Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Paul Chaffey spør. Her er noen svar.

Chaffey har på sin utmerkede blogg merket seg den litt uvanlige alliansen mellom Arne Strand og meg, som spår kamp mellom et rødgrønt og blåblått alternativ i 2013. Chaffey har også politiske innvendinger mot en slik allianse, men i denne omgang vil jeg bare kommentere den taktiske: ”Å tro at Høyre og FrP kan løfte sin samlede oppslutning med ti prosentpoeng er en illusjon.”

1. Du trenger ikke å gå helt fra 40% til 50%. Det mest ekstreme scenariet er at alle partier unntatt Høyre, FrP og Høyre faller under sperregrensen. Det er usannsynlig, men kan skje i et enkelt valg. På varig basis er dette vanskelig å tenke seg uten endringer i valgsystemet. Derimot mener jeg at det er sannsynlig at vi innen ett valg eller to har bare ett parti (eller muligens ingen) igjen i sentrum, litt avhengig av om AP eller Høyre kan appellere til disse velgerne. Faller Senterpartiet under sperregrensen, er det ikke vanskelig å forestille seg at de blåblå kan få flertall med omkring 45% eller enda litt mindre.
2. FrP låner mellom valgene mange velgere som når det virkelig gjelder enten havner i sofaen, tilbake hos AP eller hos Høyre. Jeg tror at to av grunnene er at de enten innser at FrP ikke er styringsdyktige uten en solid og villig partner, dvs. Høyre, eller at de ikke tror at det blir regjeringsmakt denne gangen heller, og blir sittende hjemme. Med en realistisk allianse med Høyre tror jeg at en god del av disse velgerne kan holde løpet ut. Jeg viser gjerne til en måling utført av Gallup i april 2009, som viste at dersom velgerne ble stilt overfor et slikt klart alternativ, så vokste oppslutningen om H og F sterkt (mest på bekostning av V og KrF), slik at flertallet var innen rekkevidde. Dette er bare en måling, og for tynt til å trekke sterke konklusjoner, men likevel interessant.
3. Partilojaliteten er mye svakere enn før, og svært mange velgere skifter parti fra valg til valg. Jeg tror at klare alternativer kan føre til uventede svingninger. Stemningsbølger kan dra med seg usikre velger, både fra sofaen og fra ungdommen. Det er sjelden norske regjeringer blir gjenvalgt. Å bli gjenvalgt for andre gang er enda vanskeligere. Mange velgere vi være misfornøyde i 2013. Kanskje de prøver noe nytt? Å avskrive at høyresiden kan nærme seg eller oppnå flertall vitner etter min mening om liten fantasi. (Svart president i USA – glem det! Le Pen slå ut sosialistene i Frankrike – narr meg ikke til å le!) Men problemet er at dette ikke er noen varig situasjon. Denne type velgere vil fort skifte igjen i 2017. Den virkelig store utfordringen er derfor å bruke makten så godt i løpet av fire år at det politiske landskapet skifter på mer varig basis.
4. Det er ikke helt sikkert at KrF (eller Venstre) vil foretrekke de rødgrønne fremfor de blåblå i 2013 dersom de blir stilt overfor valget mellom to klare alternativer. Det er alltids mulig å finne rom for noen godbiter til mellompartiene i et budsjettforlik, og i andre saker. I så fall skal det svært lite til for å endre flertallet.

Til slutt en liten oppklaring om Høyres kurs. Jeg har lagt frem mine tanker om et mulig samarbeid mellom Høyre og FrP. På svært få områder innebærer dette at Høyre skal justere sin egen politikk i retning høyre. Det dreier seg snarere om å holde fast på egen politikk i valg, men signalisere vilje til å inngå kompromisser etterpå, slik ethvert parti uten rent flertall må gjøre. Men heller ikke disse kompromissene behøver å innebære dramatiske avvik fra Høyres linje. Jeg signaliserer behovet for små justeringer i integreringspolitikken, men basert på Høyres siste landsmøte er det god grunn til å tro at dette faktisk har flertall i Høyre, og at Bent Høie, som er den ivrigste tallsmannen for samarbeid mot sentrum, noe som trolig er en del i en strategi for å gjøre ham til nestleder i partiet, er i mindretall i sitt eget parti på dette området. En oppmyking i praktisieringen av handlingsregelen kan bli nødvendig, men det er i så fall ingen justering mot høyre, snarere mot venstre, dersom slike begreper er relevant her, og Foss selv har vist seg meget fleksibel på dette området tidligere.

Den røde tråden i min gjennomgang er nettopp at sammen med FrP kan Høyre gjennomføre svært mye Høyre-politikk. Motstykket er at sammen med sentrum kan Høyre gjennomføre langt mindre Høyre-politikk. Bare to eksempler: De som tror at Venstre og KrF i regjering vil gå med på skattelettelser av mer enn perifer karakter (og langt mindre enn under Bondevik II), tar grundig feil.  Og de mange som ivrer for at Høyre skal få Norge inn i EU? Hvordan i all verden skal dere få til det sammen med KrF?

Jeg tror at grunnen til at en god del i Høyre foretrekker sentrum er ganske enkel. De vil ikke endre Norge. De vil administrere sosialdemokratiet, minus en prosent. De er de gråblå.