lae, Ola Elvestuen, Per Arne Olsen og Inger Lise Hansen er også blant de gjensidig mer akseptable representantene for partiene.
Punkt 4: Aksepter midlertidig straff på meningsmålingene. Den valgte strategien kan ramme alle partiene på meningsmålingene. Hvis FrP modererer sine standpunkter og sin retorikk, kan partiet miste velgere. Men Høyre kan også miste velgere til et mer spiselig FrP. Venstre og FrP kan miste velgere som straffer partiet for å snakke med FrP – men kan få velgere fra Høyre om partiene er dialogorienterte. Lev med det – en stund. Prosessen kan evalueres etter kommunevalget i 2011, og får partiene panikk, kan kursen endres da. Da er det fortsatt tid igjen til valget i 2013.
Punkt 5: Tilbered kamelene best mulig før de må slukes. Alle partiene må sluke kameler i prosessen. Ting må sies om de andre partiene, og om vanskelige temaer som innvandring og klima, om sitt eget partis historie på området, og om fremtiden, som partiene kvier seg for å si. Det er lettere å si ting offentlig hvis alle er med. Men kanskje er det godt når det er sagt? Thanks for sharing, Siv! Thanks for sharing, Dagfinn.
Ideer trives i opposisjon!
Mens mange politikere trives dårlig i opposisjon, trives ideer ofte bedre. Men de siste fire årene har borgerlig side vært hemmet av samarbeidsspørsmålet, og det har også lagt en demper på evnen til idéutvikling. Dette valget har vist Venstre at partiet må gjøre noe for å komme ut av skvisen de sitter i. Det har vist FrP at partiet begynner å nå sitt tak. FrP blir ikke et 40-prosentparti som kan regjere alene eller med støtte fra Høyre. Fire år er kastet bort på å trekke den lærdommen.
De neste fire årene må brukes bedre.
- Nils August Andresen (f. 1978) er samfunnsredaktør i Minerva. Han kan følges på Twitter.
Kutt ut engelsken neste gang.
Jeg er enig med omtrent hvert eneste ord her. Jeg tror at selv om det er ekte forskjeller mellom Venstre og Fremskrittspartiet, så er det mulig for dem å samarbeide om en del ting. Partiene klarte tross alt å enes om tre statsbudsjett under Bondevik II.
Sentrum er svekket, men ryktene om dens død er betydelig overdrevne. Det vil sannsynligvis være et eller annet sentrumsparti (Sp, V, KrF) i vippeposisjon i lang tid fremover, for øyeblikket er det den mest venstreorienterte av dem, Senterpartiet, som har den stillingen. Med mindre alle tre skulle havne under sperregrensen vil sentrum ha minst 20-30 mandater. Skal balansepunktet over til Høyre må man passere både Venstre og Kristelig Folkerparti, og det skal en meget stor overgang av velgere fra rødgrønt til blått for at det skjer.
Frp baserer seg på råkynisk populisme og agressiv flørt med forskjellige segmenter av høyre-sentrum velgere; potensielle høyrevelgere fra næringslivet, og fundamentalistiske kristne sekter fra Krf.
De ville ikke overleve det å fremstå som ansvarlig regjeringspartner og
det ville de heller aldri gjøre med mindre de er sikret statsminister posten.
Et regjeringsalternativ med Siv Jensen som statsministerkandidat vil aldri lykkes i Norge. I allefall ikke i denne generasjon.
En Frp-Høyre regjeringsalternativ hvor Frp er størst styrker Frp og svekker høyre siden det setter fokuset på Siv Jensen som statsministerkandidat og legger Erne Solberg i skyggen.
Meningsmålinger har vært ganske tydelig i den perioden av valgkampen hvor
Frp (med hjelp fra AP) fikk mediafokus på seg selv som kjernen i en borgerlig regjering ilag med høyre. Frp fikk over 28% tilslutning, mens høyre var 11-13%.
Da høyre i de siste to uker av valgkampen oppdaget sin tabbe og sluttet å danse i spillet orkestrert av AP valgstratger ved å ta fokuset vekk fra Frp-Høyre alternativ til Høyre-sentrum alternativ Frp gikk ned i meningsmålinger til 23% og høyre opp til 17%.
