Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

– Problemet er at folket ikke ønsker å høre om fakta og skyggesidene ved DDR-systemet. For tiden er det langt mer populært å vise til hvor angivelig god skolen og helsevesenet var, sier historiker og forsker Stefan Wolle til Minerva.

Ved gjenforeningen av de to tyske stater den 3. oktober 1990 ble DDR underlangt Forbundsrepublikkens lover og rettsstatlige system. Tusenvis av straffbare handlinger begått av Stasi, politiet, hæren, byråkrater og politikere ble visket bort over natten. En prosess lignende rettsoppgjøret mot nazistene i Nürnberg etter 2. verdenskrig kom aldri, verken i DDR eller noen av de andre tidligere diktaturer i Øst-Europa.

Tidligere DDR-borger og forsker ved Freie Universität Berlin, Stefan Wolle, er en av dem som har stilt seg kritisk til at så få nøkkelpersoner fra det kommunistiske diktatur har blitt rettslig forfulgt i ettertid. I 1990/91 var han medlem i den første undersøkelseskommisjonen for Stasi-arkivet, og har siden 2002 arbeidet ved Forschungsverbundes SED-Staat ved Freie Universität zu Berlin. Wolle er også faglig leder ved DDR-Museet i Berlin, og har gitt ut en rekke bøker som omhandler hverdagen og styresettet i DDR.

– Hvorfor har man ikke tatt et stort rettslig oppgjør med Tysklands kommunistiske diktatur?

– I enhetspakten mellom Forbundsrepublikken og DDR fra 1990 stod følgende angående forbrytelser i det tidligere DDR: En handling måtte være straffbar både etter øst- og vesttysk jurisdiksjon for å kunne forfølges rettslig etter 3. oktober 1990. Man gikk dermed ut fra at det ikke kunne tillates tilbakevirkende kraft i de sakene hvor DDRs medarbeidere hadde brutt Forbundsrepublikkens lover før denne dato. Tanken var at det som var lovlig under DDRs rettssystem ikke kunne bli kriminalisert ved den nye demokratiske rettsstaten.

I 1945 bekymret ikke seiersherrene seg nevneverdig over rettsfilosofiske grunnprinsipper

– Når det gjelder rettsaken i Nürnberg var omstendighetene en helt annen. I 1945 bekymret ikke seiersherrene seg nevneverdig over rettsfilosofiske grunnprinsipper og ønsket for enhver pris å bringe nazitoppene for retten. Slik gikk det, og godt var det.

Mangler kunnskap
– I 2007 avdekket en studie ved Freie Universität at dagens østtyske skoleelever har store hull i sin kunnskap angående DDR. Er det frykten for å relativisere nazismen som er drivkraften bak den mangelfulle undervisning?

– Nei, jeg tror ikke det er grunnen. I det tidligere Øst-Tyskland kommer man i historieundervisningen som regel ikke lenger enn til 1945 hovedsakelig fordi lærerne ikke ønsker å blottlegge sin egen biografi og sammenfatning med regimet. I tillegg får en rekke skolebarn høre fra sine venner og familie at det ikke eksisterte arbeidsledighet i DDR, dermed var det også mer medmenneskelighet, kollegialitet og sosial sikkerhet den gang.

Et opprør fra ungdommen for en sterkere avstand mot Øst-Tysklands sosialistiske historie tror jeg er utenkelig i dagens Tyskland.

– Financial Times Deutschland avslørte i juli 2009 at over 17 000 tidligere Stasi-medarbeidere arbeider, eller har arbeidet i dagens tyske statsvesen. Hvordan kan det ha seg at dette er mulig?

– Da disse medarbeiderne ble kontrollert i forhold til deres fortid i DDR ble det kun funnet små indisier på kriminell medvirkning i DDRs statsapparat. I dag er de fleste som fortsatt er i arbeid byråkrater i departementene og kan kun avskjediges dersom det avsløres at de anga feilaktige opplysninger angående sitt virke under DDR. Noen gjorde nok dette. En ny gjennomgang av deres fortid er dog utenkelig, dette finnes det ingen legitim juridisk grunn for å hevde at dette gjaldt særlig mange.

– Det tok nærmere 20 år før det offentlige og moralske oppgjør med nazismen kom til overflaten i Vest-Tyskland. Sekstiåtterbevegelsen var ungdommens opprør mot foreldrenes forbrytelser. Kan det tenkes at man får et lignende opprør fra unge østtyskere mot DDRs diktatur i vår tid?

