Erna Solberg gjentok det til det kjedsommelige under valgkampen. Jens Stoltenberg har allergi mot private løsninger. Under den Rød-grønne regjeringen har helsekøene økt. Rehabiliteringstilbud blitt lagt ned. Egenandelene har økt. Antallet uføre har gått opp. Et resultat av Stoltenbergs allergi mot private løsninger hevder Erna Solberg og høyresiden. Hun og dem om det.
Jeg for min del tenker at Jens helst skulle hatt en eller annen kronisk sykdom mot private løsninger. Eller mer presist; Stoltenberg burde gjort noe med måten vi driver offentlig sektor på. For systemet har huller så store at man bokstavelig talt kunne kjørt en brøytebil gjennom dem.
I Troms er det en rekke store entreprenører som brøyter veiene på vinteren. Entreprenørene får ikke betalt etter hvor mye de brøyter, som jo ville vært det mest fornuftige – og slik det var før. Nei, entreprenørene får betalt for å holde veiene innenfor en viss minstestandard. Entreprenørene gis med dette et soleklart insentiv til å brøyte så lite som overhodet mulig.
Tidligere var det slik at Vegvesenet leide inn entreprenører, gjerne små entreprenører, til å brøyte veiene. Og så fikk entreprenørene betalt etter hvor mye de brøytet. De fikk med det et klart insentiv til å brøyte så mye som mulig. Snørike vintere bød på store muligheter til gode inntekter. Snøfattige vintere var en en katastrofe for omsetningen. Men i dag er dette bildet snudd totalt på hodet. De store entreprenørene har presset ut alle de små aktørene, og de sparer penger ved å holde seg innenfor minstestandarden (og knapt nok det).
Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) drives etter omtrent samme logikk.
Sykehuset får nemlig en (altfor liten) budsjettramme det skal holde seg innenfor. Derfor spinkes og spares det der det kan. Pasientene gis behandling i forhold til en minstestandard, selv om man ofte både samfunnsøkonomisk og rent menneskelig kunne tjent på at sykehuset strakk seg litt lenger.
Ved behandling av revmatiske sykdommer har man for eksempel en rekke alternativer. Man har en vel utprøvd og billig cellegift som heter Methotrexate – som på alle måter er en svært sterk og destruktiv medisin med en rekke uheldige bivirkninger som kvalme og uførhet – og så har man en gruppe biologiske medisiner (remicade, humira, enbrel, m.fl.) som alle sammen virker svært godt på en svært stor gruppe av pasientene. Disse biologiske medisinene blir ansett for å være noe av en revolusjon innen behandling av revmatisme. Resultatene er ofte så gode at pasienter som tidligere satt passiviserte og uføre hjemme i sofaen nå er tilbake i full jobb, og lever nærmest smertefrie liv. Men de biologiske medisinene koster alle sammen godt over hundre tusen kroner per pasient per år. Cellegiften Methotrexate derimot, koster bare noen usle hundrelapper.
Så hva gjør man ved sykehusene over hele landet?
Svar: Man kjører en knallhard utvelgelse blant pasientene. Noen få får “livet i gave” gjennom behandling med de biologiske medisinene, mens andre bokstavelig talt spyr seg gjennom et smertehelvete etter å ha svelget sin ukentlige dose med cellegift. Alle (andre) medisiner er det legen som bestemmer om du får (eller ikke får). Ved de biologiske medisinene har man derimot opprettet spesielle nemder og komiteer som står for prioriteringen.
I Tromsø kommune har man akkurat nå en debatt om kommunens overforbruk innen velferd. Saken er at kommunens eldresentre har gitt en tjeneste av for “god” kvalitet. Og sånt kan man selvsagt ikke ha noe av, så ordføreren har gitt klar beskjed om at tidene med melk og honning er over. 90 millioner kroner ble spart i vår. Til høsten kommer nye runder med kutt i budsjettene.
Det Høyrefolk ofte har problemer med å skjønne er at tanken om bedriftsøkonomi blir helt feil i offentlig sektor. For bedrifter i privat sektor er det én ting som teller; resultatet. Hvor mye penger har bedriften tjent i år? For offentlig sektor er det helt motsatt. Offentlig sektor eksisterer ikke for å tjene (eller spare) penger. Offentlig sektor eksisterer for å yte tjenester. Offentlig sektors mål er derfor ikke resultatet av en produksjon, men snarere produksjonen i seg selv. For vegvesenet er det ikke avgjørende hvor mye penger man har brukt (eller spart). Det avgjørende er hvor mange kilometer vei man har bygget eller hvor mange kubikkmeter snø man har fått brøytet bort. For sykehusene er det avgjørende hvor mange pasienter man har fått behandlet, ikke hvor mange pasienter man har tatt seg råd til å behandle innenfor budsjettet.
Finansieringssystemet slik det er i dag fungerer ikke. Offentlig sektor oppfordres, gjennom feilslåtte anbuds- og effektiviseringsrunder, til å produsere minst mulig for færrest mulig. Hvis dette fortsetter vil vi kunne lese i avisen at “Endelig holder kommunen budsjettet! Anna (93) døde heldigvis i natt.” Forhåpentligvis har avisene satt journalistene ut på anbud innen den tid, slik at vi slipper å lese annet enn overskriften.
(Forfatteren gjør oppmerksom på at ingress og undertitler i dette innlegget er fjernet av budsjetthensyn.)
-
Peter Andre Jensen (f. 1981) er designer og driver nettsiden http://www.bloggdesigns.no
Bladet Tromsø og Nordlys er elendig i gravejournalistikk. Hvorfor er ikke liknende forhold som på Sør-Tromsøya sykehjem avdekket flere plasser?
Mye rart som skjer innenfor skole og SFO også.
Nå var eksemplene fra Troms og Tromsø bare hentet fram i dette innlegget fordi det er de stedene jeg jo kjenner best, men jeg holder med deg i at Nordlys og BT ikke akkurat bedriver oppsøkende, gravende og prisvinnende journalistikk.
Helt ærlig; både BN og BT har noe umiskjennelig “russeavis” over seg.
Ang saken fra Sør-Tromsøya sykehjem så viser jo denne hvor sykt systemet er i dag. A. Hausberg har selv proklamert at man har gitt for gode tjenester. Hva mener han? Har de eldre fått spabehandling? Cognac på senga? Ble det leid inn strippere i helgene? Brukte de 100 millioner på godterier og brus?
Jeg blir så lei meg og redd når jeg leser om slike eksempler som medisinen for revmatikere at det er vanskelig å vite hva man skal si. Lei meg, fordi det er umenneskelig å nekte menneskene som lider av disse smertene den beste behandlingen som finnes. Redd fordi jeg selv nå etterhvert har mistet enhver illusjon om at jeg vil få den beste mulige behandling når jeg er syk.
Det er en skam at folk behandles slik!
[...] som ikke er slik som det skal være”, bør det i dag leses følgende innlegg på Minerva: “Pasienten døde. Heldigvis.” Jeg ble spesielt forbannet – rett og slett – av historien om revmatikerne som må ta [...]
SerendipityCat: Tilstanden er faktisk ganske ille rundt omkring i off.sektor. Det er ikke det minste rart at helseministeren forbeholder seg retten til å ringe sykehusene for å få spesialbehandling av sine venner og kollegaer.
Problemet er egentlig todelt; på den ene siden er det for dårlig det som skjer i off.sektor, og på den andre siden går alt i feil retning! Det blir ikke flere sykehusplasser, det blir færre. Det blir ikke flere rehabiliteringstilbud, det blir færre.
For å si det med Stoltenbergs egne ord: Retningen er feil.