77% av folket ønsker ikke noen som helst regjering hvor Frp utgjør en stor del av kjernen. Og det visste AP å utnytte maksimalt.
Hadde Høyre-sentrum alternativet vært presentert som det eneste alternativ fra starten av valgkampen med en åpning til samarbeid med Frp, ville det
- Sette Høyre i fokus som AP hovedmotstander i valgkampen istendenfor Frp. Det ville ha hindret flukten av potensielle høyrevelgere (spesielt fra næringslivet) til Frp. Og det i seg selv ville gi høyre mer finansiell støtte fra næringslivsaktører.
- hindre flukten av potensielle høyre-sentrum velgere til de rødgrønne,
og dermed gitt borgerlig flertall,
- ville gjørt det unødvendig av sentrumpartiene å gå så aggressivt ut mot Frp.
- svekke Frp betraktelig og gjørt dem fleksible nok til å støtte Høyre-sentrum regjering fra siden.
Som i hvert prosjekt av den sorten angrep de mest sentrale og største utfordringer først og lenge før selve valget.
1. La oss teste om Frp kan oppføre seg ansvarlig i posisjon. La Frp i de neste 2 åra styre unna kynisk populisme. La dem Vise at de kan være mer
løsningsorientert istendenfor propagandeorientert. For eks. på områder som
offentlig forbruk og integrering. Klarer de ikke det 4-2 år før ett valg, da klarer de det ikke rett før ett valg eller i posisjon.
2. Det er kun en statsministerkandidat fra høyre og i mindre grad sentrum
som kan forene alle partier på borgerlig side. En statsministerkandidat fra Frp ville aldri klare det og ville klart skremme ganske mange
velgere i fanget på rødgrønne.
3. Det som gjelder i kommunevalg og samarbeid på kommunenivå gjelder ikke på regjeringsnivå.
Det er en interessant analyse Nils, men hopper du ikke galant over et problem her: Trendene er ikke snille med verken Venstre eller KrF: Det er ikke umulig at partiene forsvinner/blir marginalisert uansett hva de velger. KrF gjør sitt verste valg “noensinne” (altså etter de ble representert ordentlig på stortinget etter krigen) og for hvert valg som går blir nye 10 % av velgerne deres over 60 år. Og venstre, som ikke har vært over sperregrensen, hvis vi ser bort fra taktiske høyrestemmer i 05, siden 1997. Da fikk de kun 4,5 % selvom de fikk masse oppmerksomhet som en del av BondevikI-regjeringens parlamentariske grunnlag.
Hvordan i all verden skal disse partiene overleve, uansett hva høyresiden “gir dem” eller respekterer deres kjernesaker?
At man må samarbeide med sentrum er en god ide, men hva er sentrum?
Det ser jo unektelig ut som nærmest hvert eneste punkt her er en oppfordring til Frp om å moderere seg eller forkaste den tilnærmingen til politikk som har gjort dem til Norges nest største parti. Det fungerte ikke i valgkampen, og jeg ser ingen grunner til at Frps kjernevelgere vil ta varmere imot et “ansvarlig” Frp i framtida heller. Og hvorfor skulle Frp endre så mye av sin politikk (og samtidig akseptere å bli straffet på meningsmålingene), når det tross alt er Frp som er det største partiet? Dette er ikke et resonnement jeg er enig i, men det er tanker som er svært utbredt i Frp, og det er heller ikke så underlig.
Mange i Venstre, Høyre og KrF ser ut til å kunne tenke seg et samarbeid med Frp. Problemet er at de ønsker et samarbeid med et Frp som ikke finnes – et Frp som tror at klimaendringene er menneskeskapte, som gjerne gir offentlig støtte til kunst fordi de ser på kunst som noe som har verdi i seg sjøl; et Frp som balanserer utgifter med inntekter, og som ikke vinner stemmer på å hetse de aller svakeste i samfunnet. Synd at det partiet ikke finnes (det er dog langt fra sikkert at dette partiet ville hatt en oppslutning på 22,9 prosent. Kanskje 2,9).
Dessuten: du skriver at samarbeidsspørsmålet har hemmet idéutviklinga på borgerlig side, samtidig som ditt første punkt er å “utsette regjeringsspørsmålet”. Hvordan vil dette være positivt for idéutviklinga? Regjeringsspørsmålet har jo allerede blitt utsatt “til etter at vi får borgerlig flertall” i 2005 og 2009.