– Det tviler jeg på. Den vesttyske venstreradikale Sekstiåtterbevegelsen var svært opptatt av foreldregenerasjonens skyld og handlinger under 2. verdenskrig. Men vi må huske at dette først og fremst var argumenter som ble brukt for å sverte den liberale Forbundsrepublikken og knytte den sammen med fascismen. Denne propaganda ble også omfavnet av DDR som også forsøkte å fremstille Vest-Tyskland som en fasciststat, derav deres betegnelse på Berlinmuren som ”Antifascistisk beskyttelsesvegg”. Et opprør fra ungdommen for en sterkere avstand mot Øst-Tysklands sosialistiske historie tror jeg er utenkelig i dagens Tyskland.

Nazismen og kommunismen
– I Tyskland er det forbudt å bære symboler som hakekors, SS-emblem og liknende som knyttes til det 3. Riket. Symboler som hammer og sigd, Lenin og FDJ-emblemet ser man derimot ofte i offentligheten. Er ikke dette paradoksalt?

– For tiden forsøkes det å gjøre blant annet den røde stjerne og hammer og sigd til grunnlovsstridige symboler. Til tross for at flere mennesker ble myrdet under disse kommunistiske symboler enn under hakekorset har man ikke lykkes med et forbud enda. Jeg innrømmer at dette er paradoksalt og unnvikende fra tyske myndigheters side.

Hvem ønsker vel å prate om fortiden dersom vedkommende dermed står i fare for å miste jobben?

– Stasi sysselsatte 95 000 medarbeidere og hadde over 170 000 informanter ved Berlinmurens fall. Så å si ingen av disse har stått frem og unnskyldt seg for å ha forårsaket så mye frykt, lidelse og smerte hos sine ofre. Hvorfor er det slik?

– I revolusjonstiden 1989/90 var det faktisk et stort antall tidligere Stasi-medarbeidere som åpent snakket ut om sin skyld og sine forbrytelser mot medborgere i DDR. Først da spørsmålene om re-insettelse i offentlig forvaltning blusset opp, forsvant deres vilje til å prate om fortiden. Dette gjelder i stor grad også lærere og andre yrkesgrupper. ”Rensingen” av offentlig forvaltning viste seg å gjøre mer skade enn nytte for den offentlige dialog. Hvem ønsker vel å prate om fortiden dersom vedkommende dermed står i fare for å miste jobben?

– Som tidligere nevnt unngår lærere i øst å undervise om nyere tysk historie. Studien fra Freie Universität viste også at elevene knapt visste hvem Erich Honecker, Erich Mielke, Markus Wolf og andre sentrale aktører i DDRs statsapparat var. Blir denne fortiden tiet i hjel?

– Media forteller og fokuserer svært mye om DDR, især om Stasi-systemet. Det er etter mitt syn nesten for mange gode bøker, filmer, repotasjer etc. enn for lite. Problemet er heller at folket dessverre ikke ønsker å høre om fakta og skyggesidene ved systemet. For tiden er det langt mer populært å vise til hvor angivelig god skolen og helsevesenet var i DDR.

Personvern
– Skuespiller Ulrich Mühe, som spilte hovedrollen i filmen De Andres liv, ble i 2007 stanset av rettsapparatet fra å ytre offentlig at hans ekskone utga informasjon om ham til Stasi. Dette til tross for at han var i besittelse av Stasi-mapper som dokumenterte dette. Er det et problem i dagens Tyskland at DDRs medløpere og angiverne er bedre beskyttet enn deres ofre?

– Prinispielt er det etter Stasi-loven (Stasi Unterlagen Gesetz, eller StUG) av 1991 mulig å åpne sin egen mappe og offentliggjøre de involverte agenter og angiveres navn. Mange gjorde også dette utover 1990-tallet. I dag forsøker flere tidligere Stasi-medarbeidere, ofte med hell, å få disse opplysninger klassifisert til å falle under datalagringsdirektiver. De hevder at deres navn og handlinger ikke er i det offentliges interesse.

På dette området går Stasi-loven og personvernloven mot hverandre.

– Med hensyn til historien er de ikke betydningsfulle personer. På dette området går Stasi-loven og personvernloven mot hverandre. Retten til historisk oppklaring og ytringsfrihet står overfor retten til selvbestemmelse over informasjon som kan spres om individer. Dommerne i disse sakene har oftest falt på rett til å bestemme over sin egen informasjon. Flere journalister og historikere, meg selv innbefattet, kjemper her mot vinden. Vi mener de historiske hendelsene er udelelige og disse må oppklares.

• Erik S. Idsøe (f. 1981) har mastergrad i sammenlignende politikk fra Universitetet i Bergen.