Sentrum er knust!
Høyre og FrP må selvsagt gå sammen neste gang. På den måten blir sentrum ytteligere skvist og KrF/Venstre kan avgå ved døden.
Dette blir for meg helt feil. Partiene må få lov til å holde på sin egen parti identitet, det er ikke dette det egentlig handler om. Det er ikke en kamp om hvem som har rett og galt, men en mer tydelig linje på samarbeid.
Det er slettes ikke sikkert at sentrums partiene forsvinner med det første, vi ser jo nå at de har fått flere nye sympati medlemmer. Selv tror jeg dette vil dale, og de som evnt konverterte til venstre i sympati vil gå tilbake til sine egentlige politiske overbevisninger. Men det er helt klart, partiene må få lov til å holde på sine politiske overbevisninger, det tror jeg er særdeles viktig. Det velgerne gjorde helt klart i dette valget er at forståelse og respekt lønner seg.
At lille sentrum sitter som en elite å overvåker slik at massene ikke gjør et “feil” valg er lite sympatisk, og når begge partiene ikke lenger har noen saker å fronte selv, nei, da er det jo klart at det går rett vest. Det er mange saker jeg er totalt uenig i Frp på, MEN det er altså et demokratisk valg. Når partiet drar meste parten av stemmene på borgelig side, så virker det ganske tåpelig at Frp skal grave sine saker i håp om bli et spiselig parti for sentrum.
Man trenger ikke å være enig i alt, men ha respekt for at det er velgerne som bestemmer og ikke partieliten bak lukkede dører.
Og det kan godt tenkes at du har rett, at det er lite sannsynlighet for at mesteparten av velgerne ønsker seg en høyre frp regjering, men jeg tror de fleste har lyst på et borgelig flertall og når lille sentrum ødelegger for dette, så sier det seg selv at det er mer selvdestruktivt enn det er mobiliserende. Hvem er det som er ett offer for denne valgkampen? Velgerne.
mick travis har rett. Selv om Siv formelt innbyr til samarbeid i kraft av störste parti og for å rette opp inntrykket om manglende vilje, bör de andre finne seg i at Frp knappest kommer til å imötegå dem i sak. Koalisjonen og kompromissene kommer först i gang etter kommunevalget 2011
Frp har energi, nytenkning, rett instilling og tonnevis med vilje. De andre har bare nostalgi. Fortsetter verkstedet og det intellektuelle overtaket som nå, bör ikke bondevikingene komme rekende gards med arroganse og kundementalitet i tillegg til idetomheten.
mick travis sier at frp “vinner stemmer på å hetse de aller svakeste i samfunnet”
Har du noe eksempel eller?
tenker du på de tusenvis av asylsøkere og ikke-vestlige innvandrere som ikke legitimerer seg og som har gjennomført samtlige overfallsvoldetkter i oslo de siste tre årene? Eloler hvilke svake grupper er det du snakker om?
Chris, du har nok misforstått.
Frp har jo i sin tid hetset alenemødre, innvandrere, sosialklienter, nordleninger også videre. Det er faktisk mulig at Frp bidro til å forhindre en seriøs debatt om innvandring. Når Frp av natur hetset alle som skilte seg ut på andre måter enn å tjene mer enn naboen, så var det veldig lett å avfeie kritikken av innvandringen som enda en gruppe som ble utsatt for Frp sin hets.
[...] This post was mentioned on Twitter by Torunn Smedal and Nils August Andresen. Nils August Andresen said: Noen tanker om hva borgerlig side må gjøre frem mot 2013. FrP og Venstre-lesere advart: You won't like this. http://www.minerva.as/?p=7052 [...]
Hva vil skje om Høyre bevisst forsøker å fylle tomrommet i sentrum
Nå ville vel ingen “ansvarlige” ha en “seriøs” debatt om invandringen. Støres hælspark om “det store vi” – eget spontant påfunn, vær så god og skyll – var valgkampens mest arrogante.
Chris: Jeg veit ikke hvorfor du automatisk antar at jeg tenker på asylsøkere og ikke-vestlige innvandrere. Men ja, dette er også svake grupper, og om noen voldtar, gir det dem ikke mer makt i det norske samfunnet. Jeg vil heller ikke si at det er noe uttrykk for styrke å ikke kunne legitimere hvem man er. Ei heller er det en forbrytelse.
Men siden du spurte, så tenker jeg f.eks. på homofile. Som Carl I. Hagen sa i 2005; “Det er ingenting å feire at man er homofil. (…) Denne tiljublingen av homofile er nedbrytende for samfunnet vårt.”
Ellers har vi jo alenemødre: “Alenemødre som ved uansvarlig livsførsel har seg selv å takke for at de har kommet i denne situasjonen, får i dag for mye hjelp fra det offentlige. En kvinne som for eksempel blir gravid i ung alder med flere menn og velger å bære fram barna, må selv ta konsekvensene.”
Vanlige arbeidsfolk i ferd med å miste jobben: “Oppførselen til bryggeriarbeiderne viser at det var korrekt å fjerne avgiften som kan koste mange hundre bryggeriansatte jobben.”
Og dette er bare sitater fra Hagen.
Men det handler vell om politisk innflytelse. Det har liten hensikt å sitte på borgelig side og være sær på egene standpunkter hvis resultatet er at man for alltid blir utelukket ifra makten. Man kan like eller misslike FRP sine standspunkter, men m.m man klarer å eliminere FRP kommer de til å blokkere en borgelig regjering de ikke er en del av. Jeg forstår de godt. i Den grad FRP blir beskyldt for å ‘hetse’ grupper utsettes jo også FRP for hets. Og det har vist seg at den hetsen ikke virker.
Jeg tror man på borgelig side må stikke fingeren i jorden og erkjenne hvor man står. Det gjelder også Høyre. Venstre kan koste på seg å være sære som marginal parti. Høyre kan ikke koste på seg den luksusen hvis Høyre ønsker makt.
Hva med Høyre da? Hva skal Høyre gjøre for å bidra til dette samarbeidet? Er det bare FrP og Venstre som må “ta seg sammen”?
De eneste som tjener på FRP hetsen er AP
og FRP
og det er en kjennsgjerning at FRP sin asyl og invandringspolitikk ikke tar stemmer ifra Høyre, men derimot ifra AP. Hvorfor i allverden skal man da hjelpe AP med den trusselen.
Sentrum i norsk politikk ligger mellom Ap og Høyre. KrF og Senterpartiet er ikke sentrumspartier, de er særinteressepartier. Venstre ligger et sted i nærheten av sentrum, men ser ut til å være ferdig i rikspolitikken. Hvis Høyre igjen skal komme til regjeringsmakt, kan det bare skje gjennom et samarbeide med Frp. Men først må den nåværende ledelsen i Høyre skiftes ut og et troverdig statsministeremne må kjøres frem.
Anne Kristine – det er selvfølgelig et problem at fordi Høyre på et vis er midten, vil noen kompromisser ligge i nærheten av Høyre. Det er også derfor jeg tar til orde for nyutvikling av politikk: Det er ikke snakk om å overta Høyres partiprogram, men å finne noen felles – liberale – prinsipper for politikkutforming. Når jeg i artikkelen har fokusert mest på Venstre og FrP, er det også i stor grad fordi det er partiene som har fremstått som mest fiendtlige til hverandre i valgkampen.
Meget bra kommentar. Enig i mye her.
Frp og Høyre bør snarest dempe gleden over å ha blitt kvittet seg med det borgerlige sentrum. En borgerlig regjering ved neste valg er utenkelig uten støtte fra sentrum. Noen refleksjoner:
1. Har Frp og Høyre glemt at Venstre og Krf også er borgerlige partier? Kanskje de skulle være litt bekymret for at partiene tar med sine mandater til andre siden av sentrum? De rød-grønne har nemlig også sitt eget sentrumsparti, Senterpartiet, og har vært smarte nok til å la være å kvitte seg med det. SV går trolig ut av regjering pga. slitasje ved neste valg. SP vil igjen være på vandring. Men H/Frp ønsker gjerne ikke besudles med deres stemmetall heller?
2. Både Høyre og Frp burde gjort som Ap og ikke utfordret sine statistisk svakeste ledd. Frp gikk rett inn i fellen de rødgrønne la opp til. Ved å presse Venstre, måtte Sponheim bruke all sin småparti-tilmålte taletid på å snakke konstellasjoner og ikke politikk
3. Sponheim gikk med andre ord i samme felle. (Som nylig avdøde Patrick Swayze fra “Dirty Dancing” kunne ingen putte Sponheim “in a corner”). Men hva skulle han ha gjort annerledes? Tallene viser at Venstres medlemmer støttet opp om denne linjen. Og bare 3% av Venstres velgere ville som kjent samarbeide tett med Frp. Den kjente motbakkeløperen burde imidlertid rasjonert med kreftene.
4. Et Venstre som hadde begynt å lage ulne kompromisser med Frp ville – i tillegg til bare å gi Høyre sine stemmer tilbake fra forrige valg – mistet store grupper kjernevelgere.
5. Frp er nok en gang store, men uten makt. De har aldri sittet i regjering. Venstre er et lite parti med mye regjeringserfaring. Kanskje er det Frp som bør ta leksjoner i maktpolitikk fra Venstre? Makt er nemlig mer enn å presse gjennom sin vilje. Makt skapes gjennom det klassiske ”gi og ta” som heter samarbeid.
6. Det å sitte i regjering innebærer å vise ansvarlighet overfor dem som alle andre enn Frp oppfatter som folk flest – nemlig flertallet i landet. Det er derfor partier som er små ved valg, men har bred politisk appell, allikevel kan sitte i regjering. Og det er derfor partier som er store ved valg, men som har svært begrenset politisk appell utover eget parti, ikke kan sitte i regjering.
7. Høyre og Frp ser ut ikke ut til å være i nærheten av å få nok stemmer til å regjere alene. Hvor er de gjenværende stemmene? I sentrum. De som de nettopp kvittet seg med.
8. De blå-blå kommer ikke utenom sentrum. Enkel leksjon i forhandlingsteknikk, Frp: I en forhandlingssituasjon hvor A vil forhandle med B, men B ikke liker As forhandlingskort, så er det altså A som må finne fram noen nye kort.
9. Høyre må flytte seg til høyre. Partiet, som nå nærmer seg anstendig sentrumsparti, må slutte å plukke småstemmer hos småpartiene i sentrum og vandre til de store beitemarkene. Her vil et litt mer uanstendig Høyre kunne stjele mange Frp-plagg mens populistene bader i egen post-valg fortreffelighet.
10. Per i dag er Venstre og Krf ikke i nærheten av å kunne sitte i regjering med Frp. Det betyr at det er Frp som må nærme seg sentrum og ikke sentrum som må nærme seg Frp. Helst ganske raskt og sprangvis. Først da kan sentrum samarbeide forpliktende. Og først da blir det borgerlig flertall.
11. Kanskje var det et selvmordsangrep Sponheim utløste mot Frp. Neste gang kan en bruke en enda større bombe (sorry, Sponheim, men det finnes større) som samtidig ikke innebærer at en utsletter seg selv. Det heter EU. Ikke bare har det en historisk tendens til mer enn halvere Frp, som ikke engang vil diskutere saken, det vil reise alle de andre spørsmålene som Frp liker dårlig: miljø, internasjonal solidaritet, utviklingshjelp. Spørsmål som Ap til forveksling også sliter med å snakke om i det siste. Venstre har visst en ufullført landsmøteprosess angående EU.
12. De andre sakene? Blir vel ikke mindre behov for forskning, innovasjon, integering og deltakerdemokrati framover?
13. De borgerlige må finne sammen i et alternativ som inkluderer også borgerlig sentrum. Makten i Norge har alltid gått gjennom sentrum og vil fortsette å gå gjennom sentrum.
Men hvorfor må Høyre hele tiden gjøre seg avhengig av andre. Kan ikke Høyre selv fylle tomrommet i sentrum.
Det tragiske er at Høyre også er uten makt, det samme er Venstre og KRF. Vi må slutte å gjøre opp regning uten vert, uansett om vi liker det eller ikke.
[...] samarbeid mellom Høyre, FrP, Venstre og KrF, slik Minervas samfunnsredaktør Nils August Andresen tok til orde for i går. Andre antar at Høyre og Fremskrittspartiet må finne sammen før valget i 2013. Jeg deler denne [...]
Jeg har min egen analyse av Høyres utfordringer og muligheter på bloggen i et innlegg fra i går. (http://olemski.blogspot.com) Tidligere for Venstre, og de andre partiene kommer etter hvert.
Hovedutfordringen er FrP, som har vist seg svært flinke til å skaffe seg velgere, og helt håpløse til å skaffe seg makt. For å sitere meg selv: “FrP virker som et dysfunksjonelt parti som er ute av stand til å skifte takt. Ved å dyrke sine nederlag, som Serberne dyrker slaget på Kosovo-sletten der de ble most av Tyrkerne i 1389, gjør de nederlaget og “utenforskapet” til de definerende elementer i sin politiske identitet. Det å være FrP og Frp’er er å være utstøtt, misforstått og dårlig behandlet.”
Hvordan kan dette partiet bli en tillitvekkende partner for andre i en regjering der man må være enige om alt hver dag? Se også:
http://olemski.blogspot.com/2009/09/sur-sint-og-fornrmet.html
“Jeg veit ikke hvorfor du automatisk antar at jeg tenker på asylsøkere og ikke-vestlige innvandrere. Men ja, dette er også svake grupper, og om noen voldtar, gir det dem ikke mer makt i det norske samfunnet.
– Vel, mick travis, jeg antok at du mente det fordi det er det eneste jeg kan tenke meg at kan kvalifisere som “hets” som er kommet fra Frp på lang tid – så hvordan det 20 år gamle alenemødresitatet til Hagen skal ha skaffet særlig med stemmer de siste årene er over min fatteevne
Og det faktum at det nesten utelukende er innvadrere som skyter, knivstikker og voldtar -det gir faktisk ganske stor makt – særlig overfor de kvinner som ikke lenger kan bevege seg fritt.
Jeg vil heller ikke si at det er noe uttrykk for styrke å ikke kunne legitimere hvem man er. Ei heller er det en forbrytelse.
- Pussig at du sier det, for politiet kan arrestere deg hvis du ikke oppgir hvem du er på gaten
Men siden du spurte, så tenker jeg f.eks. på homofile. Som Carl I. Hagen sa i 2005; “Det er ingenting å feire at man er homofil. (…) Denne tiljublingen av homofile er nedbrytende for samfunnet vårt.”
- oi – det var hets – det dro han sikkert masse stemmer på i 2009 – da han ikke engang stilte til valg!
Ellers har vi jo alenemødre: “Alenemødre som ved uansvarlig livsførsel har seg selv å takke for at de har kommet i denne situasjonen, får i dag for mye hjelp fra det offentlige. En kvinne som for eksempel blir gravid i ung alder med flere menn og velger å bære fram barna, må selv ta konsekvensene.”
– 20 år gammelt – og sant
Vanlige arbeidsfolk i ferd med å miste jobben: “Oppførselen til bryggeriarbeiderne viser at det var korrekt å fjerne avgiften som kan koste mange hundre bryggeriansatte jobben.”
– du synes altså det var god politikk å la vanlige forbrukere subsidiere en gjeng med akp-ledete bryggeriarbeidere – da er du bare en maskinstormer, som står iveien for samfunnets utvikling
Og dette er bare sitater fra Hagen.
– som altså ikke stilte til valg – godt resonnert!
“Alenemødre som ved uansvarlig livsførsel har seg selv å takke for at de har kommet i denne situasjonen, får i dag for mye hjelp fra det offentlige. En kvinne som for eksempel blir gravid i ung alder med flere menn og velger å bære fram barna, må selv ta konsekvensene.”
Dette er jo interessant i en situasjon hvor det fødes alt for få norske barn og hvor kvinner begynner å føde barn alt for sent. Er vel bare enda et bevis på at liberalistene henger fast i attenhundretallet.
Chris: Jeg ser at det ikke er noe videre poeng i å diskutere med deg. Hvis du har tenkt å kverulere til en sånn grad at du nekter å innrømme en kobling mellom personen Carl I. Hagen og partiet Frp, er det ikke så veldig mye mer jeg kan gjøre.
Mick travis – du kom med en særdeles lettvint besvergelse – og du hadde ikke noe å underbygge det med annet enn gamle sitater fra en avgått partileder. Du kom med andre penger, men i stedet for å trekke tilbake lettvintheten valgte du å argumetere for den. Jeg er ikke uenig i at det er en kobling melom hagen og frp, men det er for grunt å host det du klarte